Hav

Dikt av Hanna Waage

Illustrasjon av Dagny Marie Sand Haarberg

Det er som å synke ned til bunns, vekk fra bølgenes skvulp og strie strøm. Ligge der på den myke bunn, se opp mot lyset, skimrende i overflaten. Setter seg opp og tenker: Hva skjer nå? Ikke vet jeg? Vet du?

Titter bortover horisonten, hva skjer der? Det må jo undres over, fordi der er farvannet ukjent. Likevel virker det så kjent. Har det alltid vært slik? At havet, som flyter rundt oss, viser, men ikke forteller?

Våre sinn er våre kompass, når livet har blitt fylt av vindkast og bølger av store høyder.

Bølgene, vindene skaper bevegelse. Fremdrift, motdrift. Havnen søkes, bevegelsene balanseres. Stort bølgekast, vannet smeller mot svaberget og lyset filtreres gjennom vannet.

Men emosjonene er ankeret, i søken etter en havn. Der er ankerfester, til skipet en er; i livets pust og bølgedaler. Så seiles det i farvann. Nå, imorgen og videre. 

Kan det være at livet forteller på en måte som ikke kan berettes forut, men vises slik som havet. 

Legg igjen en kommentar