I skjæringspunktet mellom arkitektur og psykologi ligger det en estetikk som påvirker oss kontinuerlig. På ulike måter formes vi av et livslangt samspill med våre fysiske omgivelser. Arkitektur kan gripe inn i samfunnsprosesser, gi oss unike sanselige opplevelser, inngi følelser og prege relasjoner. Jeg har tatt en prat med Mari Hvattum om et komplekst fagfelt i stadig utvikling.
Tekst og foto: Amanda Bjørnvall Olsen
Faktaboks:
Mari Hvattum er utdannet sivilarkitekt fra Norges tekniske høgskole og har sin doktorgrad fra University of Cambridge, England. Hun er forfatter av boken Hva er ARKITEKTUR samt en rekke andre publikasjoner innenfor faget. Til daglig er Hvattum professor i arkitekturhistorie og -teori ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Hvilken rolle har den visuelle estetikken i arkitekturen?
Dersom du med visuell estetikk mener skjønnhet, så er den sentral. Det er enorme variasjoner i måten skjønnhet tematiseres på, men det vakre er allikevel en helt grunnleggende målsetting for alt man lager. Bygninger og byer er ikke unntatt denne målsettingen. Når det er sagt, er det ikke sikkert at det er hensiktsmessig å avgrense skjønnhet til å kun gjelde hvordan ting ser ut. Estetikk betyr jo ‘det som vedrører det sanselige’, og har følgelig med mange typer opplevelser å gjøre. Hvordan det er å være et sted avgjøres av flere ting. Akustikk, temperatur, lys og taktilitet er alle faktorer som spiller inn. Å gå over et gulv er en helhetlig sanseopplevelse, og andre sanseinntrykk er minst like viktige som synet. Pendelen for hva man er opptatt av svinger alltid. Det visuelle har kanskje i noen perioder kommet ufortjent mye i forgrunnen, men de siste 20-30 årene har arkitekter blitt mer opptatt av den helhetlige sanseopplevelsen.
Har du noen eksempler?
Peter Zumthor, en viktig sveitsisk arkitekt, trekkes ofte fram i denne sammenhengen. Han jobber eksplisitt med det taktile samtidig som bygningene hans ser vakre ut. Med andre ord er han opptatt av en rekke dimensjoner. I Tyskland har han bygget et pilegrimskapell ved hjelp av en helt spesiell teknikk. Han bygget først en tipi av granstokker som han deretter støpte inn i en betongform. Så rev han den innvendige forskalingen ved å brenne den ut. Resultatet ble et svært spesielt innvendig rom med en påfallende lukt. Restene av det brente treverket sitter igjen i veggene og skaper en sterk stemning.
Tidligere i sin karriere tegnet Zumthor et aldershjem på landsbygda i Sveits. De fleste av beboerne hadde bodd i tradisjonelle sveitsiske trehus store deler av livene sine hvor man har uisolerte plankegulv på bjelkelag. Disse gulvene har en særegen akustikk og gir en spesiell følelse under foten, i motsetning til betonggulv som er harde og livløse. Zumthor ville gjerne gjenskape den tradisjonelle gulvlyden, men brannforskriftene fordret massive betonggulv. Måten han løste dillemaet på var å legge et hulrom mellom betonggulvet og gulvplankene. Dette ga rommene en følelse som beboerne kunne kjenne igjen fra sine liv. Den type varhet for sanseopplevelser har man blitt mye mer opptatt av i arkitekturen.
Er det sånn at vi opplever et rom med utgangspunkt i vår personlige historie og erfaringer vi har med oss?
Ja, det er klart at det finnes individuelle forskjeller og at vi er påvirket av tidligere erfaringer, men det er også veldig interessant at en del ting ved måten vi forholder oss til arkitektur på i stor grad er felles. Det vil være variasjoner knyttet til kultur, sted, tid og generasjon; Zumthors gulv, for eksempel, er gjenkjennelig kun for en viss generasjon fra et visst sted. Erfaringshorisonten forandrer seg over tid og fra sted til sted, men man har sjelden en totalt individuell opplevelse som man ikke deler med noen andre. En generasjon som har vokst opp på samme tid i samme område vil dele mange erfaringer.
Bolighusene på 1960-tallet i Norge, for eksempel, var utrolig ensartede, på tvers av klasseskiller. Selvfølgelig var noen hus mer fancy enn andre – utover 1970-tallet tjente karnappet som en statusmarkør – men stort sett var denne bebyggelsen påfallende standardisert, og formet erfaringsrommet til en hel generasjon. Dette fenomenet ser man i litteratur også. Man kan kjenne seg igjen i Knausgårds bøker når han beskriver Norge på 70-tallet og hvordan det var å vokse opp. Folk mister munn og mæle når de oppdager at den skildrede, individuelle erfaringen også er en delt erfaring. I arkitekturen hender det at man går langt i å skreddersy arkitekturen til en byggherre, men mye oftere jobber man med erfaringer som er relevante for flere individer.
Zumthor utnytter en erfaring som mange av beboerne har med seg, men arkitektur kan vel også fungere motsatt ved å vise oss noe ukjent og innovativt?
God arkitektur har ofte små innslag av annerledeshet. Den gjør oss oppmerksomme på ting vi ellers tar som en selvfølge. Men arkitektur fungerer like ofte som en bakgrunn, som lar oss drive på. Arkitektur som utgjør en velfungerende, stum bakgrunn fyller en kjempeviktig rolle. Det ville vært utrolig slitsomt dersom vi hele tiden måtte sitte og beundre rommet vi befinner oss i eller bygningene rundt oss. God arkitektur balanserer hele tiden mellom å være en god bakgrunn og noe som vekker oss og viser oss noe nytt. I boka Hva er ARKITEKTUR snakker jeg om arkitektur som omsorg og overraskelse. Det har å gjøre med at noen virkelig har tenkt på og brydd seg om hvordan det skal kjennes å være et sted. For eksempel å sitte i stua når solen faller inn på en spesiell måte i februar, eller hvordan det er å gå fra badekaret og ut til soverommet.
Le Corbusier tegnet et veldig berømt bad i Villa Savoye. Elementene er konvensjonelle: toalett, badekar, en sjeselong for å hvile. Men så er det noe med lyset, fargene, og åpningen ut mot soverommet gjør dette badet helt unikt. Det forholder seg til menneskekroppen og fyller sin funksjon på et grunnleggende nivå, men er samtidig helt revolusjonerende. Villa Savoye er et godt eksempel på hvordan arkitektur kan fungere som en bakgrunn mens den samtidig rykker oss ut av tilforlateligheten.
Arkitektur som bryter normer eller forventninger kan få oss til å tenke nytt. Kan arkitektur også brukes til å ytre et ønske om endring?
Absolutt! Arkitektur kan til og med være aktivistisk. Mange unge arkitekter i dag arbeider slik; de rykker inn i neglisjerte byrom, lager midlertidige installasjoner for nabolag og forsøker å sette i gang medvirkningsprosesser eller fellesaktiviteter. Arkitektrollen er i ferd med å diversifiseres, og ikke alle arkitekter jobber på tradisjonelle arkitektkontorer der utgangspunktet er forhåndsdefinerte oppdrag. Dette har tydelige paralleller til det som skjer i samtidskunsten hvor vi ser større interesse for medvirkning og relasjonell estetikk.
Du er opptatt av den gjensidige interaksjonen mellom mennesker og bygninger. Vi påvirkes både ubevisst og bevisst av arkitekturen rundt oss, men påvirkes også bygningene av oss? Tilfører vi dem noe ved å være i dem og bruke dem?
For det første former vi bygningene. Vi tegner, bygger, finansier, lager program for dem og bestemmer hvordan de skal være. Deretter former bygningene oss. En bygnings liv er lengre enn vårt. I alle fall er det det vi håper på når vi bygger. En bygning vil derfor forandres mange ganger i sitt liv. Det hele blir en hermeneutisk sirkel i bygget form. Vi former bygningene våre og de former oss tilbake. Prosessen går i en spiral og har en gjensidighet ved seg. Veldig ofte ser man at arkitektur som er formet av forrige generasjon ikke passer de moderne behovene. Det blir en friksjon mellom den eksisterende bygningsmassen og de behovene vi har akkurat nå. Den friksjonen kan man hanskes med på forskjellige måter. Mange byteoretikere har skrevet om det produktive ved slike misforhold. Disse misforholdene finnes for eksempel mellom mange historiske byer og de livene som leves i dem til enhver tid. Grunnen til at vi elsker Meatpacking District i New York og industribyen som har gjenoppstått som et kultursentrum, er nettopp friksjonen mellom historien og det som utspiller seg der i dag. Det tilfører en rikdom til omgivelsene og vårt samspill med dem.
Et konkret eksempel er New York Highline som tidligere var en lokal toglinje som lå på viadukter over byen. Nå har det blitt en park, The High Line. Stedet gir en utrolig merkelig opplevelse. Den store industrielle strukturen som strekker seg mange hundre meter, og som er noe av det mest urbane og industrielle vi kan se for oss, har plutselig blitt en park der man kan trekke seg tilbake fra byen. Det blir en sterk opplevelse fordi man vasser i paradokser.
Vi har snakket mye om arkitektur som på ulike måter får oss til å føle oss bra, men finnes det arkitektur som er ment til å fremkalle negative følelser?
Det finnes byggverk som helt klart er ment til å oppleves som ubehagelige. Botsfengslene på 1800-tallet ble designet for bot og bedring og er nok med viten og vilje laget for å inngi en viss type angst. Det er mye makt i arkitektur, og den kan brukes til å synliggjøre maktforhold. Arkitektur kan få oss til å føle oss større eller mindre enn vi er. Albert Speer, Hitlers arkitekt, var en ekspert på dette. Han iscenesatte vandringen gjennom Reichskanzlei som en slags kanossagang. Arkitektur kan brukes til veldig uhyggelige iscenesettelser av makt. Spesielt finner man eksempler på dette i fascismens og nazismens arkitektur.
Hva med arkitektur som fremkaller stress og fysiologisk aktivering? Fra psykologien vet vi at dette kan forsterke emosjoner og bidra til å støtte opp om intensiteten til en opplevelse.
Tja, et eksempel kan kanskje være de norske turistveiprosjektene som ofte dramatiserer og intensiverer naturscenene ved hjelp av ulike triks. I disse prosjektene er det ofte brukt overheng, utkragede platåer og gulv og rekkverk av glass. Denne arkitekturen trigger fysiske mekanismer og dramatiserer møtene mellom betrakteren og naturen.
Så også i møtet med naturen kan arkitekturen være tilstede og forme opplevelsen. Tror du mennesker har et grunnleggende behov for å prege omgivelsene sine?
Det tror jeg nok, selv om det sikkert varierer med kultur. For oss er det vanlig å tenke på et hjem som noe som speiler oss og sier noe om hvem vi er. Men en slik tanke er svært moderne. Den store etnologen Eilert Sundt beskriver den moderne individualismen godt i boka Bygningsskikken på landet i Norge fra 1862. I tradisjonelle norske bondehjem fulgte man skikken, skriver Sundt: framskapet, herresetet, benken og bordet plasseres ut fra et fast, nedarvet mønster. Det moderne hjemmet er annerledes, der plasserer man møblene slik man selv vil. Sundt skriver fantastisk om hvordan det moderne mennesket bryter konvensjonene til fordel for selvuttrykket. Moderniteten er frigjørende, men innebærer også tap av tradisjon.
Hva gjør arkitekturen så kompleks?
Når man skal bygge noe havner man automatisk oppi en rekke valg. Hvordan skal det se ut? Hvordan skal det føles? Hva skal materialene være? Hvordan skal det være å gå rundt? Hvordan skal programmet stokkes? Hva skal ligge nært hverandre og hva skal plasseres langt unna hverandre? I det man bygger noe som helst, om det så er et hundehus, så må man ta tusen valg. De valgene er arkitektur.
Amanda Bjørnvall Olsen har for tiden permisjon fra profesjonsstudiet i psykologi.
