I februar bodde jeg nesten tre uker i hjemmet til min kjære mormor, mens hun var én måned i Spania. Det var ordentlig stas. Jeg vil helst bli som henne når jeg går inn i mine eldre år, og er glad i hjemmet hennes. Det er en pur glede å være på besøk. Fra hennes personlige sfære kan jeg åpne døren til de negativiteter som eksisterer utenfor med litt ekstra håp i brystet, samt en pose med avokado, tomater, ruccola, ferskt brød og noen av hennes tidligere klesplagg i hånden.
Hos mormor er alt på stell – og hjemmet er godt møblert, på strukturert vis. Det er fylt av gjenstander som alle har sin tilhørende historie. Jeg må bare stille de riktige spørsmålene for at de skal fortelles. Hjemmet er nemlig fylt av et helt liv. Hvert rom er som en utvidelse av henne selv, og gjenspeiler levd liv og erfaring, noe jeg har begynt å verdsette. Hennes særpreg, vendepunkter og lidenskaper – alt – under ett tak. Mitt minimalistiske prosjekt er for lengst vraket til fordel for denne «maksimalismen». Livet er stort og mangfoldig, og blir til mens man går, bør ikke omgivelsene bære preg av det?
I vinduene står et dusin grønne planter, der alle skal ha sin mengde vann. Jeg sliter med å holde oversikt. Hun har et gulvur fra 1700-tallet, som slår det 47. minuttet hver time, men den lyden kan bare gjester gjøre meg oppmerksom på. På veggene henger fotografier av hennes åtte barnebarn, malerier, grafikk, tallerkenhyller, mangletre, til og med et gammelt vevd åkle fra Telemark, som har blitt lappet sammen med et stoff av to applikerte fugler i midten. Hennes venninne, Sissel, hadde i sin ungdom klippet hull i dette åkleet for å bruke det som poncho til karneval. Nytteløst! I etterkant tok Sissel med seg åkleet over alt, på sine lange opphold rundt i verden. I overført betydning dro hun med seg sin dårlige samvittighet. Nå henger det på mormors vegg.
Der det ikke er bilder er det bøker. Bokhyller på rekke og rad, med bøker jeg bare kan drømme om å gjennomlese med det første. Jeg nærmer meg dem likevel. Jeg «vanker» ofte blant hyllene – leser titler, en side her og der, stiller mormor spørsmål. Mormor minner meg på at jeg fortsatt har god tid, men jeg vil lese dem snarlig slik at vi kan samtale om dem. Derfor er det lite betryggende. Jeg vil lese det hun har lest, og kanskje få overført noe av kunnskapen, den dyrekjøpte erfaringen og toleransen hun innehar – til meg selv. Om mulig. Mormor er så glad i et dikt av Anne Riis, som uttrykker det sørgelige i at livserfaring ikke kan overføres til for eksempel meg:
DON JUAN
Snart er jeg selv en gammel tørrgran
det plager ikke meg
at du går løs.
Jeg vet hva du kan
og ikke kan.
Men at spede skudd skal bøyes til jorden
igjen og igjen
Og at ikke det minste kan læres
fra mor til datter
DET svir i gamle grene
Et belest og langt liv kan jeg vanskelig nærme meg med det første, men likevel innbilte jeg meg at det å eksistere under hennes tak kunne ha en smitteeffekt. Hvordan var det å være hennes stedfortreder? Selv om mormor ikke var til stede, kunne jeg stadig fornemme henne og de satte normene oss imellom. På kvelden, da jeg satt i godstolen hennes med en kopp te, hørte jeg hennes stemme i mine tanker: «Trekk for gardinene, Tiril, så vi ikke sitter på utstilling». Gardinene ble trukket for med det samme.
Kall meg gjerne besatt, men jeg ville bokstavelig talt gå i hennes fotspor da jeg var der. Liksom, ta hennes roller. Og en av dem var å være en vert, å holde et selskap. Jeg inviterte blant annet til en bokklubb. Vi var fire unge voksne som satt rundt et altfor «voksent» spisebord – vi som ellers pleier å sitte på gulvet! Vi spiste suppe og diskuterte i mindre eller større grad boken vi alle hadde lest, og beveget oss etter hvert over til stuen. Jeg tente i peisen og serverte svart te og noen søtsaker, slik mormor gjør det. Det var en suksess, men det var snodig at jeg sto og vinket adjø fra mormors inngangsparti.
Mormor og jeg hadde videosamtaler, og brått var det jeg som var i «röda rummet», mens hun var i Spania. For to år siden hadde det vært motsatt. Det var et uforventet rolleskifte. Da hun malte dette rommet rødt trodde jeg at det var et flyktig valg, fordi hun likte fargen. Slik er jo mine egne avgjørelser ofte basert – på tilfeldigheter og raske bedømmelser. Nylig lærte jeg at det ligger mer bak fargevalget: Hun har et uavklart forhold til August Strindberg, derav rommets navn, fordi hun aldri fikk skrevet hovedoppgave om hvordan «Ett drömspel» var forløperen til det absurde teater. Det er altså ikke bare gjenstandene som har en bakenforliggende historie.
«Ethvert menneske er en levende roman», som mormor så fint sa en gang på nyåret … Vi har alle et livsmanus, men ikke alle velger å skrive og utgi det. Hvor tilgjengelig dette manuset er for andre varierer. Hvor mye kan jeg egentlig lære av å sitte i hennes godstol? Hvor nær kan vi komme de eldre? Jeg innså raskt at jeg også tok med meg selv inn i hennes tilværelse, og at jeg aldri kan få samme tilknytning til mormors gjenstander som hun har. Det er hennes levde liv, ikke mitt.
Da min virkelighet ble dratt inn, fungerte ikke hjemmet i like stor grad som en virkelighetsflukt. Det var vanskelig å leve seg inn i hennes vise og tolerante essens, mens hun tok morgenturene sine ved Spanias kyst. Utvidelsen av mormor var ikke fullendt uten hennes samhandling med omgivelsene. I stedet krasjet mitt kaos med hennes harmoni. Men jeg liker å tenke at jeg klarte å nærme meg det harmoniske i løpet av de tre ukene, selv i en travel studenttilværelse. Takk, min fine mormor og inspirasjonskilde, for at du lot meg leve i ditt i en liten periode.
Tiril Ruud Pisani går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi
