Hvordan lykkes politisk ledelse med å skape en felles nasjonal identitet, og hvorfor er det så viktig? Og hvorfor forsøker noen ledere på det motsatte?
Tekst: Sigrun Marie Moss
Illustrasjon: Vincent Lima
Mennesker kategoriserer. Vi deler folk inn i ulike kategorier – og benytter oss av ulike snarveier for å skape mening i disse kategoriene. Dette guider vår atferd, våre emosjoner og våre tanker om andre. En nabo i Oslo fra Nordland var alltid større i kjeften med min mann (som også er fra Nordland), enn med meg som har østlandsdialekt. «Nordlendinger tåler det, sarte østlendinger gjør ikke det», tenkte han kanskje. I 1954 sa den kjente sosialpsykologen Gordon Allport om kategorisering at «orderly living depends on it» (1954/1988, p. 20).
Teorier innen sosialpsykologien peker på identitet – som henger nært sammen med kategorisering – som et vesentlig begrep man kan studere ledelse ut i fra. Her blir særlig to aspekter viktige å trekke fram. Det første er at sosiale identiteter er viktige for oss. De mange ulike sosiale identiteter vi har (student ved PSI; ansatt ved PSI; håndballspiller; nordlending; norsk) tillegges mye vekt. Særlig når vi opplever en av disse identitetene som truet vil vi føle sterkere for denne identiteten – for eksempel når håndballaget vårt blir kritisert eller når andre vitser om nordlendinger. Det gjør det igjen lettere å mobilisere rundt den truede identiteten.
Det andre aspektet er at våre sosiale identiteter er påvirkbare. Hvor viktig hver av dem er vil kunne endres (for eksempel avhengig av om de oppleves som truet). Til og med selve innholdet i identiteten kan påvirkes. Hva betyr det å være norsk? Hvem er innenfor denne gruppen – og hvem står utenfor? Våre sosiale identiteter oppleves gjerne som statiske, men er faktisk relativt dynamiske (Verkuyten, 2012, s. 75). Sosialpsykologisk forskning på kategorisering har vist oss at det å kategorisere noen inn i våre egne grupper – å se på dem som inngruppemedlemmer heller enn utgruppemedlemmer – kan ha store konsekvenser; som mennesker har vi tendens til å i høyere grad utvise prososial atferd mot de vi oppfatter å tilhøre vår egen gruppe. Å utvide et identitetsbegrep til å være mer inkluderende – slik at flere faktisk er inkludert i identiteten – kan derfor være et virksomt grep i arbeidet for å redusere fordommer og konflikt (se Gaertner & Dovidio, 2000). Disse to aspektene – viktigheten og påvirkbarheten – viser et potensiale for politiske ledere i drifting av sine følgere.
Et hovedrammeverk for å studere ledelse fra et identitetsperspektiv er sosial identitetsteori av ledelse (Hogg, 2001). Her er følgende sentralt: En leders posisjon kommer hovedsakelig fra den felles identitet han eller hun har med sine følgere. Ved å benytte seg av en felles identitet, forsøke å forme innholdet i denne, samt posisjonere seg selv som en prototypisk representant for denne identiteten, blir ledelse mer effektiv. De som er mest innflytelsesrike for gruppas utvikling, er de som er i posisjon til å definere kategorien, og det gjelder da særlig de som er prototypiske gruppemedlemmer. Gruppens posisjon endrer seg med kontekst – og med dette hvem som er i posisjon og hvem som er prototypiske (Reicher, Haslam & Hopkins, 2005). Innen sosial identitetsteori er ledelse studert som en gruppeprosess hvor ledere ikke kun arbeider med allerede gitte felles identiteter, men også aktivt forsøker å skape en felles identitet for gruppen. En identitetsdefinisjon som passer overens med lederens politiske prosjekt formes. Videre er ledelsens oppgave å få dette skapte «oss» til å virke meningsfullt og naturgitt. Basert på dette beskriver Haslam, Reicher og Platow (2011) ledere som identitetsentreprenører. Det skal understrekes at ledere kun kan forsøke å påvirke og bruke identiteter, mens følgere kan opponere, moderere eller akseptere identitetsstrategiene. Hvordan følgere reagerer på og forholder seg til lederes versjoner av «oss» avgjør hvor vellykket driften av gruppa, organisasjonen eller landet blir.
La oss som eksempel se på den norske identiteten – den, som alle andre sosiale identiteter, er dynamisk. Forståelser av hva som er norsk og hvem nordmenn er er i stadig endring og vil være forskjellig for ulike grupper innenfor det norske samfunnet. Ledere kan påvirke identitetsdefinisjoner og ønske å aktivt konstruere innholdet i gitt identitet (Rutchick & Eccleston 2010). For eksempel kan en politisk leder gjennom retorikk skape en forståelse av det norske som å omhandle mangfold, toleranse og kjærlighet til naturen. Vedkommende bør deretter forsøke å posisjonere seg selv som prototypisk for denne identiteten, for eksempel ved å demonstrere toleranse og mangfold, løpe i marka og gå på ski. Andre politikere vil ønske å fremme andre bilder på det norske. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har for eksempel understreket at vi – de norske – spiser svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt (Aftenposten, 2016). Dette bildet vil gi sterkere gjenklang i noen deler av befolkningen enn andre. Listhaug bør så posisjonere seg selv som prototypisk norsk innen de rammene hun legger opp til. Flere studier viser at jo mer en leder klarer å gjøre seg selv prototypisk for en identitet, desto mer effektiv vil denne lederen kunne være. Ledelse kan i denne sammenhengen forstås som en fortolkning av hva det betyr å være en gruppe i en gitt kontekst (Reicher et al., 2005).
Den seneste valgkampen i USA er et annet eksempel på hvordan lederes identitetsstrategier varierer. Clinton sa tidlig at dette ikke var et valg mellom republikanere og demokrater, men et valg om nasjonale identiteter – «hvem vi amerikanere skal være». Clinton snakket positivt om USA, sa at det gode arbeidet skulle videreføres og kalte på solidaritet i sitt slagord «Stronger together». Trumps versjon var en fortelling om forfall: USA, et land i dype vanskeligheter, hadde falt fra sin rettmessige plass i verden. Det var en nasjon som måtte gjenreises – under Trumps ledelse, selvsagt. Dette bilde ga gjenklang i mange amerikaneres levde liv. I et land hvor mange har liten tiltro til offentlige institusjoner og hvor avstanden er stor mellom makten og folket, er det mye skepsis til «the establishment» i Washington. Dette spilte Trump effektivt på. Gjennom sin valgkamp fikk han posisjonert seg selv som den prototypiske amerikaner og Clinton som den prototypiske politiker. Hun ble personifiseringen av dagens tilstand, og han personifiseringen av det nye og nødvendige – landets redning.
Å benytte nasjonale identiteter som et ledd i ledelse har derfor også å gjøre med å skape verdensbilder som kjennes sanne og meningsfulle for følgerne. I en slik versjon kan den enkelte forankre sin situasjon, både for å skape mening i sin nåværende tilværelse og for å forestille seg en retning for en fremtidig tilværelse. Om du må ha tre jobber for å få ting til å gå rundt og livet ditt oppleves som et slit, vil en nasjonal leder som anerkjenner dine slitsomme vilkår, kunne stemme bedre overens med dine behov, enn en kandidat som i større grad sees på som en representant for status quo. Trump refererte stadig til at han skulle være presidenten også for de «glemte menn og kvinner i USA» – en henvendelse nettopp til de som følte seg oversett. For de velgerne hans retorikk ga gjenklang hos var Trumps tilbud en politikk bygget på håp om endring til det bedre (Reicher & Haslam, 2016).
Videre tok Trump i bruk en hard og splittende «oss versus dem»-retorikk. Det har blitt påstått at Trump «makes America hate again» mer enn «great again» – dette på grunn av hans diskriminerende og stigmatiserende utsagn mot muslimer, meksikanske innvandrere og kvinner. Å skape frykt, vrede og syndebukker er en effektiv mekanisme for å mobilisere følgere, i kraft av det økte gruppesamholdet det potensielt medfører. Mange følgere verdsatte at Trump ikke var politisk korrekt, snakket rett fra levra (som den prototypiske amerikaner jo gjør), og – for de som var enige i hans utsagn – «sa det som det var». Med Trumps strategi i valgkampen ser vi at vellykket mobilisering av følgere også innebærer hvordan identiteter formes i kraft av hvordan de fortelles. Det kommuniserte narrativet om gruppen (slik som USA som en fallen nasjon), gruppens visjon og formål (å gjenreise USA), og presentasjonen av gruppens ideelle leder til å forvalte denne visjonen (Trump), må gi gjenklang hos de man ønsker å lede.
I min egen forskning har jeg hovedsakelig sett på hvordan ledere har driftet identiteter i Rwanda, Zanzibar og Sudan. I Rwanda kan man finne eksempel på en relativt ekstrem identitetsstrategi. Den nasjonale ledelsen i Rwanda fokuserer på en felles rwandisk identitet – ifølge ledelsen selv for å overkomme intergruppekonflikt. Andre har ment at dette fokuset er en tilsløring av en situasjon der tutsiene får mer makt enn de andre gruppene. Etter folkemordet i 1994 bestemte regjeringen at de «etniske» kategoriene hutu, tutsi og twa, slett ikke var etniske kategorier, men sosiale klasser. Regjeringen i Rwanda drifter her landet basert på en nasjonalismestrategi, der den rwandiske delte identiteten settes høyest og de andre gruppeidentitetene mer eller mindre forbys (Moss, 2014). En respondent i Rwanda forklarte: «Our political leadership have used several mechanisms to increase sense of unity in the people. They have removed the ethnic identification.» Lokalbefolkningen har delte meninger om denne politikken (se Moss & Vollhardt, 2016). Som understreket innledningsvis, vil følgernes reaksjon på bruk av identiteter påvirke hvor effektiv denne driften er. Den rwandiske regjeringen har iverksatt omfattende driftstiltak for å spre en felles rwandisk identitet, blant annet å ansette flere tidligere hutuekstremister. Itorero, regjeringens nasjonale verditreningsprogram, har til formål å fremme rwandiske verdier, skape fellesskap om den rwandiske identitet og styrke samholdet på tvers av grupper – programmets nåværende sjef var spion for regimet under folkemordet, mens fengselssjefen er tidligere hutuopprører som kjempet mot den sittende regjeringen. Identitetsstrategien er radikal og omdiskutert, og tar i bruk svært sterke sanksjoner mot de som ikke følger den. En respondent mente prosessen er for påtvunget, og at folk må få velge selv hvem de er: «…the most important aspect that people in politics often ignore, is to give people the right to be what they are, and to feel in harmony with themselves.» Allikevel kan den felles rwandiske identiteten muligens oppleves som mer meningsfull og inkluderende også for hutudelen av befolkningen gjennom mer inkluderende tiltak som de overnevnte ansettelsene, noe som kan gjøre identiteten en mer effektiv mekanisme i mobiliseringen av folket og driften av staten.
Identitetstilnærmingen blir snudd på hodet når vi kommer til Sudan. Her svarer mine respondenter at landet driftes etter fragmenteringsprinsipper der samhold og enhet mellom ulike grupper sees på som en trussel mot myndighetene. Ledelsen bygger dermed på kategorier av «oss» og «dem», og bruker slik fragmentering til å drive frem et Sudan slik de ønsker det. På spørsmål om regjeringens identitetsstrategi sier regjeringsrepresentanter selv at de bygger på det som er felles: det arabiske språk og den muslimske tro og identitet. Dette ekskluderer store deler av befolkningen som ikke «kvalifiserer» – kriteriene gjør at de aldri kan bli «førsteklasseborgere» (se Moss, 2016). En respondent fra Sør-Sudan sa for eksempel om nasjonal identitet: «I always feel like the last segment, not the second- or third-class citizen, but the very last. This is a sentiment spread from official hold» (Moss, 2016, s. 13). I et fokusgruppeintervju med darfurier var det enighet om denne diskrimineringen i samfunnet: «The problem of racism is growing larger day by day here, because of the current government» (Moss, 2016, s. 13). I begge eksemplene er regjeringens rolle i å skape et identitetshierarki i samfunnet tydelig.
Lederes aktive bruk av sosiale identiteter foregår ikke bare i konfliktsituasjoner som disse eksemplene fra Afrika; ikke kun ved tilstander som i USA der sterke polariseringer skiller folket. Vender vi blikket hjem til Norge er identitet blitt vesentlig også i vår egen valgkamp. Metaspørsmål knyttet til identitet blir sentrale – «Hva skal Norge være?» Med dette kommer retorikk om hva Norge er og ikke er, og hvem som skal kategoriseres som norske. Med dagens migrasjons- og flyktningsituasjon verden over, samt fremveksten av høyrepopulisme, er denne type retorikk svært sentral. Brudd med de identiteter og verdier partiene setter frem som vesentlige vil kunne skape misnøye. Arbeiderpartiet har for eksempel forsøkt å posisjonere seg som et folkelig parti der «alle skal med». Når Arbeiderpartileder Støre benytter private tjenester (som privat legehjelp, privatskole og privat eldreomsorg, se Dagens Næringsliv, 2015) kan det oppleves som å være i strid med det å skulle posisjonere seg som en prototypisk representant for den folkeligheten som partiet setter høyt (og derfor unngår han også i det lengste å snakke om sin store familieformue).
Forskning på ledelse og identiteter har ikke stått sentralt innen psykologien. Særlig innen intergruppekonflikt er fokuset på ledelse nærmest fraværende «…one of the more alarming features of contemporary psychological work on intergroup relations in general, and intergroup hatred in particular, is an almost complete neglect of issues of leadership» (Reicher, Haslam & Rath, 2008, s. 1322). Reid og Ng (2003) peker på at psykologien har en tendens til å fremstille sosiale identiteter som en passiv prosess – noe vi snubler over i våre sosiale miljøer heller enn noe man aktivt gjør. Videre understreker de at den sosiale identitetstradisjon overser maktperspektiv, og dermed går glipp av vesentlige spørsmål som bør adresseres: Hvordan oppstår disse identitetene? Hvordan blir en kategori gjort legitim? De nevnte eksemplene fra Rwanda, Sudan, USA og Norge, understreker at sosiale identiteter kan være et essensielt verktøy for ledelse i driften av følgere og av stater. I en verden hvor mange ledere skjønner betydningen av psykologien, er det på tide at også fagfeltet vårt får øynene opp for de aktive ledelsesprosessene som inngår i denne driften av følgere – og hvordan følgere selv aktivt adopterer, modererer eller motsetter seg disse identitetsprosessene.
Sigrun Marie Moss er førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og jobber innen politisk psykologi.
Referanser
- Aftenposten (2016, 18.10). Listhaug: “Her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt.” Tjernshaugen, K. http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Listhaug-Her-i-Norge-spiser-vi-svin_-drikker-alkohol-og-viser-ansiktet-vart-607005b.html
- Allport, G. (1954/1988). The nature of prejudice. Cambridge, MA: Perseus Books.
- Dagens Næringsliv (2015, 16.04). «Interessant at Støre og familien benytter seg av slike private tjenester.» Aartun, J. S. F. http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2015/04/16/1244/Politikk/interessant-at-stre-og-familien-benytter-seg-av-slike-private-tjenester
- Gaertner, S. L., & Dovidio, J. F. (2000). Reducing intergroup bias. The common ingroup identity model. Philadelphia, PA: Taylor & Francis.
- Haslam, S. A., Reicher, S. D., & Platow, M. J. (2011). The new psychology ofleadership. Identity, influence and power. Hove, UK: Psychology Press.
- Hogg, M. A. (2001). A social identity theory of leadership. Personality and Social Psychology Review, 5, 184-200. doi: 10.1207/S15327957PSPR0503_1
- Moss, S. M. (2016). Identity hierarchy within the Sudanese superordinate identity. Political leadership promoting and demoting subordinate groups. (Early view). Political Psychology.
- Moss, S. M., & Vollhardt, J. (2016). “You can’t give a syringe with unity”: Rwandan responses to the government’s single recategorization policies. Analyses of Social Issues and Public Policy, 16(1), 325-359.
- Moss, S. M. (2014). Beyond conflict and spoilt identities: How Rwandan leaders justify a single recategorisation model for post-conflict reconciliation. Journal of Social and Political Psychology, 2(1), 435-449.
- Reicher, S., & Haslam, S. A. (2016). The Politics of Hope: Donald Trump as an Entrepreneur of Identity. Scientific American. https://www.scientificamerican.com/article/the-politics-of-hope-donald-trump-as-an-entrepreneur-of-identity/#
- Reicher, S., Haslam, S. A., & Hopkins, N. (2005). Social identity and the dynamics of leadership: Leaders and followers as collaborative agents in the transformation of social reality. The Leadership Quarterly, 16, 547–568.
- Reicher, S., Haslam, S. A., & Rath, R. (2008). Making a virtue of evil: A five-step social identity model of the development of collective hate. Social and personality psychology compass, 2(3), 1313-1344. doi: 10.1111/j.1751- 9004.2008.00113.x
- Reid, S. A., & Ng, S. H. (2003). Identity, power, and strategic social categorizations: Theorizing the language of leadership. In D. van Knippenberg & M. A. Hogg (Eds.) Leadership and power. Identity processes in groups and organizations (pp. 210-223). London, UK: Sage.
- Verkuyten, M. (2012). The social psychology of ethnic identity. New York, NY: Psychology Press.
