Intervju: Hipsterkulturen

Skrevet av Louis Berg Williams

Foto:  Emil Wieringa Hildebrand

Hva er en hipster? Om man lurer på hva en hipster egentlig er så er ordbøkene til liten hjelp. Likevel har mange en anelse om hva som karakteriserer en typisk hipster. Iallfall blant unge synes dette å være mer eller mindre innforstått. Derfor trekker jeg på egne oppfatninger når jeg formulerer tesen om at det viktigste kriteriet for å være en hipster er innsatsen for å skille seg ut; å være et unntak som ikke lar seg påvirke av samtidens konvensjonalisme. Med denne tesen i baklomma oppsøkte jeg en venn som oppfyller nettopp dette kriteriet. Foran meg står Cornelius Condrup Steinkjer, kulturanmelder i Subjekt og vordende forfatter. Barføtt og kledt i «kikoy» (et kenyansk klesplagg til forveksling likt skjørt) står han parat til å svare på et direkte spørsmål: 

Hva er en hipster? Om man lurer på hva en hipster egentlig er så er ordbøkene til liten hjelp. Likevel har mange en anelse om hva som karakteriserer en typisk hipster. Iallfall blant unge synes dette å være mer eller mindre innforstått. Derfor trekker jeg på egne oppfatninger når jeg formulerer tesen om at det viktigste kriteriet for å være en hipster er innsatsen for å skille seg ut; å være et unntak som ikke lar seg påvirke av samtidens konvensjonalisme. Med denne tesen i baklomma oppsøkte jeg en venn som oppfyller nettopp dette kriteriet. Foran meg står Cornelius Condrup Steinskjer, kulturanmelder i Subjekt og vordende forfatter. Barføtt og kledt i «kikoy» (et kenyansk klesplagg til forveksling likt skjørt) står han parat til å svare på et direkte spørsmål: 

– Ser du på deg selv som en hipster?

–  Nei. Det eneste jeg har til felles med hipstere er at jeg ikke identifiserer meg med dem.

– Vil du si at du er omgitt av hipstere?

–  Absolutt.

– Tror du andre vil peke på deg og kalle deg for en hipster?

– Ikke mine venner, men det kan tenkes at andre gjør det nettopp fordi at jeg har en persona utad med særegne trekk.

– Man kan få følelsen av at «hipster» har blitt et skjellsord i en forlengelse av janteloven. Hvorfor tror du det har blitt en såpass negativt ladet betegnelse? 

–  Det er kanskje fordi det ligger en anklage om at man utgir seg for å være noe man egentlig ikke er. At man er falsk. Begrepet hipster ble brukt av Jack Kerouac og Beat-poetene på 50-tallet, men da handlet det om et opprør mot foreldregenerasjonen og samtiden. 

Dagens hipstere dyrker derimot foreldregenerasjonen. Nå som det digitale har inntrådt i våre liv, dyrker de det materielle og håndfaste, samtidig som at man møter foreldrenes fortid med arroganse, som om vi har forstått noe foreldrene ikke har forstått. En slags nåtidsarroganse. Hipsterne er innforstått med en fortid de ikke har kjent på kroppen. En nostalgi mot et liv de selv ikke har levd. Da jeg var barn grodde jeg ut håret, kledde meg som en hippie og ønsket å protestere mot Vietnamkrigen, men den krigen er for lengst ferdigkjempet. Det er litt sånn hipsterne holder på. Det er en motekultur snarere enn en motkultur. Estetikk uten etikk. 

– Hva forbinder du med hipsterstilen? 

– En tendens hos hipstere, eller i det minste forestillingen om en hipster, er omfavnelsen av det ironiske. Men det er kanskje litt utdatert; man finner ikke den samme hipsteren i dag som man fant i Williamsburg i New York for ti år siden. Det finnes så mange ulike typer hipstere. Mange kjøper klærne sine utelukkende på Fretex, samtidig som at du har dem som kjøper Gucci-produkter og påkoster seg dresser til 12 000 kroner. Begge kan ansees for å være hipstere. Det er usikkert om det finnes en bestemt kleskode, og det blir derfor nytteløst å prøve å identifisere den. Jeg tror det handler om å være gjennomført, og om en bevisstgjøring av klesvalget. Problemet er at med en gang man skiller seg litt ut, blir man kalt hipster. Det er så mange som kalles for hipstere at begrepet blir tømt for mening. Dessuten tror jeg ikke hipsterkulturen handler utelukkende om klærne. 

Jeg tror ingen har talt som meg siden Hamsun var på sine gjengrodde stier. 

– Ja, du nevnte for eksempel det materielle og håndfaste …

– Da tenker jeg på forkjærligheten for papirbøker, analogt foto, vinyl også videre. De velger å spille vinyler istedenfor å bruke Tidal, men ved en blindtest ville de færreste høre forskjellen. Det blir litt påtatt. Det ekstreme eksempelet ville være å bruke Discman for å lytte til musikk. Blir det mer autentisk av at man kan holde i det? 

– Du lytter selv til vinyl, kler deg annerledes, interesserer deg for smal film og teater, er kulturanmelder for Subjekt – som i manges øyne er et hipstermagasin – og ikke minst frekventerer du kafeer på Grünerløkka. Er det ikke grunn til å mistenke deg for å være en hipster?

– Joda, det stemmer at jeg holder meg til sykkelbarene på Torggaten og Grünerløkken, men det er ikke viktig for meg å være hipp, og jeg tror dessuten ikke at jeg er en veldig hipp person. 

– Grünerløkken? Ja det glemte jeg, du snakker også på riksmål!

– Jeg tror ingen har talt som meg siden Hamsun var på sine gjengrodde stier. 

– Og godt er det! Avslutningsvis, hvordan ville du forklart hipsterkulturen til en utenforstående?

– Det er en type kultur med en felleskapssøken samtidig som at hver og en skal ha et individuelt uttrykk uten at dette gjør særlig inntrykk på noen som helst. En hipster er en person som tar avstand fra det konforme, samtidig som at man ikke skal skille seg for mye ut. En skal ikke hevde seg for mye slik at man blir en posør. 

– Sånn sett står en hipster i kryssilden mellom jantelovens forbud mot selvhevdelse og individualismens påbud om selvrealisering. 

– Ja, og det er i denne konflikten at falskhet oppstår. Jeg er ikke en hipster av den enkle grunn at jeg er svært åpen om mitt behov for å skille meg ut. Jeg har ikke noe imot å bli kalt hipster, men jeg avviser det fordi det er et begrep jeg ikke kjenner meg igjen i og som det er vanskelig for meg å definere. I ærligheten om at jeg gjør mye for syns skyld – kler meg annerledes, snakker annerledes, interesserer meg for bestemte ting – ligger en erkjennelse om at man blir til i andres blikk og at man på samme tid kan være seg selv fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.