Jeg deler mennesker inn i to kategorier: De som hermer etter dialekten min, og de som ikke gjør det. Den ene kategorien kan jeg bli venner med, den andre må gjerne «reis tell hælvete». Denne teksten er til deg som hermer.
ILLUSTRASJON: CHRISTOPHER WIRSCHING
DA TEAM ANTONSEN gjorde sitt inntog for cirka ti år siden var det ikke lett for en stakkars nordlending å bo halvparten av tiden i Oslo. Plutselig var det stuerent å stå ved siden av og herme etter en vilt fremmed person på fest, synge om «Nordland, Troms og Finnmark» mens man lo høyt med, eller av, vedkommende – meg. Tar du ikke referansen? Det er antagelig fordi du hadde mulighet til å se på andre kanaler enn NRK.
Ikke misforstå. Jeg elsker NRK med masse spennende reklamefritt stoff. Men Harald Eia og co. har noen år med lett nordlendingmobbing å svare for. Heldigvis er det så lenge siden at alle har glemt det, tenkte jeg, mens jeg pakket kofferten for å flytte til Oslo. Her skulle jeg endelig studere ved Universitetet, hvor geografisk tilhørighet sikkert ikke var et tema, ettersom Oslo er en blanding av flere kulturer.
PROBLEMET ER at forskjeller kan forsterkes og opprettholdes når kulturer møtes. Man er aldri så definert nordlending som når man ikke er i Nordland. Bare ta dette som eksempel: De første dagene i fadderuka regnet det voldsomt. Fordi jeg har jobbet mye ute med barn vet jeg hvor viktig godt yttertøy er. Jeg tok på meg min fine regnjakke, og mens mange av de andre studentene hutret over været, var jeg ganske fornøyd. Dette skulle bli en flott uke! Jeg nærmet meg de andre i gruppa. «Du har regnjakke på deg», sa en av mine nye medstudenter, og jeg nikket fornøyd tilbake. «Ja, alle har vel regnjakker der oppe. Dere er jo vant til sånt.» Det var implisitt hva han mente, og alle skjønte hvem «dere» og «der oppe» siktet til.
Kvinnene fra nord har utsvevende seksualmoral, og snakker rett fra levra. Du vet hva du får. Nordlendinger er primitive.
Det er vanlig å kategorisere mennesker ut fra observerbare trekk. Våre antagelser, følelser og tanker rundt sosiale kategorier oppsummeres i skjemaer. Slike mentale lister er kognitivt sparsommelig, og vi slipper å vurdere hver person eller gruppe fra start av. Vi har allerede et bakteppe, og kan sette nye mennesker inn i en etablert kontekst. Hvis man ser for seg arketypen av en nordlending vil mange forestille seg en middelaldrende mann med skjegg, og gul regnfrakk og sydvest. I hånden har han en flaske hjemmebrent som han drikker ren, mens han røyker ei pipe i sjarken sin. Dette er en prototype som ligger bak dagens stereotypi av nordlendinger. På bred dialekt forteller de grove vitser og banner i annenhver setning. Kvinnene fra nord har utsvevende seksualmoral, og snakker rett fra levra. Du vet hva du får. Nordlendinger er primitive. Når dette er utgangspunktet man starter med, så er det ikke alltid lett å være ny i en gruppe. Selv om det ikke er noe ved ens utseende som skiller en merkbart ut, så blir det tydelig på grunn av dialekten at man tilhører en annen del av landet. Dialekten kan fungere som en ufrivillig identitetsmarkør som setter oss i bås med oppfatninger vi ikke vil assosieres med. Andre står fritt til å knytte hverdagslige ord og handlinger opp mot stereotypien. Dette kan oppleves slitsomt.
For min egen del ser jeg Nord-Norge som langt, og ikke alle nordlendinger er like. Det er vanlig at man oppfatter utgrupper som homogene, mens man tar hensyn til sin egen inngruppes individuelle forskjeller. Ny informasjon som gir et mer komplekst bilde av utgruppens medlemmer kan enten akkomoderes eller assimileres. Ved akkomodering endrer man det eksisterende skjemaet, slik at det tilpasses ny informasjon; assimilering innebærer det motsatte, og ny informasjon tilpasses skjemaet. Dette forklarer hvorfor «der oppe» er og forblir en bred favn; det er rett og slett energibesparende.
SPRÅK ER MAKT. Den sosiale maktbruken defineres ikke gjennom intensjon, men ved effekt og konsekvens. Sosiologen Max Weber beskriver makt som evnen til å få noen til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort. Når det forventes at nordlendinger skal være morsomme, hyggelige og være med på spøken, så blir det ekstra vanskelig å si ifra om at jeg synes det er uhøflig å etterape meg når jeg snakker – «kom igjen, tåler du ikke en spøk, du da?» Dette skaper et krysspress, og derfor hender det at jeg ler med og gjør gode miner til slett spill, bare for å slippe det ubehagelige alternativet. Slik har stereotypien og forventningene makt over meg. Selv om jeg ikke kan snakke for alle med en dialekt som ikke stammer fra Oslo-området, så vet jeg at mange av oss synes det er irriterende. Ikke den ene gan- gen, men alle de gjentatte hermingene. Det er ikke første gang vi med dialekt hører karikert bannskap eller etterhermet «Heia Brann» med skarpe skarre-r-er – selv om akkurat du selvfølgelig er veldig morsom.
DET KNYTTES SOSIAL STATUS opp mot dialekter. På min vei videre i hovedstaden fant jeg nærmeste Vinmonopol. Jeg sto i kø for å få hjelp, og foran meg hørte jeg kunden herme jovialt etter butikkmedarbeiderens dialekt, mens hun veile- det ham. Å jobbe på Vin- monopolet måtte da være den perfekte jobben for henne? Da det ble min tur, sa jeg ironisk: – Det er skikkelig mor- somt, ikke sant? – Ja, veldig! fikk jeg til svar mens hun himlet med øynene. – De tenker ikke over at for 50 år siden så sto det i boligannonsene at nordlendinger ikke var ønsket. – Men det gjør vi. Vi tenker over det! Ja, jeg tenker over det. En del av meg er bevisst på hvor jeg kommer fra, og det kan gjøre meg sjenert. Jeg husker godt hvordan det startet. Jeg var tenåring, og på besøk hos familien på østlandet. Som fjortiser flest fniste jeg og lo sammen med venninnene mine. Min far tok meg til side og sa: – Du må ikke le så høyt, eller snakke så mye. De kan synes at vi er «typiske nordlendinger». Der og da forsto jeg ikke den historiske dybden av hva han mente, men budskapet var klart: Du kan ikke ta like stor plass som alle andre, fordi du er fra nord. Det var også noe «typisk» negativt ved oss. Åshild Lappegård Hauge refererer i «Identitet og sted: En sammenligning av tre identitetsteorier» til forskning gjort på identitet knyttet til sted. Stedstilhørighet kan forme identitet og selvbilde, ettersom stedet ofte er knyttet opp mot en bestemt livsstil, sosial status og gruppe mennesker. Selv når den ikke er positiv, blir den en integrert del av individet, som individet kan komme til å skamme seg over. Imposed norm hypothesis hevder at det er sosiale normers negative bias mot dialekter, og ikke hvordan dialekten klinger, som gjør at østnorsk oppleves som «finere» av de fleste. I studier der mennesker som ikke snakker språket ble bedt om å skille mellom regionale dialekter og dialekten mest lik landets standardspråk, fant man ingen signifikant forskjell på hva de trodde var landets standardspråk. Derfor slutter man at den normative dialekten i et land stammer fra samfunnets historiske makthavere, som historisk sett har vært situert i Oslo.
Språk og dialekter strukturerer vår oppfattelse av virkeligheten.
SOM NEVNT TIDLIGERE, tilsier de sosiale forventningene at folk nordfra er veldig hyggelige. Det kan av og til redde meg. Som ferskt medlem på treningssenteret hadde jeg en veiledningstime med en instruktør. Hun pratet i vei om løst og fast, og kom etterhvert inn på hvor jeg er fra. – Det er noe med dere. Dere er så varme og hyggelige. Kanskje det har noe med kulda å gjøre? At dere må være varme av natur, fordi det er så kaldt? Smigeren føltes noe ufortjent, ettersom jeg hadde vært litt for konsentrert om øvelsene til å være mitt sed- vanlige smilende selv. Jeg ble glad, og takket i mitt stille sinn for at stereotypien fungerte til min fordel. Denne fordelen merker jeg at jeg har i salgsjobben min også, og det blir en selvoppfyllende profeti. Språk og dialekter strukturerer vår oppfattelse av virkeligheten. Titt og ofte spør kundene hvor jeg er fra, og vi kommer raskt inn i en personlig dialog der de føler at de kjenner meg. Det er trygt å handle av kjentfolk. Det er også ting som typisk forbindes med Nord- Norge som jeg er stolt av. Jeg har lært å stå opp tidlig og jobbe hardt «me nævvan» på gård. Fordi jeg har flyttet mye, også i Nord-Norge, liker jeg å tro at jeg har den åpen- heten nordlendinger er kjent for. Og hvis jeg skal være ærlig, fungerte ikke Bård og Haralds «Joker Nord» som en ice breaker også? Fikk jeg ikke mange nye venner av det? Det er skummelt å snakke med nye folk, og da kan dialekten være et greit sted å begynne. Bare husk at hvis du starter med å gjøre antagelser om meg på bakgrunn av dialekten min, så fører dette også til at jeg gjør antagelser om deg på bakgrunn av holdningene dine.
Vilja Kristine Arnøy går 4. semester på kultur og kommunikasjon ved UiO.
Referanser:
- Alcock, J., & Sadava, S. (2014). An Introduction to Social Psychology: Global Perspectives. Los Angeles: Sage.
- Berkaak, O. & Frønes, I. (2005). Tegn, tekst og samfunn. Oslo: Abstrakt forlag.
- Blakar, R.M. (2006). Språk er makt. (7.utg) Oslo: Pax.
- Eriksen, T.H. (2010). Små steder – store spørsmål: inn- føring i sosialantropologi. (3.utg) Oslo: Universitetsforlaget.
- Hauge, Å.E. (2007). Identitet og sted: En sammenligning av tre identitetsteorier. Hentet 24.januar 2016 fra http:// psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=28415&a=2
- Hofseth, A. (2012). Konkurranse: Bill.mrk Nordlending- er uønsket. Hentet 14. januar 2016, fra https://nrkbeta. no/2012/09/13/konkurranse-bill-mrk-nordlendinger-uonsket/
- Rommetveit, R. (2000). Språk, tanke og kommunikasjon. Oslo: Universitetsforlaget.