Jorden rundt og tilbake

Påskeegget er tomt, morderen er avslørt og hverdagen er her med alle sine valg og tilhørende bekymringer. Hva tenker jeg på? Jo, utveksling!

Å dra på utveksling er en prosess. Først må man bestemme seg om man i det hele tatt vil dra. Bare det er for mange en prosess i seg selv. Man må vurdere hva man har opp mot hva man kanskje kan få. Og noen tenker at de burde dra, i redsel for å angre i etterkant om man ikke drar. Det har jeg hørt flere svare, da spørsmålet ”Har du tenkt noe på utveksling du, eller?” dukker opp titt og stadig ettersom 5.semester nærmer seg.

world-map2

Kart

Denne redselen for å angre har stor innflytelse på våre små og store valg. Men forskning har vist at den er overdrevet; vi angrer i virkeligheten sjeldent på valg vi tar, og vi tilpasser oss i større grad enn vi tror den aktuelle situasjonen vi befinner oss i. Og det er helt OK å ikke ville dra på utveksling, det er i grunnen et godt trivselstegn. Utveksling er en mulighet, et tilbud, ikke et krav.

For meg gikk det første steget ganske fort; Ja, jeg vil dra. Jeg har intet behov for seks sammenhengende år i Oslo, så ett semester utenlands tar jeg med glede (dèt gjelder forøvrig om jeg hadde studert i hjembyen min Bergen også, så det sier mer om meg enn om byen).

Neste steg er å bestemme hvor man vil reise. Det tok atskillig lengre tid. Tenk å kunne velge en hvilken som helst by i hele verden! Akkurat det viste seg å være en sannhet med modifikasjoner, kanskje heldigvis. Jo flere valgmuligheter, jo flere bekymringer for en ubesluttsom vinglepetrine.

I teorien kan man nok dra til hvilken som helst by, men i praksis er verden for en profesjonsstudent mye mindre enn den ser ut på kartet. Fagene vi kan ta må nemlig tilsvare fagene vi ville hatt i Oslo, og de må forhåndsgodkjennes før vi kan starte selve søknadsprosessen til universitetet vi drømmer om. Det betyr ikke at det er umulig å reise til land med svært ulikt utdanningssystem enn Norge, men at det er helt avhengig av din egen innsats og dermed din egen motivasjon. Dessuten vil språket naturligvis være en begrensning.

Den første byen jeg bestemte meg for var Brisbane i Australia. Det var jo den perfekte by, et innlysende valg. Der har profesjonsstudenter reist tidligere (stort pluss å spørre andre om erfaringer), språket er engelsk (lettvint!), det er et nytt og spennende land og ikke minst er det fint vær i Australia, det vet jo alle. Så hva gjorde jeg? Joda, jeg dro èn måned alene til Australia i januar for å ”sjekke ut” hva jeg kunne forvente. Det burde jeg ikke ha gjort.gold-coast-australiaBrisbane

Australia var flott, men etter fire uker følte jeg ikke at det var så nytt og spennende lenger. Selvfølgelig har jeg bare opplevd en promille av hva det svære landet har å by på, men jeg ble egentlig mer interessert i å oppleve mer av vår egen verdensdel, Europa. Tenk så heldig vi er som kan reise så kjapt og enkelt til land som Italia og Frankrike, med en fantastisk kultur og historie. Så dermed bestemte jeg meg, helt sikkert denne gangen, for at jeg skulle til Genève i Sveits. Hjertet av Europa. Togforbindelser til Paris, Italia, Tyskland. Denne gangen tenkte jeg at det var en fordel at språket var fransk, for det kan jeg jo fra før etter et år i Frankrike, og hvorfor orket jeg å lære meg det hvis jeg ikke skal bruke det til noe? Klart jeg må studere psykologi på fransk, noe annet ville være tåpelig, at jeg i det hele tatt vurderte å studere i et engelskspråklig land viser hvor blendet jeg var av strender og surfegutter.THE ALPS filmSveitsiske alper

Jeg erklærte høyt for alle som ville eller ikke ville høre at jeg skulle flytte til Genève, og mamma gledet seg til å komme på besøk. Hun fyller nemlig femti år i mars 2015, og hadde bestemt seg for å feire ved å besøke til meg, hvor enn i verden jeg skulle befinne meg. Først til Brisbane (hun hadde nesten begynt å spare), nå til Genève. Til og med broren min hørte nyheten og sendte meg en reisebok om Sveits.

Men så…skjedde det veldig lite. Ingen profesjonsstudenter hadde reist dit før. Byen virket ærlig talt ganske kjedelig. Og hvordan skulle jeg klare å finne ”tilsvarende fagkombinasjoner” når alt stod på fransk? Altså, jeg kan fransk, men universitetssystemet…og papirarbeidet…nei, det gikk langsomt fremover. Ærlig talt gikk det ikke fremover i det hele tatt og det daglige synet av reiseboken fikk meg til å føle meg fanget. Jeg kunne ikke ombestemme meg, hva ville folk tro? At jeg var ubesluttsom?

Men nå, nå har jeg kommet til et vendepunkt. Påsken har oppfylt sin misjon ved å gi meg ro og tid til ettertanke. Jeg skal ikke til Brisbane, og jeg skal ikke til Genève; jeg skal til København! Jeg innser at jeg flytter meg nærmere og nærmere hjemmebane, og Donkeyboys refreng ”ambitions are starting to fade” spiller i bakgrunnen, men likevel: København er perfekt!

001København

Og best av alt? Da jeg erklærte mitt valg av studieby til mamma ble hun overlykkelig. Hun kunne avsløre at den falmede sommerfuglen på skulderen hennes ble tatt i København da hun var 18, og at hun gjerne ville tilbake dit. Hvem vet, kanskje jeg skal spandere en ny tatovering til hver av oss som femtiårspresang til henne…

Uansett by, tatovering eller ikke, én ting stoler jeg på: Jeg kommer ikke til å angre.

Til slutt: gi meg en lyd om du er interessert i å overta en uåpnet reisebok om Sveits!