Karakteranalyse og karakterdrap

Tekst: Marianne Skram
Illustrasjon: Lina Woldsdal Glorvigen

I en terapitime med «Harald», en lærer som strevde med overveldende angst og forakt for sin arbeidsgiver, spurte jeg om han kunne komme på en sang som kunne beskrive følelsen han satt med. Jeg følte meg hjelpeløs og frustrert som terapeut, og syntes ikke vi kom noen vei. Han kvernet om og om igjen på det samme: Det måtte være noe som foregikk i kulissene på arbeidsplassen, et skjult spill. Han gjennomgikk detaljene i sine teorier om hva det kunne være. Noen med makt så på ham som en trussel som måtte nøytraliseres. Han brukte sterke ord for å beskrive dem: edderkopper, slanger, de burde ikke få lov til å være ledere. Kroppen min verket, det slo meg at det kjentes som om jeg ble banket opp. Jeg trengte noe som kunne bringe oss videre, og kom på å be ham om å tenke på en sang. Han stoppet opp og så ut til å tenke seg om. Så sa han: «Det måtte være ‘I put a spell on you’».

Reich (1972) skrev i sin introduksjon til Karakteranalysen: «Enhver sosial organisasjon produserer de karakterstrukturer den trenger for å eksistere». Han mente at individualterapi bare har begrenset verdi all den tid det er samfunnets politiske og sosiale organisering som produserer de nevroser individualterapien er ment å kurere. «Harald» følte seg fanget i et maktspill og oppsøkte terapi i håp om å få hjelp med sin angst. Jeg var usikker på hvilken verdi individualterapi hadde for han og hvordan jeg kunne bidra til en mer fruktbar dialog.

Det er skrevet lite om nedbrytende opplevelser på arbeidsplassen som tema i terapi. Aron (2012) mener å ha sett en tendens i veiledning og kasuspresentasjoner til at utforskning av arbeidslivserfaring generelt blir neglisjert eller tillagt lite vekt. Han viser til en uttalelse fra Freud om at det viktigste i livet er «lieben und arbeiten», og kommenterer at de fleste klinikere og psykoanalytiske teoretikere senere har vært langt mer opptatt av kjærlighet enn av arbeid. Jeg deler denne oppfatningen, og ønsker med dette å synliggjøre kliniske erfaringer med å møte angst og defensivitet hos mennesker som er blitt utsatt for maktmisbruk på jobben sin.

I denne teksten argumenterer jeg for at et karakteranalytisk perspektiv er fruktbart, og at det er verdifullt å supplere med kunnskap om destruktive relasjoner mellom ledere og medarbeidere.

Karakteranalytisk tilnærming

Karakteranalyse (Sletvold, 2005; Sletvold & Børstad, 2009; Børstad & Sletvold, 2012) er særlig opptatt av den nonverbale dialogen, fordi den forteller mest om den levde historien (Sletvold, 2014; Stern, 2007; Wallin, 2007). Den nonverbale dialogen inneholder implisitt relasjonell viten om hvordan man har hatt det og hva man har lært av det man har erfart. Det gjelder særlig hva man har lært om seg selv og det å være sammen med andre. Noen er for eksempel mest tilbøyelig til å stole på andre, mens andre stoler bare på seg selv. Mens enkelte liker å lede, foretrekker andre å bli ledet. Man kan ha mer og mindre velutviklet empati og evne til å stå opp for seg selv, og ulike måter å forholde seg til uenighet og konflikt. Den implisitte viten er basert på autobiografiske og affektmotoriske minner og styrer oppmerksomhet og forventninger i relasjonelle møter, også møtet med terapeuten (Sletvold, 2014).

Det som fortelles med ord kan like gjerne tilsløre som avdekke hva det er klienten har opplevd (Reich, 1972; Sletvold, 2014). I en karakteranalytisk terapi lyttes det derfor vel så mye til hvordan historien fortelles, som til innholdet i det som sies. Gjennom at terapeuten toner seg inn på pasientens affektive inntrykk og uttrykk og at hen forsøker å være bevisst egen veksling mellom empatisk innlevelse, autentisk opplevelse og refleksiv distanse, er målet å bygge en trygg nok relasjon til at åpenhet og endring blir mulig (Sletvold & Børstad, 2009).

Som den innledende kasusvignetten illustrerer, befinner man seg i terapi med klienter som «Harald» i et landskap preget av sterke følelser, der det som sies med ord bare er en liten del av det som er å si om saken. Karakteranalysen peker på at den nonverbale dialogen formidler vel så mye, men den kan være krevende å forstå. I dette tilfellet assosierte jeg mitt eget kroppslige ubehag med den smerten det gir å bli banket opp. Jeg registrerte at jeg følte meg fanget i det som ble sagt og ikke sagt med ord; den repeterende kverningen hans og min egen indre kverning på hva dette kunne handle om. Da jeg ble oppmerksom på dette og kom på hans lidenskap for musikk, var det antakelig utløsende for mitt spørsmål og hans forløsende valg av sang.

Tittelen på Screamin’ Jay Hawkins rasende blueslåt fra 1956 som «Harald» spontant valgte for å uttrykke sine følelser kan oversettes med «Jeg forbanner deg». «I put a spell on you because you’re mine», synger Hawkins truende og fortsetter (fritt oversatt): «Du må slutte med det du gjør, med å løpe rundt på den måten og stadig skuffe meg slik. Jeg tåler det ikke. Jeg forbanner deg – fordi du er min.» Det slo meg umiddelbart at han identifiserte seg med mottakeren av forbannelsen i sangen, den som skuffer den andre, den som ikke blir tålt. Jeg merket en følelse av uhygge. Karakteranalytisk forstår jeg det slik at «Harald» gjennom sin spontane assosiasjon delte en følelse av overveldende angst og avmakt, som jeg allerede hadde fanget opp som en kroppslig opplevelse lik det å bli utsatt for vold. Da jeg ble bevisst denne «uhyggefølelsen» og tolket den ikke som et uttrykk for min egen angst, men heller at jeg empatisk identifiserte meg med hans, kom vi nærmere hverandre.

Sletvold (2014) gjør et begrepsmessig skille mellom innside og utside som jeg finner fruktbart. Selvfølelse viser til innsiden, hvordan en person opplever seg selv, sin emosjonelle kroppstilstand, mens karakter viser til utsiden, den samme emosjonelle kroppstilstanden slik den kan observeres fra utsiden. Begrepet karakter brukt slik viser dermed til en persons karakteristiske selvregulering og interaktive regulering slik den observeres og oppleves av andre. Sett fra utsiden syntes jeg «Harald» virket sint. Det var noe med måten han uttrykte seg på, hans valg av ord og de stadige gjentakelsene. Når jeg kommenterte dette, protesterte han heftig på at han var sint. Når vi sammen utforsket hans opplevelse, satte han ord på bitterhet og forakt. Det var følelser som tappet han for vitalitet og gjorde han mer defensiv.

Karakterforsvar i relasjoner mellom leder og medarbeider

Argyris og hans medarbeidere (Argyris, Putnam & McLain Smith, 1985; Argyris, 1994) har vist at når ledere og medarbeidere opplever noe truende, kan de låse seg i defensive samspillsprosesser. Deres studier har vist en tendens til å handle ut fra indre arbeidsmodeller der begge parter forsøker å beholde kontroll, vinne og unngå tap. I tillegg undertrykkes negative følelser og en forsøker å fremstå så rasjonell som mulig. Intensjonen som man ofte ikke er seg bevisst, er å unngå sårbarhet, risiko, ydmykelse og det å fremstå inkompetent. Studiene peker på at de fleste ikke er oppmerksomme på hva de faktisk prøver å oppnå, men på de gode intensjonene som de ikke handler ut fra. Defensiv resonnering har til hensikt å beskytte selvfølelsen, selv om dette ifølge Argyris sjelden erkjennes. Mens både ledere og medarbeidere ofte hevder at de forsøker å beskytte andre, klandrer de i realiteten hverandre (Argyris 1994). I et karakteranalytisk perspektiv beskytter de egen selvfølelse ved å angripe andres karakter. «Harald» var en mann med sterke meninger og en kraftfull og emosjonell uttrykksform. Jeg kunne forestille meg at han kunne provosere ledere som var opptatt av å fremstå rasjonelle og med kontroll. Hans teorier handlet om å ha tråkket noen med makt på tærne som absolutt ikke tålte det og ville ha hevn.

Både organisasjonspsykologiske undersøkelser og rettspraksis har dokumentert destruktive prosesser som følge av at personer har påpekt kritikkverdige forhold i en virksomhet. Oppmerksomheten er blitt arbeidstaker må tåle motargumenter fra en leder som er uenig i kritikken, men arbeidsmiljøloven tillater ikke at lederens reaksjoner har karakter av gjengjeldelse eller trakassering. Likevel er dette altså ikke uvanlig (Wik og Sortland, 2013).

Trakasserende lederskap kan ha opphav i en eskalert konflikt der uenigheter, frustrasjon og irritasjon har utviklet seg i en sterkt negativ retning. Trakassering kan også være en måte å demonstrere og misbruke makt på, for eksempel ved å tvinge noen til å adlyde, ved å utnytte et tilfeldig offer til egen vinning eller til å skaffe seg fordeler på andres bekostning. En norsk studie viste at mobbing på arbeidsplassen er sterkt forbundet med posttraumatisk stress. Mobbeofre viste mer negative antakelser om seg selv og omverdenen enn arbeidstakere som ikke var blitt mobbet (Glasø et al., 2009) Ifølge undersøkelser opplever 4-5 % av norske arbeidstakere alvorlig mobbing på jobben. Av disse mobbes rundt halvparten av sine ledere (Einarsen, Glasø og Birkeland Nielsen, 2008; Einarsen og Pedersen, 2007). Artikkelforfatterne peker på at de mest alvorlige og langvarige sakene har en tendens til å komme fra virksomheter innenfor skole, helse og administrasjon.

«Harald» ble flere år tidligere utsatt for vold av en kollega og klandret skolens ledelse for å dysse saken ned. Kollegaen ble værende i jobben, noe han opplevde som opprørende og mente neppe ville tålt et offentlig søkelys. Etter hvert fikk jeg innsikt i en juridisk tvilsom og meget langvarig prosess med udokumenterte påstander om at han hadde et ukontrollert sinne. I et dialogmøte hvor jeg var til stede ble det stilt spørsmål om han egnet seg til å arbeide med mennesker. Ledelsen besluttet så at han skulle veiledes av rektor, som «Harald» ikke hadde tillit til. Han mottok et langt skriv om hva som ble forventet av han, blant annet at han ikke skulle slå elevene, som om det skulle være nødvendig å informere om at dette var uakseptabelt. Med mer innsikt i saken med arbeidsgiver ble det forståelig for meg at min påpekning om at han virket sint hadde vært truende. Det åpnet en mer nyansert dialog om sinne som noe han lenge hadde følt seg tvunget til å undertrykke i et arbeidsmiljø med lite aksept for følelser og individualitet.

Karakteranalysen skiller som sagt mellom emosjonelle inntrykk og uttrykk, og mellom selvfølelse og karakter. Jeg strevde med hvordan jeg skulle vurdere «Haralds» emosjonelle uttrykk i form av den krenkede og mistenksomme holdningen som jeg i perioder opplevde fremtredende. Beskrivelser i personalmappen antydet en alvorlig karakterbrist, med vage beskrivelser som «Harald» ikke kjente seg igjen i. Var det en mann med lite selvinnsikt? Arbeidsgivers beskrivelser gjorde «Harald» avhengig av at de som leste dem så at påstander ikke var underbygget med fakta og forstod at de kunne være misvisende. Dette så ut til å påvirke hans selvfølelse og opplevelse av verden rundt seg. Han beskrev seg som stadig mer utrygg og forsiktig, og mindre i stand til å stå opp for seg selv og verdier som han satte høyt. Det påvirket også hans opplevelse av skolen som et trygt sted å være for lærere og elever, og han låste seg i en tilstand av indre opprør og hjelpeløshet. Han ble paranoid i den destruktive prosessen med arbeidsgiver, og de ulovlig plasserte dokumentene tydet på at han hadde grunn til å være mistenksom.

En karakteranalytisk tilnærming supplert med organisasjonspsykologisk forståelse i terapirommet

Har en opplevd å bli mistrodd og overkjørt over lang tid, er det sannsynlig at dette preger hva en forteller og hvordan. Den utsatte risikerer å repetere et destruktivt mønster, der hen frykter autoriteters makt til å definere hvem hen er og til å ramme integriteten og troverdigheten. Stern (2007) advarer om at for mye vekt på teknikker, tolkninger og ord tidlig i terapiprosessen tvinger prosessen inn i et spor som er teoretisk bestemt som en følge av noe som befinner seg i terapeutens hode. Relasjonen blir mer asymmetrisk enn nødvendig mens det er behov for felles innsats med å skape en forståelse og en helende relasjon. Da er det noe av det som er unikt med klienten som ikke blir undersøkt og et mønster kan komme til å bli repetert, som at klienten ser sine muligheter begrenset til å forsvare seg, innrømme svakheter eller håpe på å bli «frikjent». Dermed fastholdes hen i en hjelpeløs posisjon, som terapeuten kan bidra til å forsterke. Det karakteranalytiske perspektivet er en «to-personpsykologi», der terapeuten søker samarbeid og utforsker både pasientens og egne bidrag til det som foregår i den terapeutiske relasjonen. Min erfaring er at det egner seg godt til å unngå en slik repetisjon, og til å bidra til korrigerende emosjonelle erfaringer når det likevel skjer.

«Harald» var opptatt av å forsvare seg. Det karakteranalytiske perspektivet supplert med kunnskap om destruktivt lederskap var fruktbart for å se hvordan vi kunne låse hverandre i en defensiv dragkamp og mitt ansvar for å gjøre noe med det. Når jeg forsøkte å overbevise han om at det neppe var så ille som han trodde ble han bare mer intenst argumenterende, og fokus på å forstå hans problemer intellektuelt var antakelig uttrykk for en karakteristisk forsvarsstrategi både for «Harald» og meg. Det var mer fruktbart å rette oppmerksomheten mot den nonverbale dialogen; det som skjedde mellom «Harald» og meg, og i meg selv, når vi snakket sammen. Den utdypet hva det han fortalte handlet om, hvordan han opplevde seg selv og livet utenfor terapirommet og hvordan samarbeidet vårt fungerte. Mens historien ble fortalt igjen og igjen ble den emosjonelle smerten delt og følelser satt ord på. Kombinasjonen av kunnskap om destruktive prosesser i arbeidslivet og psykoterapi hjalp meg til å navigere og til å tåle det emosjonelle trykket.

Konklusjon

Jeg har erfart at karakteranalysen gir et unikt bidrag til å forstå og arbeide med den terapeutiske dialogen, særlig den nonverbale dialogen. Jeg har kunnet se klientens uttrykksform og mine kroppslige og affektive reaksjoner i sammenheng og betrakte begge deler som verdifull informasjon. Kunnskap om destruktive prosesser i arbeidslivet har bidratt i det utfordrende arbeidet med å tolke denne informasjonen.

Organisasjonspsykologisk forskning har synliggjort at noen møter en høyst reell trussel om utstøtelse fra arbeidsfellesskapet når de står opp for verdier de fleste deler. I enkelte tilfeller kan det fremstå som rene karakterdrap. Det karakteranalytiske perspektivet bidrar til en dypere innsikt i hvordan lederes angrep på underordnede rammer både selvfølelsen og forestillingen om arbeidslivet som rimelig stabilt, rettferdig og forutsigbart.

Det er viktig at terapeuten kan skape en trygg relasjon der den kroppslige og emosjonelle smerten klienten bærer på kan deles, holdes og settes ord på. Jeg har erfart at terapirommet kan fungere som et fristed der klienten får mulighet til dypere innsikt i seg selv og sin situasjon og hva som må til for at han eller hun skal kunne reise seg igjen.

Marianne Skram er psykolog og medlem av Karakteranalytisk Institutt

Referanser:
Argyris, C.: (1994) Good communication that blocks learning. Harvard business review, July-August, s 77-85
Argyris, C., Putnam. R., og McClain Smith,D.: (1985) Action Science.San Fransisco: Jossey-Bass Inc. Publishers Aron,L.(2012): Psychoanalysis in the Workplace: An Introduction. Psychoanalytic dialogues, 22(5), 511-516
Børstad, M. og Sletvold, J. (2012): Karakteranalytiske dialoger – kropp og relasjon i psykoterapi II Oslo, Kolofon Forlag
Einarsen, S., Glasø,L. og Birkeland Nielsen M. (2008): Mobbing i arbeidslivet. En litteraturoversikt. Tidsskrift for Norsk psykologforening, vol.45,3, s 308-317
Glasø, L. et al. (2009): Grunnleggende antakelser og symptomer på posttraumatisk stresslidelse blant mobbeofre. Tidsskrift for norsk psykologforening, 46 (2), s 153-160
Reich,W.(1972): Character analysis (3rd ed.) V.R. Carfagno (Trans.) New York. Farrar, Staruss and Giroux (Original work published 1949)
Screamin`Jay Hawkins (1956): I put a spell on you. https://www.youtube.com/watch?v=PwXai-sgM-s
Sletvold, J.(2005): I begynnelsen var kroppen…Kroppen i psykoterapi: Teoretisk grunnlag og terapeutiske implikasjoner. Tidsskrift for norsk psykologforening Vol 42 (6), s 497-504
Sletvold,J.(2014): The Embodied Analyst. From Freud and Reich to relationality. London and New York, Routledge
Sletvold, J. og Børstad, M.red. (2009): Den terapeutiske dansen. Oslo, Norsk karakteranalytisk institutt
Stern, D. (2007): Her og nå. Øyeblikkets betydning i psykoterapi og hverdagsliv. Abstrakt forlag
Wallin, D.J. (2007): Attachment in Psychotherapy. New York, The Guilford Press
Wik,T. og Sortland,N.(2013): Varsling. Fra problem til verdi. Bergen, Fagbokforlaget