Kjærlighet på pille

På fjorårets siste dag gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg svelget en dose MDMA.

hjerte

 

Idet jeg svelget, visste jeg at det ikke var noen vei tilbake. Tanken på det ukjente fikk små skjelvinger av nervøs glede til å skyte gjennom kroppen. Jeg grugledet meg. Det hadde jeg gjort lenge.

 

Hva var det egentlig jeg var i ferd med å utsette meg selv for, og hvorfor? MDMA, 3,4-metylendioksymetamfetamin, er bedre kjent som virkestoffet i ecstasy. I Norge kategorisert som et ulovlig rusmiddel. Betyr det at man ikke kan oppnå noe annet enn å fjerne seg fra virkeligheten ved å ta det?

Dette er fortellingen om min subjektive opplevelse av å ta MDMA. Et valg jeg tok av nysgjerrighet. Ikke fordi jeg lurte på hvor hardt jeg kunne feste eller hvor langt vekk fra virkeligheten jeg kunne flykte. Jeg var nysgjerrig på hva dette kunne gjøre med min bevissthet og sinnstilstand, og hva jeg som psykologistudent kunne lære av det.

Kan et rusmiddel som MDMA skape reelle følelser som kjærlighet? Kan man i så fall benekte at følelsene man opplever er virkelige? Og hva med ekte følelser, er det noe annet?

For meg var dette en undersøkelse av bevissthet og følelser.

 

Som med en hvilken som helst undersøkelse måtte jeg i forkant innhente informasjon. Jeg satt dagevis klistret til skjermen og prøvde å forstå hva jeg var i ferd med å utsette meg selv for.

Jeg skal innrømme at å ta MDMA ikke er risikofritt. Skyller du ned noe du tror er MDMA med en stor slurk alkohol, har du allerede utsatt deg for stor risiko.

Skulle jeg gjennomføre denne undersøkelsen, måtte valget være forankret i kunnskap. Jeg tok de forholdsreglene jeg kunne for at dette skulle bli en god opplevelse. Jeg holdt meg hjemme, var sammen med gode venner, forsikret meg om at jeg hadde så ren MDMA som mulig, og tok anbefalt dosering.

Jeg var fortsatt nervøs og spent, jeg visste jo ikke hva jeg hadde i vente.

 

Av fire venner var jeg den eneste som ikke hadde prøvd dette før. Noen hadde prøvd å forklare meg hva jeg hadde i vente. I etterkant skjønte jeg at de hadde mislyktes.

Jeg ble kald og varm om hverandre, begynte å kaldsvette, skalv litt. Jeg forsvant i min egen tåke, litt som når man får feber. Jeg tenkte: «Dette orker jeg ikke i fire timer.» Jeg trodde dette var rusen, at dette var opplevelsen jeg hadde vært så spent på.

Heldigvis var dette kun turen opp. Se for deg at du er på fjelltur; de siste meterne før du når toppen er som regel ikke så behagelige. Du er sliten og tørst. Aller helst skulle du ønske du allerede hadde nådd toppen, eller bare blitt hjemme. Den feberlignende tilstanden som fanget meg i omtrent ti minutter minnet om den følelsen.

 

Hva var i ferd med å skje inni meg? Hvilke egenskaper har MDMA som skaper den effekten det gir? Disse spørsmålene er det vanskelig å gi enkle svar på.

En veldig forenklet forklaring er at MDMA utløser nevrotransmitteren serotonin, samt hormoner som oxytocin og prolaktin. En nevrotransmitter er en signalsubstans som overfører signaler fra én nervecelle til en annen. Dette skjer i hjernen vår hele tiden. Det spesielle med MDMA er at det utløser mye mer serotonin enn normalt, slik at flere nerveceller blir aktivert. På en måte kan man si at man på MDMA ruser seg på sitt eget serotonin.

Nervecellene i hjernen er organisert i forskjellige nervebaner, eller nettverk. Serotoninet som utløses aktiverer flere av disse nervebanene, blant annet de som forbindes med regulering av sinnsstemning, velvære, angst og søvn.

Hormonene oxytocin og prolaktin er forbundet med økt empati og er trolig med på å skape emosjonelle bånd mennesker imellom. Oxytocin utløses blant annet naturlig ved fødsel og sex.

Hva gjorde denne hormonutløsningen og aktiveringen av nerveceller med meg? Mer enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg.

 

Har du noen gang prøvd å forklare en følelse? Ta en hvilken som helst følelse. Klyp deg i armen. Kan du beskrive den følelsen? Det er vondt, det stikker og svir litt. Ved å forklare det på denne måten, tar du utgangspunkt i at den du forklarer det til, har opplevd det samme og legger samme mening i ordene som deg.

Når man beskriver eller prøver å forstå en følelse, vil man ta i bruk intellektet. En følelse kan ikke forklares eller forstås ved å skape en mental representasjon, den må rett og slett føles.

Selv i psykologien kan det virke som man kommer til kort. Vi ønsker å undersøke hva det vil si å være menneske. Hva som styrer våre valg, både bevisst og ubevisst, følelsene inkludert. Leter man i den psykologiske litteraturen for å finne svar på hva følelser egentlig er, vil man fort stange hodet i veggen.

Psykologien forklarer følelser som en kroppslig reaksjon på en hendelse. Hva er en kroppslig reaksjon og hva forteller den oss om følelser? Forsøker man å få fatt i følelsenes essens, beveger man seg raskt over i den filosofiske verden. Kan dette være fordi vi fremdeles ikke vet?

 

hjerne

 

Da jeg kom meg ut av tåketilstanden, ble jeg overrasket. Jeg hadde ikke forventet en så klar tilstand. Mange har en oppfatning av at en hvilken som helst rus er synonymt med et tåkete slør av falsk lykke og påtvunget glede. Sånn er det ikke.

Noe i meg slapp taket. Kanskje var det hverdagsangsten som gikk i etterlengtet dvale. Det jeg sto igjen med, det som fylte meg, var følelser slik jeg aldri hadde kjent dem før. Det som fylte meg var så voldsomt og så mye at jeg ikke kunne annet enn å være til stede i det. Til å begynne med skjønte jeg ikke hva jeg følte. Jeg kjente at det var godhet, men forventningen om en totalt ny opplevelse hadde gjort meg blind for mine egne følelser. For det var det jeg følte på – mine egne følelser.

Det var kanskje kjemien i hjernen min som hadde skapt det jeg følte så sterkt, men hvorfor var følelsen forankret et helt annet sted? Det var som om noen hadde åpnet min egen kjærlighetskilde. Kilden lå i brystet, og fra denne strømmet følelsene ut og fylte hver eneste celle i hele kroppen. Noe som sjelden oppstår utenom det korte øyeblikket, var fullt og helt avdekket og tillot meg å utforske det.

 

Hvilke følelser? Dette blir vanskelig, for, som jeg nevnte tidligere: det krever en gjenkjennelse hos den som skal forstå. La meg fortsette med fjellmetaforen. Naturen har alltid skapt sterke følelser hos meg:

På toppen av fjellet. Du hever blikket og tar inn over deg utsikten. Naturens krefter som uten menneskets påvirkning har skapt seg selv. Det er rent. Det er vakkert. Du har ingen andre steder å være enn akkurat her. du har ingen fortid, ingen fremtid. Du har kun dette øyeblikket!

Øyeblikket forsvinner som regel. Plutselig er du ikke lenger så overveldet av det. Denne kvelden kunne jeg imidlertid holde fast ved følelsen over lang tid, og virkelig kjenne på den. Hva følte jeg? Var det kjærlighet?

Igjen kommer ordene til kort. Kjærlighet er ofte noe man forbinder med relasjoner. Noe mennesker skaper seg imellom. Det jeg opplevde bunnet ikke i en relasjon. Det bare var.

 

Det er nok ikke uten grunn at MDMA er et såkalt partydop. En kommunikativ katalysator. Ordene satt løsere og virket mer treffende enn vanlig. Det var lett å snakke!

Jeg kom inn i en tilstand der følelsene jeg hadde for de andre ikke lenger var låst fast i meg. Vi kunne snakke om ting vi vanligvis ikke ville ha snakket om. Kanskje bortsett fra på fylla. Men uten den falske snøvlete ærligheten, og angsten som ofte følger dagen etter.

Det mange nordmenn er dårlige på, meg selv inkludert, ble borte. Ærligheten sto klart fram, og med letthet kunne jeg formidle hva jeg faktisk følte, både om andre og meg selv. Ikke fordi det ufrivillig datt ut av meg, men fordi jeg endelig fant de rette ordene.

 

Etter fem timer var virkningene av MDMA-en på vei ned. En del av meg ville bli i de følelsene jeg tidligere hadde vært fylt av. Hadde jeg falt for fristelsen og tatt mer, ville jeg fort blitt skuffa. Det var ikke mer å gi. Serotoninlagrene var tomme og ingenting kunne endre det. Selv ikke mer MDMA.

I dagene som fulgte, var jeg matt og tom. Jeg var sliten i hodet, som etter en intens sekstimers eksamen. Selv ikke da kunne mer MDMA ha gjort stort mer enn skade. Sammenlignet med andre nevrotransmittere som for eksempel dopamin, bruker hjernen mye lenger tid på å produsere serotonin. Mer MDMA ville tømt lagrene og utsatt reproduksjonen ytterligere, uten å kunne gi noe særlig effekt.

 

Hva er konklusjonen? Hvilken lærdom kan jeg hente fra min opplevelse? Hadde jeg oppdaget kjærlighet på pille? I likhet med de fleste undersøkelser av menneskets sinn og bevissthet, har heller ikke denne undersøkelsen to streker under svaret.

Samtidig som jeg fikk svar på noen av mine spørsmål, ble det også reist nye. Jeg kjenner den mekanistiske forklaringen av hvordan MDMA påvirker kroppen og hjernen, men jeg sliter med å forstå den. Akkurat som jeg sliter med å forstå alle mekanistiske forklaringer på følelser.

Jeg klarer ikke legge fra meg tanken om at når det kommer til følelser, er det noe vi har oversett. En mekanistisk forklaring med oxytocin og serotonin i hovedrollen virker ikke forenlig med hva jeg opplevde denne kvelden. Er vi virkelig bare styrt av elektrokjemiske impulser?

 

Det viktigste jeg lærte er at jeg ble fylt av mine egne følelser. De var riktignok mer intense enn jeg noen gang har opplevd, men de finnes i meg. Jeg har i korte øyeblikk opplevd dem før, og vil oppleve dem igjen. Jeg må begynne å legge mer merke til hva som skaper disse øyeblikkene og gjøre hva jeg kan for å havne i dem oftere – også uten MDMA.

 

Forfatteren av denne teksten ønsker å være anonym. Speilvendtredaksjonen kjenner vedkommendes identitet.

Illustrasjoner Håkon Natanael Winje

 

 

MDMA – et terapeutisk verktøy?

Forskeren Rick Doblin mener MDMAs unike evne til å redusere frykt kan skape en trygg terapeutisk setting for behandling av posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

 

Rick Doblin er grunnlegger av den amerikanske forskningsorganisasjonen Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies (MAPS). Organisasjonen har gjennomført flere studier der MDMA blir brukt sammen med psykoterapeutisk behandling av flere psykiske lidelser, deriblant posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

MAPS har så langt gjennomført kliniske studier med 780 deltakere med kroniske, behandlingsresistente PTSD-lidelser. I en av studiene gjennomgikk deltakerne to måneder med ukentlig terapi, hvorav to intervensjoner med MDMA-assistert terapi. Resultatene viste en signifikant nedgang av symptomer hos hele 83 prosent av deltakerne. Oppfølgingsstudier har vist en opprettholdelse av resultatene etter nærmere fire år.

Forskerne mener at de økte nivåene av hormonene oxytocin og prolaktin er med på å skape et emosjonelt bånd mellom pasient og terapeut. Dette fører til en trygghetsfølelse som gjør det letter for pasientene å åpne seg for terapeuten.

 

 

Bedre føre var…

Det mangler ikke på kritikk av MDMA-assistert terapi. Funnene er for små og usikre, vi kan for lite om langtidseffektene, er vanlige motargumenter.

 

Selv om det er lite som tyder på at små doser MDMA gir alvorlige akutteffekter, er mange bekymret over hvor lite vi egentlig vet om effektene over tid, særlig potensielle nevrotoksiske langtidsvirkninger, hevder psykiater og psykofarmakolog Julie Holland.

Flere dyrestudier tyder på at høye eller gjentatte MDMA-doser kan gi langtidsskader i serotoninfungeringen i hjernen, men vi vet fremdeles for lite. Dessuten er det, ifølge professorene Louise Degenhardt og Wayne Hall, et økende antall studier som viser systematiske forskjeller mellom brukere og ikke-brukere av MDMA, i kognisjon, personlighet og somatisk og psykisk helse. Dette er imidlertid korrelasjonsforskning, og man vet ikke om det var høna eller egget som kom først.

Kent Sepkowitz, fysiker og professor i medisin, skriver i en kronikk at nesten all forskning på MDMA-assistert terapi kommer fra MAPS eller personer som har tilknytning der. Selv om få betviler MAPS-forskernes gode intensjoner, kan det være en fare for at deres urokkelige tro på MDMA i terapi, samt kravet om positive funn for å få finansiert videre forskning, kan svekke forskningens objektivitet. Dessuten peker Sepkowitz på at studiene ofte har små effektstørrelser, men at mediene har en tendens til å blåse opp disse til store saker med overskrifter som «MDMA kurerer PTSD».

Til slutt er det et åpenbart etisk aspekt i dette: Statistisk vet vi at personer med PTSD er i faresonen for å utvikle rusmisbrukslidelser. Selv om mange hevder at MDMA ikke er avhengighetsskapende, vil nok flere kunne si seg enig i at det er problematisk å skulle introdusere disse sårbare menneskene for et rusmiddel som ofte gir hunger etter mer idet rusen forsvinner ut av kroppen.

Bruk av MDMA i terapi byr altså på usikkerhetsmomenter og utfordringer, og mange inntar derfor heller en føre var-holdning.

 

Av Emilie Smith Astrup og Håkon Natanael Winje

Legg igjen en kommentar