TEKST LINA WOLDSDAL GLORVIGEN
FOTO LINA WOLDSDAL GLORVIGEN
Dette er et 3001 ark. På dem står det kryptiske koder om meg. De avtrykkene jeg har etterlatt meg, og fremtidig avtrykk noen vil jeg skal stemple inn. Denne «noen» er Instagram. På disse 6001 sidene står nemlig all informasjon appen har lagret om meg. Minus bilder …
Dette er kun en brøkdel av mappene med informasjon Instagram holder lagret på en server et eller annet sted. Seks hundre av disse sidene er kun meldingskorrespondansen mellom en venn og meg. Tenk så mye strøm som går med for å holde all denne informasjonen lagret. Instagram er en viktig kanal for klimaaktivister. Det er ofte her klimaaksjoner spres og rekrutterer en enorm følgerskare. Tenk på all strømmen som går med på å lagre all den aktiviteten.
Ifølge Instagram føler jeg «excitement» og «funny». Jeg liker «comedy», «politics»,
«science and education», «lip sync», og «commercial content». Og mine topp kategorier her i livet er visst «funny animals», «cars and trucks» og «kale», for ikke å glemme «space cowboy». Misforstå meg rett, jeg har ingenting i mot hverken kål eller lip sync, men er dette virkelig meg? Eller er det en utgave av meg, som noen andre ønsker jeg skal strebe etter? For når en tjeneste er gratis, betaler man jo alltid på en annen måte. Så hvem har jeg betalt, og hvor mye? Hvem sitter på informasjonen om at jeg føler «excitement» for «commercial content» og «space cowboy»? Og viktigst av alt, hva bruker de informasjonen til? Det vet jeg
jo strengt tatt. Den går til høystbydende som ønsker å forme mine avtrykk. Og det virker. Skulle gjerne sagt at jeg holdt meg for god for det, men sannheten er nok at Instagram lykkes med å «prime» meg med det de ønsker, bare de vil det nok. For ja, jeg kan faktisk takke Instagram for at de lærte meg at jeg må massere grønnkålen i olje for at den ikke skal bli seig. Men skal jeg være ærlig så hadde jeg nok aldri kjøpt den grønnkålen hvis ikke den hadde gått «viralt» en periode. Og jeg hadde trolig ikke spist grønnkålchips og påstått at det (nesten) er akkurat det samme som Sørlandschips, hadde det ikke vært for utallige «reels». Jeg liker ikke grønnkål en gang. Men kanskje det ikke er så farlig at jeg lar meg forme av sosiale medier? Grønnkål er jo tross alt bedre enn Sørlandschips, for kroppen altså. Hva tenker du?
(6001 sider med Instagram-koder. Lurer på hvor mange sider de andre sosiale mediene har.)
Lina Woldsdal Glorvigen går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi
