Tekst: Nora Sveaass
Illustrasjon: Lina Woldsdal Glorvigen
Fra en nyhetsdekning april 2022: Kvinnen sitter utenfor sitt sterkt skadede hus – hun har bøyd hodet og hun holder det i hendene sine. Hun gråter stille. Ved siden av henne står en reporter. Kvinnen vil prøve å si noen ord om det som har skjedd. Hun forteller at russiske soldater tok seg inn i huset, tok mannen hennes, bakbandt ham og tvang ham ned på kne. De sparket ham og sa ukvemsord, og kort tid etter tok de ham utenfor huset og skjøt ham. Hustruen sto like ved. Hun forteller at han har aldri eid noe våpen selv – alltid vært en fredelig og veldig god mann. Selv ble hun tvunget inn i huset – der ble hun beordret til å ta av seg klærne, og ble voldtatt av flere soldater. Hun blir helt stille igjen, før hun sier at hun har ingenting å leve for lenger.
Fra en nyhetsdekning april 2022: Kvinnen sitter utenfor sitt sterkt skadede hus – hun har bøyd hodet og hun holder det i hendene sine. Hun gråter stille. Ved siden av henne står en reporter. Kvinnen vil prøve å si noen ord om det som har skjedd. Hun forteller at russiske soldater tok seg inn i huset, tok mannen hennes, bakbandt ham og tvang ham ned på kne. De sparket ham og sa ukvemsord, og kort tid etter tok de ham utenfor huset og skjøt ham. Hustruen sto like ved. Hun forteller at han har aldri eid noe våpen selv – alltid vært en fredelig og veldig god mann. Selv ble hun tvunget inn i huset – der ble hun beordret til å ta av seg klærne, og ble voldtatt av flere soldater. Hun blir helt stille igjen, før hun sier at hun har ingenting å leve for lenger.
Voldtekt i krig – i dag
Igjen skjer det aller skrekkeligste – at alminnelige mennesker som lever sine liv i byer, forsteder og landsbyer, utsettes for grove og systematiske overgrep. Tortur og henrettelse. Voldtekt og overværelse av drap på egen familie. Allerede kort tid etter Russlands invasjon i Ukraina kom de første rapportene om seksuelle overgrep som ledd i krigføringen – eller kanskje enda riktigere – som ledd i forsøkene på å bryte ned befolkningen. Et øyevitne forteller at «Irpin, en Ukrainsk by, er et helvete – de voldtar kvinnene og de døde blir bare dumpet (…)». Og Ukrainas riksadvokat, Iryna Venediktova annonserte allerede tidlig i mars at den første tiltalen mot en russisk soldat for voldtekt mot Ukrainske kvinner var tatt ut.
Det er ingen som vet hvordan dette vil utvikle seg videre. Det vi derimot vet, er at denne form for krigføring, der særlig kvinner og jenter, men også gutter og menn, utsettes for seksuelle overgrep, etterlater seg spor og smerte som det kan være umulig å forstå omfanget av.
Voldtekt i krig – historisk overblikk
Voldtekt av kvinner i forbindelse med krig og konflikt har historisk sett blitt regnet som en uheldig følge av krig og konflikt, ikke som en del av krigen selv. Dermed har det vært få initiativ til å fordømme slik vold eller holde noen ansvarlige for de mange overgrepene som har funnet sted. Det var først under krigen på Balkan at verden ble oppmerksom på hvordan systematisk og grov vold mot kvinner hadde blitt en del av selve krigføringen og av krigens strategi, og at dette var planlagte og villede overgrep, ment for å svekke fienden. Tanken bak er at «ødelegges» kvinnene, vil samfunnet preges negativt. Seksuell vold mot kvinner i krig, er et angrep på moral, kultur og verdi.
Men – dette skulle heldigvis snart bli et tema som ble løftet opp av det internasjonale samfunnet. Den første store verdenskonferansen om menneskerettigheter i Wien i 1993, ble avsluttet med en erklæring som for første gang viste til seksuelle overgrep mot kvinner som «våpen i krig». Etter dette tok FNs sikkerhetsråd opp denne problematikken, og i årene som fulgte ble flere resolusjoner vedtatt i FNs sikkerhetsråd, hvor slike forbrytelser ble sterkt fordømt. Resolusjonene slår fast at kvinner og barn er utvalgte og strategiske mål for slik vold, og at den har som mål å ydmyke, dominere og skremme. Videre viste de til at verden har et ansvar for å forebygge og bekjempe slik vold. Det kom også frem i resolusjonene at også gutter og menn kunne være utsatt for slike overgrep. FNs resolusjoner har gjort det mulig å betegne slike menneskerettighetsbrudd som tortur og/eller krigsforbrytelser, og kreve at overgriperne skulle kunne stilles til ansvar, og at de som rammes har rett til erstatning og rehabilitering.
«Mange steder i verden er det å ha blitt utsatt for voldtekt så skambelagt at ofrene utsettes for utestening og mangel på støtte.»
Krigsvoldtekter og menneskerettigheter
Da Nobels fredspris 2018 ble tildelt Dr. Dennis Mukwege og Nadia Murad, var dette en viktig markering mot seksuell vold mot kvinner. Nadia har selv gjennomlevd slike overgrep. Hun bestemte seg for å slåss mot dem, og slik ble en mur mot å snakke om dette også påbegynt revet – for det er ingen tvil om at det har vært, og er, vanskelig å snakke om for dem som rammes. Mange steder i verden er det å ha blitt utsatt for voldtekt så skambelagt og tabubelagt at ofrene utsettes for utestenging og mangel på støtte. Det betyr i praksis at de utelukkes fra det som kanskje ville vært aller viktigst for dem med tanke på å kunne håndtere og overleve slike overgrep, nemlig sosial støtte og noen som forstår. Slike konsekvenser forsterker viktigheten av å bekjempe slike overgrep, og underbygger at dette er grove menneskerettighetsbrudd, som når brukt i krig, kan anses som krigsforbrytelser, folkemord og etnisk rensning.
Det å identifisere krigsvoldtekter som grove menneskerettighetsbrudd, gir oss et rammeverk for handling og muligheter til å fremme de rettighetene overlevende har i lys av dette. Et menneskerettighetsperspektiv i arbeidet med de overlevende kan også bidra til at den overlevende blir møtt med respekt og likeverd, at hun får mulighet til å hevde sine rettigheter, får den hjelpen hun har rett til, og at det blir et krav om at de ansvarlige blir stilt til ansvar for sine handlinger.
Hva er konsekvensene for dem som er berørt av volden?
Den enkelte overlevende vil ofte oppleve at verden rives i stykker. En kan føle skam, ensomhet, og oppleve å være utsatt, ubeskyttet og alene. Den svært reelle muligheten for å bli avvist eller frosset ut av fellesskapet kan være fryktinngytende. I tillegg vet vi at slike overgrep stort sett ikke kommer «alene». Den som utsettes for voldtekt har kanskje opplevd en hel rekke andre traumatiske hendelser. For den overlevende kan både nåtiden og fremtiden være vanskelig å håndtere, med tanke på traumene, frykten, skammen og isolasjonen. Mange øyner lite håp og få muligheter i fremtiden. Vi vet at konsekvensene for familiene og for gruppen er store. Om familiens mor eller datter blir utsatt for slike brutale overgrep, betyr det at hele familier rammes. Familien påføres skam og ydmykelse, og i æresbaserte kulturer vil kvinnen kunne bli ansett som «ødelagt» og uegnet som kone og mor. At denne volden anses som et mulig ledd i etnisk rensing bærer et sterkt budskap her. Seksuell vold i konflikt tar altså sikte på å ødelegge samfunnet innenfra, svekke moral og motstand hos «fienden» – ydmyke mennene ved å ydmyke kvinnene.
Heldigvis finnes det en rekke eksempler på at lokalsamfunn mobiliserer til støtte for de overlevende. Dette er viktig – spesielt når vi tenker på de mange barna som blir født som resultat av voldtekt. De må ofte bære byrden av forbrytelsen som er begått mot moren deres, og vi bør være oppmerksomme på den ekstremt vanskelige situasjon disse barna befinner seg i – sosialt så vel som følelsesmessig.
Stort behov for å etablere psykisk helsestøtte
Som ledd i kampen for å støtte overlevende og ivareta deres rettigheter, må vi snakke om de alvorlige helsemessige problemene som disse overgrepene medfører og kreve tiltak som hjelper dem og gi dem tilgang på rettigheter og rettferdighet. Det er et sterkt behov for å etablere god psykisk helsehjelp og støtte alle som har vært utsatt for denne formen for vold. Viktig er det også å arbeide for en tilnærming der psykisk helse, psykososial støtte og somatisk omsorg gis som en integrert bistand. Dette krever hjelpere som er forberedt og klare til å yte slikt arbeid. Dette arbeidet bør ha en menneskerettighetsbasert tilnærming.
Mental Health and Human Rights Info er en database med forskning, informasjon og ressurser for arbeid med mental helse og menneskerettighetsbrudd i kontekst med kriser, konflikt og krig (nettsted: www.hhri.org). Her finner man også flere håndbøker for opplæring av hjelpere. Psykisk helse og kjønnsbasert vold i konflikt er laget for å støtte de mange hjelperne som jobber med krisehjelp til kvinner som har vært utsatt for seksuell vold i krig (denne finner du her). Håndboken bygger på menneskerettslige prinsipper og presenterer en måte å ta imot og jobbe med overlevende. Den tar utgangspunkt historien om Sommerfuglkvinnen, som skal illustrere og symbolisere reaksjonene og endringene overlevende gjennomgår. Håndboken gir også verktøy i form av konkrete øvelser for tilstedeværelse og refleksjon, ulike tiltak og intervensjoner. Håndboken og en såkalt «verktøykasse» med mange konkrete råd og innspill, foreligger blant annet også på ukrainsk.
Noen prinsipper for arbeid med overgrepsutsatte, beskrevet i Psykisk helse og kjønnsbasert vold i konflikt:
- Ikke press deg på, tillit kan ikke fremtvinges. Respekter den overlevendes behov for avstand, dette gjelder både fysisk, relasjonell og emosjonell avstand.
- Vær rolig og tålmodig, du skal kunne romme både vanskelige samtaler og stillhet.
- Understrek at det som har skjedd ikke har tatt fra henne hennes grunnleggende menneskeverd eller menneskelighet.
- Lytt til forstå og bekreft følelser av skam og skyld, ikke avfei eller bagatelliser, men prøv heller å omformulere.
- Anerkjenn hennes styrke, motstandskraft og mot.
- Gi psykoedukasjon om traumer og traumereaksjoner – valider og normaliser hennes egne overveldende og skremmende følelser og reaksjoner.
- Gi håp om at traumereaksjoner kan håndteres og leves med, og gi verktøy og øvelser til å håndtere disse.
Disse prinsippene er universelle og kan brukes med alle som har vært utsatt for seksuell vold. HHRI har også manualer rettet spesifikt mot arbeid med barn og menn, disse finner du her.
Det viktige to-delte hjelpearbeidet
Det at slike «våpen» brukes i dag i Ukraina, kan være vanskelig å fatte. Mange av dem som flykter derfra vil kunne ha slike erfaringer i bagasjen. Land som mottar flyktninger fra Ukraina og andre steder der slike overgrep er blitt begått, må etablere et hjelpesystem der overlevende møter personer som kan jobbe med dette. Dette arbeidet må være todelt: De må motta hjelp og støtte, og man må dokumentere overgrepene som et ledd i å bygge sak og stille de ansvarlige til ansvar. Det finnes mye god kunnskap og erfaringer på feltet. Istanbulprotokollen beskriver retningslinjer for hvordan dokumentasjon kan gjennomføres og hvorfor dette er så viktig, både med tanke på forebygging og for å holde det ansvarlige systemet til ansvar for de grove menneskerettighetsbruddene. Som hjelpearbeider er det viktig å kjenne til og kunne ivareta begge disse sidene av hjelpearbeidet!
Nora Sveaass er professor emeritus ved Psykologisk Institutt, UiO og leder prosjektet Mental Health Health and Human Rights Info. Hun er tidligere medlem av FNs torturkomité, og er nå medlem av FNs underkomité for forebygging av tortur og president i Den norske Helsingforskomité
