DIAGNOSESPALTE
Hvordan er det å leve med en overbevisning om at man er verdens styggeste menneske, til tross for at man ser helt normal ut? De som lider av dysmorfofobi, også kjent som kroppsdysmorfisk lidelse, kan bruke opptil flere timer daglig på å studere, kritisere og forsøke å skjule ting de mener er feil med kroppen sin.
Det er estimert at om lag to prosent av befolkningen lider av dysmorfofobi, og det er trolig store mørketall. En god del av de som går udiagnostisert ender opp som pasienter hos dermatologer og kosmetiske kirurger i et forsøk på å fjerne det ekstreme ubehaget knyttet til eget utseende. I noen tilfeller har man også sett at pasienter som lider av dysmorfofobi gjør forsøk på selvkirurgi. Dette er svært farlig og kan få livsvarige konsekvenser.
Kroppsdysmorfisk lidelse kjennetegnes ved en overdreven og gjerne pinefull opptatthet av innbilte eller minimale mangler eller skavanker ved eget utseende. Det store fokuset på egne kroppslige feil fører til ubehag og nedsatt livskvalitet. De fleste med kroppsdysmorfisk lidelse opplever misnøye knyttet til ansiktet eller huden. Arr, urenheter, neseform og rynker er ofte gjenstand for selvkritikk. I tillegg er det vanlig med misnøye knyttet til bryststørrelse for kvinner og muskelstørrelse for menn. Kroppsdysmorfisk lidelse er nært beslektet både obsessiv-kompulsiv lidelse og spiseforstyrrelser. Tvangsritualer knyttet til eget utseende er en del av sykdomsbildet til over nitti prosent av de som ender opp med diagnosen.
For de fleste med dysmorfofobi oppstår plagene i årene rundt puberteten. Dette er en tid mange forbinder med mye usikkerhet rundt egen kropp og selvbilde, men dysmorfofobi er mer ekstremt enn dette og er veldig inngripende i vedkommendes liv. Lidelsen har et kronisk forløp og forekommer ofte sammen med angst, depresjon, tvangstanker og tvangsritualer. Mange sliter også med selvmordstanker, sosial isolasjon, lavt selvbilde og vrangforestillinger. Fordi lidelsen medbringer mye ensomhet og de som sliter med disse symptomene ofte bærer på skam, blir mange med dysmorfofobi aldri plukket opp av helsevesenet. I tillegg har mange klinikere også lite eller ingen kunnskap om sykdommen. Nyere forskning viser relativt god og langvarig bedring med kognitiv samtaleterapi. Det er også funnet moderat effekt med angstdempende medisiner i behandling av voksne pasienter.
Dysmorfofobi har lenge vært en oversett lidelse. De som sliter med denne lidelsen lever med en overveldende frykt for å se annerledes ut. Det trengs mer forskning på sykdommen og økt kunnskap blant fagpersonell for å kunne sikre riktig behandling til de som lider av dysmorfofobi.
Kilder:
https://tidsskriftet.no/2003/03/oversiktsartikkel/dysmorfofobi-nytt-lys-pa-gammel-sykdom
