Det har vært vanskelig å sette sammen et magasin med temaet Krenket. Det er et aktuelt og viktig tema, men det har vært få som har hatt lyst til å skrive om det. Kanskje oppleves det som et litt for sårbart og nært tema, noe som er skummelt å ytre seg om. Samtidig er det offentlige ordskiftet rundt krenket langt fra taust. Vi er blitt mer opptatt av krenkelser de siste årene og det foregår et aktivt arbeid for å gjøre de mer synlige. Ordet roper mot oss i alle kanaler, og kritiske røster hevder at krenket er blitt den nye hovedtilstanden, en påstand som i seg selv oppleves som en krenkelse.
Dette spennet mellom det tause og det høylytte gjør det vanskelig å få tak i hva begrepet egentlig peker på, og det gjør det også vanskelig å ta tak i det – man får litt berøringsangst. Mange tør ikke å mene noe om det. Frykten for å krenke noen kan være lammende. Vi blir tilbakeholdne og overforsiktige. Kanskje er vi også redde for å få et hardt motsvar, at noen avviser vår krenkethet eller blir krenkende tilbake. Vi blander så fort inn moral i dette temaet, og spørsmålet går ofte fra hvorfor føler du deg krenket til har du rett til å være krenket. Og om du har rett til å føle deg krenket, blir spørsmålet har du rett til å reagere som du gjør?
Det er vanskelig, kanskje til og med uetisk, å ikke nevne den nylige krenkelsen av poet og redaktør Sumaya Jirde Ali. På bar i Oslo opplevde hun nok en gang å få rasistiske og truende ytringer mot seg fordi hun er en mørkhudet kvinne med hijab. Dette gjør meg trist og sinna. At dette ble gjort av Atle Antonsen, en populær, hvit, mannlig komiker, gjør ikke saken noe bedre. I ettertid har mange følt seg krenket, både på vegne av Ali og på vegne av Antonsen. Foraktfulle og krenkende utsagn haglet i alle retninger, mot hvite menn, komikere og særlig mot Ali, fordi hun anmeldte. Alt dette hatet er skremmende.
Krenket er et vanskelig tema, men i denne utgaven har vi forsøkt å belyse og romme noen opplevelser og refleksjoner rundt krenkelse. Tekstene utforsker blant annet de psykologiske mekanismene ved fenomenet krenkelse, hvorfor innvandrere er særlig sårbare for krenkelser, krenkelser mot kvinner som ønsker abort og opplevelsen av å leve i et land som krenker et annet lands suverenitet.
De fleste krenkelsene vi opplever er ikke av en slik karakter som det som skjer i Ukraina og Iran, eller som Sumaya opplevde her i Oslo. Men det betyr ikke at vi skal bagatellisere de små ydmykelsene vi opplever i dagliglivet. Særlig er det viktig å jobbe mot de mindre synlige, men systematiske krenkelsene som gjøres mot enkelte grupper, ofte som resultat av internaliserte «ismer» – rasisme, alderisme, seksisme og homofobi. Vi blir nok aldri et krenkelsesfritt samfunn, men vi kan arbeide for at flere bryr seg mer, på tvers av hudfarge, legning og alder. Vi må ikke lammes av berøringsangsten, men ta et skritt fram og stille opp når medmennesker trakasseres, selv om de ikke tilhører «vår gruppe».
