At denne utgaven skulle handle om nostalgi var mer eller mindre tilfeldig. Nostalgi er noe vi alle føler på en gang i blant, men akkurat det siste året har nostalgien blitt aktuell på en ny måte. Mange tenker nostalgisk tilbake på livet før korona, på festivaler, fester, og tilfeldige kaffemøter med folk som ikke er i ens kohort.
Nostalgi er tradisjonelt et savn etter hjemmet, men i nyere tid er hjemmet like mye en tid og opplevelse som et fysisk sted. Det er en sammensatt følelse. Det kan føles godt å tenke tilbake på en tid som var bedre eller enklere. Men det kan òg føles vemodig. Jeg kan se en gammel film eller serie fra ungdomstiden, høre min barndoms musikk og få de gode følelsene, men livet mitt er jo ikke det samme. Akkurat den tiden, det stedet og den stemningen kommer ikke tilbake. Det kan kjennes bittersøtt. Samtidig – det er noe underlig ved den nostalgien, noe litt lumsk. Er den ikke overdrevent romantiserende? For lengter jeg egentlig etter å være barn, bli bestemt over, ikke vite hva jeg vil, hvor og hvordan jeg passer inn i verden, ikke ha en stemme? Nei. Jeg gjør jo ikke det! I stedet kan jeg kjenne på hvor deilig det er å ha blitt voksen. Jeg kan se de samme filmene og seriene med et nytt blikk, merke at jeg har forandret meg, utviklet meg, lært. Men fremdeles er jeg jo også den samme.
Ylva Østby skriver i dette nummeret om nytten og farene ved nostalgi, og kobler det opp til selvkontinuitet. Temaet er nostalgi, men i forlengelse av det er vår selvoppfatning – hvem vi var før og hvem vi er nå. Derfor har vi også skrevet om selvet, ikke-selvet, det ustabile selvet, ur-selvet og det fremmede i selvet.
Dette er en vanskelig tid. Det er ikke rart vi blir nostalgiske og lengter tilbake. Mange grubler mye, blir kanskje apatiske. Når ingenting skjer og ingen ser deg kan man føle at selvet svinner hen. Når veggene raser sammen og mørke skyer ruller inn, er det vanskelig å være optimistisk.
Alt dette får meg til å tenke på Pompeii av Bastille, hitten fra 2013, en sang jeg tror flere kan knytte gode minner til. Mine minner er fra 2018. Jeg satt i styret i en linjeforening og dette innebar mye pynting, rydding og vasking før, under og etter de store festene vi arrangerte. Da hørte vi på Pompeii. Vi dekket bord og danset – vi hadde det gøy. Teksten har fått en helt ny dybde under korona, men når jeg setter den på full guffe og lukker øynene, da kan alt nesten kjennes som før.
Sara Lu Mei Gran Reiertsen
Redaktør
Pompeii
I was left to my own devices
Many days fell away with nothing to show
And the walls kept tumbling down
In the city that we love
Grey clouds roll over the hills
Bringing darkness from above
But if you close your eyes
Does it almost feel like nothing changed at all?
And if you close your eyes
Does it almost feel like you’ve been here before?
How am I gonna be an optimist about this?
How am I gonna be an optimist about this?
Utdrag av Pompeii fra albumet Bad Blood (2013) av Bastille
