Leder (Unntak)

Sara Lu Mei Gran Reiertsen (Redaktør)

Året 2020 har vært et unntaksår. For verden har det betydd pandemi, nedstengning av samfunn og sosial distansering. For Speilvendt har det betydd avlyste lanseringer, helt nytt styre, ombygging. For meg har det betydd å ikke kunne klemme foreldrene mine, lett angst i «breakout rooms» på Zoom og en hybel som plutselig fikk litt mange planter.

I dette nummeret har vi forsøkt å holde koronasnakket til et minimum. Vi vet selv hvor lei alle er av pandemisnakk – koronaskam, dødstall, angst, påbud, forbud, regler over alt – men å unnlate å nevne det ville også vært rart. Likevel, det skjer mye annet også. Vi har fylt dette nummeret med tekster om andre ting som er verdt å snakke om. Temaer som endometriose, partnervoldtekt, psykologtitteldebatten, kroppsdysmorfobi, å være ung, usikker og utsatt og livets turbulente stormer. 

Det å uventet være redaktør for et magasin og plutselig ha ansvar for noe som skal ut i verden og leses av mange, har fått meg til å innse verdien som kan ligge i tekst og bilde – all gleden, alle kontaktpunktene. Redaksjonen har hatt tallrike timer med sosiale møter – en mangelvare i disse dager, og vi har fått samarbeide med våre fantastiske bidragsytere gjennom meldinger sendt frem og tilbake for å bearbeide tekster til alle har vært fornøyd, kanskje til og med følt mestring og stolthet over det som er blitt skapt. Tekst og bilde kan røre ved deg, kanskje trøste, få oss til å føle oss sett, gi oss inspirasjon til å tenke nytt, til å ta standpunkt, tale for eller mot, gi oss en stemme, gi oss muligheten til å dele, gi oss håp.
Å jobbe med tekst og mennesker i Speilvendt har gjort dette for meg, og jeg håper vi kan gjøre det for deg også, røre ved deg, skape et kontaktpunkt.

Mens jeg sitter her og jobber med magasinet i midten av november, blir dagene kortere og kaldere. Korona har blusset opp igjen, samfunnet stenger ned, alt sosialt utsettes og avlyses, også lanseringen av denne utgaven. Som så mange andre er jeg sliten og lei. Mørket kan føles konstant – jeg frykter at unntaket er kommet for å bli. Men vi nærmer oss jul, en tid som mange forbinder med varme, kos og ekstra raushet – vi kan få til det i år også – og etter jul kommer et nytt år – kanskje kommer en vaksine, kanskje går smittetallene ned, kanskje kan vi klemme. Et sted der fremme kommer våren – det er ikke noe «kanskje», våren kommer – du må tru på vår.

Legg igjen en kommentar