Ved redaktør Catherine Sykes
Det kan synes som om det finnes en spesiell overgang mellom det å være ungdom og voksen for profesjonsstudenter. Dette gjelder nok for studenter flest, men det er likevel noe spesielt med å inngå en slags kontrakt med samordna opptak om et seksårig løp. Man begynner ikke med et årsstudium eller en bachelor og tar det derfra. Denne kontrakten er i høyeste grad eksistensiell av natur. Når man er 18 eller 22 er det vanskelig å se for seg fremtiden som venter en når man endelig har besteget Mount PSI. Så det er med tåkesyn på fremtiden man tillitsfullt tråkker seg gjennom de første semestrene uten å vite hvor lenge 6 år (1,892e+8 sekund) egentlig varer. Dette er jo absurd, tatt i betraktning den unge voksnes tidsforståelse.
Det er her jeg er nå, nesten på toppen av Mount PSI, på slutten av profesjonsstudiet i psykologi… Jeg skimter toppen, og når jeg snur meg ser jeg alt strevet vi på mitt kull har beseiret på veien, og gleder vi har opplevd. Alle steinene vi møtte, og steinene som fremdeles er foran oss. Men tilbake til denne overgangen mellom ungdom og voksen,
I’m not a girl, not yet a woman (BRITNEY SPEARS)
eller
Jeg betaler regninger, men jeg er ganske fattig og jeg har ikke den voksnes frihet. Mama? (UNDERTEGNENDE)
Jeg påstår egentlig ikke at voksne er frie. Iallfall ikke de med barn (neida). Men jeg prøver å skissere limboen vi profesjonsstudenter står i. På ryggen bærer vi sekken med de betingelsene vi er prisgitt som student. Da kan man jo spørre seg om hva disse betingelsene egentlig er? De har endret seg en del siden studietiden man hadde i det antikke Hellas:
«The Academy was the place where the student lived with “the matter itself” day in and day out, in the company of others who, like him, were “devoted to this very thing,” and with whom the conversation of philosophy never fell silent.» (Harrison, 2008, s. 66)
Platons akademi skulle skjerme ungdom fra den virkelige verden slik at de kunne hengi seg fullstendig til studier. Denne luksusen har ikke de fleste studenter i dag. De 8 265 kronene som Lånekassen ruster oss med hver måned, gir oss noe skjerming fra voksenlivet, slik at vi kan fokusere på studiene. Undersøkelser viser likevel at mange studenter har en fot i hver leir; de står i limboen mellom ungdomstiden og voksenlivet. Ifølge en artikkel i Universitas klarer ikke de fleste studenter seg på Lånekassens midler. 37% får til eksempel støtte hjemmefra. Andre må kanskje spare til å studere, eller jobbe ved siden av. Jeg har inntrykk av at sistnevnte er det vanligste.
På 10. semester skal studenter gjennomføre hovedpraksis. Her skal de jobbe en 37,5 timers arbeidsuke med de samme 8 265 kronene i lønn. Arbeidsdagen ligner en fra de voksnes verden, men betingelsene er en slags hybrid mellom en arbeidshverdag og en studiehverdag. Limboen synliggjøres på en ny måte. Man har ikke de samme betingelsene som sine kollegaer i praksis, men heller ikke som studentene på PSI. Akkurat som studenter i Oslo i dag ikke er som studenter ved Platons Akademi. Det er her, i limboets kommunale livmor, denne utgaven om voksenliv har blitt til.
CATHERINE SYKES | REDAKTØR
Harrison, R.P. (2008). Gardens: An Essay on the Human Condition. The University of Chicago Press.
https://universitas.no/nyheter/66729/42-prosent-av-studenter-kan-ikke-betale-uforutsett/ (hentet 1. mars 2020)