Tekster om unge, vellykkede menn som tar sitt eget liv er fulle av familier som ikke ante og fagfolk som ikke forstod. Men er vi i ferd med å nærme oss noen forklaringer?
Forskere er usikre på hvilke skadeeffekter omtale av selvmord i media kan ha. Det man er enige om er imidlertid at det finnes et smitteaspekt. Frykten for nettopp dette, samt temaets særlige sårhet, gjør at selvmordsdebatten sjeldent varer lenge i media. De få gangene diskusjoner oppstår, preges også ordskiftet av lite oppdatert kunnskap – dette til tross for feltets voksende betydning i dag. Tidsskrifter som Journal of Death and Dying og Death Studies høres kanskje skremmende ut, men de publiserer (bokstavelig talt) livsviktig forskning.
På verdensbasis er selvmord blant de tre vanligste dødsårsakene for aldersgruppen 15–34 år. Særlig unge menn er overrepresentert i statistikken. Likevel er det ennå vanskelig å oppdrive grundig forskning på feltet. Når det gjøres, er det som regel basert på kliniske populasjoner, til tross for at media stort sett skriver om at etterlatte etter unge menns selvmord ofte opplever selvmordet som lyn fra klar himmel.
En av de få som har forsket mye på dette er Mette Lyberg Rasmussen, psykolog og forsker ved Nasjonalt folkehelseinstitutt, divisjon for psykisk helse. Hun skrev i 2013 sin doktorgradsavhandling om Suicide among young men: Self-esteem regulation in transition to adult life. I et e-postintervju forklarer hun bakgrunnen for bekymringen som vekkes av den mangelfulle forskningen på feltet.
– Nå er det ikke slik at unge menn har høyest selvmordstall. Ser en på selvmordsratene (selvmord per 100.000 innbyggere) for å sammenligne, og ser på disse over tid, så ser vi at menn har høye selvmordstall på alle alderstrinn fra fylte 18 år. Det som gjør at unge menn vekker stor bekymring, slik som jeg ser det, er både de høye selvmordstallene – og det at de fleste unge menn ikke er i kontakt med hjelpeapparatet i forkant av selvmordet. Jeg synes jo nettopp derfor at det er et stort paradoks at det omtrent ikke finnes forskning, heller ikke på verdensbasis, som har sett nærmere på betydningen av alder og kjønn for selvmordet.
At det er en slik forskjell mellom kjønnene i selvmordsrater, har lenge vært et faktum. Til alle tider har tendensen vært at flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Selv om forskningen på denne betydningen av kjønn og alder ved selvmord er sparsom, har det blitt fremmet mange teorier. Forklaringer har blitt basert både på samfunnet, grunnleggende kjønnsforskjeller og ulikheter i utvikling.
I en artikkel fra 2012, Suicidal action, emotional expression, and the performance of masculinities skriver Anne Cleary, PhD, University College Dublin, om miljøets påvirkning på maskulinitet og kjønnsuttrykk. Hennes teori er at selv om den tradisjonelle binære forståelsen av menns og kvinners følelser per i dag kan virke lite avgjørende for enkeltindivider, bidrar den likevel til at emosjonsuttrykk blir kjønnsspesifikke og kunstige. Dermed mangler mange unge menn både evne til å identifisere spesifikke følelser og deres påvirkningskraft, samt språk til å uttrykke disse følelsene. I tillegg er det en levende holdning at det å uttrykke emosjonelt stress, skader ens maskulinitet. Dette medfører at menn har en høyere terskel for å søke hjelp, både overfor venner og familie, og overfor helsevesenet.
Clearys artikkel oppsummerer nok på mange måter de tanker man raskt kan gjøre seg om årsakene til selvmordsratene blant unge menn: at samfunn og miljø skaper ulikheter i kjønnsforståelse og kjønnsuttrykk. Men kanskje er det ikke så enkelt?
Lyberg Rasmussen trekker inn betydningen av maskulinitet og selvfølelse for selvmord hos menn, men legger også vekt på at det her kan være vel så viktig å se på betydningen av kjønn i selve selvmordshandlingen, som i en samfunnskontekst:
– Det er nettopp det jeg forsker videre på nå: nemlig betydningen av kjønn – og maskulinitet – i selvmord. Fordi mens tidligere forskning kun har sett på kjønn som enten biologisk mann eller kvinne, eller på kjønnsroller som ligger der ute i samfunnet, så tenker jeg at hvis vi skal forstå mer av betydningen av kjønn for selvmord hos menn, så må vi gå i dybden også her, og se på hvilken måte kjønn har betydning i selve selvmordshandlingen, forteller hun.
– Det jeg og mine kollegaer har funnet så langt, er at kjønn så til de grader spiller inn. Gutter generelt er ikke mer utsatte for selvmord enn jenter, men de vi har studert ble spesielt utsatte når deres maskulinitet ble satt på prøve.
Gutter generelt er ikke mer utsatte for selvmord enn jenter, men de vi har studert ble spesielt utsatte når deres maskulinitet ble satt på prøve.
Det kan altså være slik at kjønnsforskjellen ikke ligger i en generell forskjell mellom kjønn, men en spesifikk forskjell som kommer til syne i en truet situasjon. Rasmussen forklarer videre om funnene hun gjorde omkring unge menns selvfølelse og selvmord:
– Først vil jeg si at selvmord er utrolig komplekst og sammensatt, så for å få en detaljert og nyansert forståelse av de forhold som kan ligge bak det at en ung, tilsynelatende velfungerende mann, velger å ta livet sitt, analyserte vi – i hvert selvmord – dybdeintervjuer med mor, far, søsken, bestevenner og tidligere kjærester, samt avdødes avskjedsbrev, forteller hun.
Felles for de etterlatte er at til tross for at selvmordet der og da opplevdes som å komme som lyn fra klar himmel, forstås det i ettertid som å være et resultat av en langvarig prosess.
Hovedfunnet er at selvmordet knyttes til hvordan de unge mennene fra tidlig av hadde utviklet en skjør, prestasjonsbasert selvfølelse, fortsetter hun. Til tross for at de fremsto som veldig mestrende når de presterte bra, gjorde denne selvfølelsen dem sårbare for å oppleve seg som mislykket når de ikke lenger klarte å leve opp til sitt idealbilde av egne prestasjoner og av hvordan de skulle være som person.
Felles for de unge mennene i studien er at selv om mange ble beskrevet som unge menn med høye krav til egne prestasjoner, så var det ikke så mye de høye kravene i seg selv, men mer en forstrukkethet relatert til hvordan det synes å ha vært umulig for dem å redusere de høye idealene, som gjorde dem sårbare for selvmord i møte med voksenlivets krav og utfordringer. De synes med andre ord å ha manglet handlingsrommet som muliggjør å forkaste urealistisk høye idealer. Dermed har de ikke klart å utvikle sine egne standarder basert på hva de realistisk kan klare å prestere, inkludert å kunne be om hjelp når de trenger det.
Det må imidlertid nevnes her at denne forskningsartikkelen ikke sammenlignet menn og kvinners mekanismer.
En tematikk som ofte blir dratt frem når det kommer til selve selvmordsprosessen, er forskjellen på metoder som brukes av kvinner og menn. En vanlig formulering er at mens kvinner ofte velger mindre dødelige metoder og utøver flere forsøk, velger menn mer voldsomme metoder, og lykkes dermed dessverre også oftere.
Lyberg Rasmussen trekker et klart skille mellom selvmord og selvmordsforsøk i dette spørsmålet:
– Selvmord er nok mer komplisert enn dødelighet ved valg av metode. Selvmord og selvmordsforsøk anses vel i dag, selv om det nok kan være noe overlapp, av de fleste selvmordsforskere som å være to forskjellige fenomen. Studier av mennesker som har gjort selvmordsforsøk viser ofte at intensjonen bak forsøket ikke nødvendigvis var å dø, men mer et rop om hjelp og/eller en kommunikasjon til omgivelsene om at en ikke orker mer slik som en nå har det. I vår studie av selvmordene til de unge mennene, ser vi ikke minst at de hadde ingenting med et rop om hjelp å gjøre. Disse selvmordene var heller ikke impulsive, men utført i henhold til en plan og på en meget besluttsom måte.
Lyberg Rasmussen har sett på selvmord begått av unge menn som ikke hørte til en klinisk populasjon, og hvis selvmord kan anses som nærmest veloverveide og planlagte. Til tross for at mediene stadig snakker om selvmord begått av tilsynelatende velfungerende, friske menn, er likevel Rasmussen en av få som har forsket på denne populasjonen:
– Både i Norge og internasjonalt har forskningen vært – og er – veldig psykiatrisk og risikofaktororientert. Det vil si at den i stor grad studerer selvmordsatferd i kliniske populasjoner, til tross for at nye studier viser at det i mange selvmord ikke foreligger tegn på alvorlig psykisk lidelse i forkant. Om disse selvmordene har vi lite kunnskap, og særlig har vi lite kunnskap om hvorfor unge menn er spesielt sårbare for selvmord.
På verdensbasis er selvmord i dag blant de tre vanligste dødsårsakene for aldersgruppen 15–34 år. Særlig unge menn er overrepresentert i disse statistikkene.
Forskning på unge menn og selvmord som tilhører ikke-kliniske populasjoner, der en ønsker å forstå mer av hvorfor vedkommende tok livet sitt heller enn å telle risikofaktorer, er fremdeles på begynnerstadiet på verdensbasis.
Likevel ser man allerede flere nye funn som kan peke på hva som går galt i disse situasjonene, og kanskje etter hvert hva som skal til for å hindre disse selvmordene. En viktig del av både selvmordsforebygging og stimulering til videre forskning, er det å snakke om og reflektere rundt selvmord.
– I de siste årene har vi sett en dreining mot en mye større åpenhet rundt selvmord og selvmordsatferd i media, heldigvis. Men selv om mye av denne åpenheten er bra, vet vi lite om hvilken effekt det å kunne lese om selvmord og selvmordsatferd i media nesten daglig har på dem som virkelig går rundt med selvmordstanker. Selv opplevde jeg stor pågang fra media etter at jeg disputerte på avhandlingen om unge menn, der jeg har sett på hvorfor unge, flinke menn, som har fullført videregående skole, som går på Universitetet og/eller sitter i gode jobber, og som ikke tidligere har vært i kontakt med psykisk helsevern eller gjort selvmordsforsøk, tar sitt eget liv. Fortsatt får jeg ukentlige henvendelser fra media, og nesten daglig fra mennsker som selv går med selvmordstanker. Også etterlatte som kjenner seg igjen i det vi har funnet, tar kontakt. Grunnen til at nettopp dette studiet har vekket så stor interesse, tror jeg handler om at vi har truffet noe folk flest kjenner seg igjen i. Hver måned tar i gjennomsnitt seks unge norske menn livet av seg.
Av Frida Feyer, profesjonsstudiet i psykologi, 5. semester
Hjelpetelefoner
- Røde Kors – 800 33 321
- Mental Helse – 116 123
- Kirkens SOS – 815 33 300
