Vi er sterkere sammen, fordi individuelle erfaringer ikke er unike. De er like og ulike på de samme måtene. Det er nettopp det ikke-unike, det hverdagslige og gjenkjennelige, som gjorde fortellingene fra #metoo, kraftfulle.
Grensene rundt min til vanlig solid polstra følelse av «selv» viskes ut, løses opp og blander seg med alle de andres. Min stemme drukner i alle de andres. Vi roper i kor. Vi er mange, vi beveger oss i samme retning, bak en felles fane. I demonstrasjonstoget løses individene opp og samles som én kropp, én stemme.
Følelsen av å gå opp i et fellesskap, og forsvinne i noe som er større enn meg, har alltid fylt meg med en slags skrekkblanda fryd. Det er en reise mellom subjekter. Fra individet, via overgivelsen, til kollektivet. Nesten ekstatisk svulmer en frydefull, jublende glede i brystet, bryter seg fram og legger kraft i kampropene vi samler oss bak. I barneåra fylte en lignende følelse meg da vi sang salmer i gudstjenestene i høytidene.
Det å gå inn i politiske kollektiver innebærer å oppgi noe av sin individualitet. Debattene som meldte seg i kjølvannet av #metoo viser til en skepsis til kollektivet som følende og meningsbærende subjekt som lenge har preget norsk samfunnsdebatt. Det er individet som framstår med troverdighet som politisk aktør.
En slik oppspalting av den politiske bevegelsens aktører, viser til tendensen av en lignende oppspalting av samfunnets medlemmer i individer, snarere enn grupper med felles interesser. Det kanskje viktigste spørsmålet en slik tendens stiller er hvilket subjekt som forstås som det politisk handlende og frigjørende.
Lengsel og skepsis.
Sigmund Freud bruker begrepet oseanfølelsen (som opprinnelig ble lansert av den franske forfatteren Romain Rolland) for å beskrive en følelse av enhet med omverden. Oseanfølelsen preger livets begynnelse, der jeg-et i en periode er ubegrenset. Spedbarnet skiller ikke mellom sitt selv og verden som kilde til inntrykk, det har ikke noe klart avgrenset følelse av et «jeg». Gjennom en del mer eller mindre traumatiske stimuli spedbarnet utsettes for, spesielt den flyktige nytelsen av morens bryst, tegnes grensene mellom en selv og verden opp, og jeg-et dannes, ifølge Freud (Freud, 2009, s. 8).
Hvor grensene er trukket opp er imidlertid nokså vilkårlig, og forstyrrelser i grensedragningen kan forårsake nevroser. Tydelige grenser rundt jeg-et er avgjørende for en sunn psyke.
Likevel bærer vi i oss en lengsel tilbake til altet, tror Freud. Han nevner religiøse erfaringer og forelskelse som fenomener der grensene mellom jeg-et og omverdenen blir uklare og delvis løser seg opp. Fryden over å inngå i et kollektiv, i en bevegelse, formelig la seg rive med og gi seg hen, fanger også noe av denne lengselen etter altet.
Så hvorfor samler vi oss ikke, lykkelig salige, i frelsende, samstemte kor?
Fordi så gripes jeg av skepsisen. Selvoppholdelsesdriften skjærer seg inn i fryden og jeg blir pinlig berørt. Har vi glemt at vi er en gjeng med privilegerte middelklassekids som har vokst opp med fortellingen om at vi er uovervinnelige? Jeg vil jo ikke forsvinne i massen, gi meg hen til det kraftfulle koret som ikke rommer individuelle forskjeller. Følelsen av å løses opp i det som var større brakte også med seg en følelse av skam, eller redsel. For å miste meg selv, min kritiske sans. Eller kanskje for å forsvinne helt, for å ikke komme tilbake igjen.
Jeg fortsatte å gå i demonstrasjonstog, om enn sjeldnere. Jeg skaffet meg bare en ironisk distanse til det hele, og opprettholdt den trygge hinnen rundt det jeg forstår som «jeg».
Hvem er subjekt
Idéen om individet, slik vi tenker oss det, fikk sine første konkrete uttrykk på slutten av 1700-tallet. I menneskerettighetserklæringene fra den amerikanske og franske revolusjonen ble individet en definert som aktør i samfunnet. Revolusjonene bygde på en idé om at menneskene var født like, og en hierarkisk samfunnsmodell kunne derfor ikke forsvares utfra medfødte forskjeller eller en guddommelig orden. Ironisk nok er det denne likhetstanken, og den revolusjonære massebevegelsen, som ga opphav til individualismen som skulle prege kulturen som vokste ut av den nye samfunnsmodellen i løpet av 1800-tallet.
Da plikter og rettigheter ble knyttet til det enkelte mennesket og ikke til samfunnsgrupper, ble mange mer bevisste på de muligheter og begrensninger samfunnsordningen la for dem. Etter at religionen ble et privat anliggende, og ikke kunne brukes som begrunnelse for et samfunnshierarki, ble den en av flere personlige dimensjoner menneskene kunne forstå seg selv og sine liv i lys av. Men etter at religionen forsvant ut, skulle fortsatt en del forstå seg selv innenfor rammene av identitetsskapende fellesskap, som klasse- eller kjønnstilhørighet.
Den amerikanske sosiologen Daniel Bell proklamerte ideologienes død allerede i 1960, kort tid før de igjen festet grepet. På 1990-tallet kunne det imidlertid se ut som profetien trådte i kraft. Politikken led samme skjebne som religionen. Alene tilbake stod individualisme og den enkeltes mulighet til å skape sin egen sannhet.
Ironi og kollektiv.
En del politisk interesserte som tilhørte bølgen tidlig på 2000-tallet, barn av 68-erne, har trukket fram ironisk distanse som et verktøy som kan verne om individet i den felles kampens hete. På 90-tallet var janteloven død og begravet, individet skulle ikke beseires, men løftes fram. Ironigenerasjonen ville ikke gå i tog, ikke være søstre og kamerater. De ville være individer, de ville være den de er, kompromissløst.
Når det blir viktig å framheve det unike ved en selv, blir motviljen større mot å inngå i politiske kollektiver som nødvendigvis vektlegger likhetene mellom dem som inngår i det.
Kanskje mer enn noe annet sted, er dette tydeliggjort i den feministiske bevegelsen. 1970-tallets paroler samlet kvinner bak seg, fordi felles kjønn var felles skjebne. 70-tallsfeministene utvidet politikkens grenser idet de framholdt at det private var av politisk interesse. De utvidet også forståelsen av hva som er politikk.
Feministtidsskriftet Sirene, som utkom for første gang i 1973, begrunnet engasjementet sitt med slagordet: «Vi vet at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det.». En slik påstand kan virke arrogant. Målet blir i så fall å overbevise flest mulig.
Det politiske er privat.
I dag utspiller kvinnebevegelsen seg først og fremst litterært eller viralt, og tar gjerne form av personlige bekjennelser. Før #metoo har ikke fortellinger om de personlige opplevelsene våre i utstrakt grad blitt sett i sammenheng, eller knyttet til strukturer.
Alle er enige om at den individuelle historien bærer i seg en sannhet kun i kraft av å være individuell, opplevd. Likevel er det mange som lar seg provosere når den individuelle historien tillegges sannhetsverdi som griper utover den enkelte. Det kan virke som om ytre betingelser generelt er i ferd med å miste status som en relevant faktor å ha med i ligninga overhodet. Individet forstås som nettopp det; individuelt, og den opplevde historien kan ikke generaliseres utover det konkret opplevde.
Husker du tidsskriftet Fetts twitterkampanje #jegharopplevd fra 2015? I likhet med #metoo, tok #jegharopplevd i bruk personlige bekjennelser-sjangeren, som har vært populær blant feminister siden 90-tallet. Det originale med disse kampanjene var imidlertid at målet med dem nettopp var å la de individuelle historiene være en kontekst for hverandre. Den massive motstanden mot forhandlingene rundt abortlovens paragraf 2C, er et eksempel på at vi også er i stand til å veksle sømløst mellom det individuelle og det kollektive.
Det individuelle er sant og opplevd, men også lett å avskrive som unntak eller overreaksjon. Emneknaggen #metoo gjorde oss i stand til å se de personlige erfaringene våre i sammenheng. Dagboknotatene ble samlet og satt sammen, og ga hverandre kraft og mening. De måtte ses i lys av hverandre før de gjorde inntrykk på flere enn den som erfarte. Debatten tok en dreining. Fra å handle om hvorvidt seksuell trakassering av kvinner i det offentlige rom i det hele tatt er noe vi burde ta oss bryet med å hisse oss opp over, diskuterte vi det skadelige ved maktstrukturer som viste seg å være både systematiske og kjønnsbestemte.
Kollektivet fikk igjen legitimitet som en relevant kontekstualiserende faktor. De personlige erfaringene hadde de systematiske likhetstrekkene 70-tallsfeminismen forsøkte å bekjempe.
Vi er sterkere sammen, fordi individuelle erfaringer ikke er unike. De er like og ulike på de samme måtene. Da vi samla oss under en felles fane (i det minste en internettfane), ble vi et oss, fordi vi har mer til felles enn det som skiller oss. Det er nettopp det ikke-unike, det hverdagslige og gjenkjennelige, som gjorde fortellingene fra #metoo kraftfulle.
Å leve seg inn
Det politiske kollektivet skapes idet man opplever å leve seg inn i den andres erfaring. Når flere kan nikke gjenkjennende til den individuelle opplevelsen, er den ikke lenger bare individuell, men blir en felles erfaring.
I en kultur som privatiserer flere og flere av de egenskapene som binder oss sammen i fellesskap, blir det vanskeligere å la en felles erfaring få politiske konsekvenser. På denne måten innskrenkes det politiske handlingsrommet til de sårbare gruppene.
Motviljen mot strukturelle forklaringer på individuelle fortellinger gjør politisk mobilisering og kraft bak kravene vanskelig, fordi man i større grad må rettferdiggjøre å samles bak en felles fane. Femti år etter 68-opprøret er #metoo et eksempel på at vi bør gjøre det.
Norges andre kvinnelige statsminister nyter godt av kampene som ble kjempet og vunnet i fellesskap, men sier hun ikke føler seg hjemme i kvinnedagsmarkeringer. Statsministeren går ikke i tog, men heller til angrep på kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Og hun er i ferd med å vekke kollektivet fra slumringa. Massene raser.
Kollektivet er ikke irrelevant i individualismen. Individene trenger det; å stå sammen.
Marie Skyberg Borgen har bachelor i idéhistorie og går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi.
