Med et smil så affektert at man skulle trodd det lå klistret utenpå ansiktet

Skrevet av Petter Brevik

Illustrasjon av Therese Kristiansen

Dette er et tekstutdrag fra en lengre tekst om en ung mann som blant annet bruker sine vanskelige erfaringer for å forføre mennesker eller bare bli likt. Faren er en av disse vanskelige erfaringene. Under en middag har faren nevnt jeg-personens venner fra videregående, i det jeg-personen går ut fra er et forsøk på å ydmyke ham. I utdraget snakker jeg-personen med  en psykolog, der han forteller om episoden med faren. Denne historien har han ved en annen anledning også fortalt til en jente, Dagny, for å få hennes sympati. 

Litt senere, men ikke så mye senere, under den samme middagen, spurte faren min om hvordan det gikk med de andre gutta fra videregående, om jeg hadde kontakt med noen av dem, vi som var så gode venner. Jeg gikk jo til psykolog på den tiden også, en mann, en slags kompis av min far, fant jeg senere ut, og jeg vet ikke hvor alvorlig noen av dere psykologer tar dette med taushetsplikt, det er nok med det som med mye så annet, at det er noe som i alle fall blir sagt. Uansett holdt det i massevis for Dagny, det jeg hadde nevnt, overbevist som hun var av min ubønnhørlige oppriktighet, bergtatt av min tilsynelatende autentisitet. Jeg trengte bare løselig berøre det min far brakte opp hva gjaldt gutta på videregående: at jeg på den tiden, fra halvveis ut i første til starten av tredje klasse brukte dekkstift, og antagelig mer enn hva som i streng forstand var nødvendig, for å dekke over et mildt sagt problematisk utbrudd av akne, i tillegg til at jeg på et tidspunkt farget håret, bare en anelse mørkere, trodde jeg, for å bli kvitt særlig én solbleket stripe som var oppstått da jeg gikk med sideskill, og som nå, etter at jeg foretok overgangen til mer av en midtskill, ga et noe asymmetrisk preg. Men som følge av baderommets dårlige belysning feilberegnet jeg styrken på den innkjøpte hårfargen, noe som gjorde at min nye hårfarge heller grenset til sort, en prosess jeg senere forsøkte å reversere ved å bleke hele greia, uten å ta høyde for eller ha kjennskap til at de røde pigmentene hadde for vane å henge igjen og var vanskeligere å bleke, sånn at resultatet til sist ble en merkelig sammenblanding av rødt, brunt og stadig noe mørkeblondt. All denne fysiske eksperimenteringen og utseendefikseringen, denne fysiske forfengeligheten, for å si det som det var, mest sannsynlig oppstått for å dekke over usikkerheter av mer sjelelig natur , (som det var tilhørende vanskelig å gjøre noe håndgripelig med), førte totalt sett til at jeg av de andre ble tildelt en posisjon som noe litt udefinert, noe man ganske raskt innså at ikke var et tilfelle av homofili, men som så visst heller ikke kunne være klassisk heterofili, der man antagelig ikke farget håret og hvert fall ikke brukte sminke. Ved det ærverdige og dypt konservative Oslo Handelsgymnasium, var konsekvensen på behørig vis kollektiv sosial utestengelse, eller i mer populære termer, utfrysning, samtidig som det jeg hadde gjort ble snakket en hel del om, fikk jeg nyss om, hvilket selvfølgelig skapte i meg en konstant frykt for at noen – i offentlig påhør – skulle påpeke eller spørre meg om hvorfor jeg brukte sminke, eller om jeg hadde farget håret, hvilket nokså ofte (eller: hver gang) ble realisert. Dette enten fordi folk (og da særlig mine såkalte venner) genuint lurte og manglet evnen til å overskue konsekvensene hva gjaldt individuell ydmykelse, eller – hva oftere var – som taktikk, av andre, for å bedrive effektiv undertrykkelse eller avvæpning, sånn at kommentarens utøver ble satt i en posisjon av egentlig ubegrunnet makt. Eller ved at kommentaren ble uttalt eller spørsmålet stilt på en slik måte at det ble tydelig at vedkommende tok avstand fra denne abnorme uhyrligheten dekkstift og hårfarging var. Dette var kanskje de verste. Denne siste gruppen tilhørte selvfølgelig ikke mine forhenværende venner, de som mer enn noe annet påpekte det  gjorde det til en kilde til latter. Nei, denne gruppen strengt spørrende, alltid i en tone av «genuin» undring, var av den mer intellektuelle sorten, og stilte spørsmål mest av akademisk nysgjerrighet og undring over dette merkelige fenomenet som så visst var av faglig interesse, samtidig som denne gruppen, som naturlig nok for det meste besto av jenter, bare ved å stille spørsmålet demonstrerte at de anså fenomenet for å være noe unormalt, og da altså noe de selv ikke kunne relatere til, i kraft av å være normale. Spørsmålet ble så klart stilt i alles påhør, men da begrunnet i «åpenhet» og sosial «inkludering» og «empati», alle dine yndlingstermer, og dette måtte da være helt greit, for dette var jo en setting hvor det selvsagt var helt trygt for alle å dele, og hvis man hadde inntrykk av annet, var det bare ens egen opplevelse som var et sårt unntak. Nesten alt dette med videregående var min far smertelig klar over da han spurte hvordan det gikk med de gutta, sa jeg til Dagny. Selvsagt unnlot jeg overfor henne å gå inn på de spesifikke detaljene, for hva sier dette om mennesker? Nei, jeg måtte gi henne inntrykk av et helhetlig sett langt mer positivt syn på livet, og disse detaljene er det svært vanskelig å vinkle til noe annet enn spørsmål om makt og avmakt, eller det sosiale hierarkiet vi ellers later som at ikke eksisterer, synes du ikke? Og så klart vet jeg hva du tenker nå, at jeg her har en jobb å gjøre, at dette enkelttilfellet utvilsomt må ha forskjøvet min virkelighetsoppfatning i retning av det verre, men det kunne vel knapt vært mer urettferdig, kunne det vel: at andre setter slike spor i deg, og så må du selv ta ansvar for å gjøre det hele godt igjen, gjenlære at de andre egentlig er et trygghetens rom, at de faktisk er noe du ikke klarer deg uten i det lange løp, når man kanskje har mest lyst til å spytte dem rett i ansiktet, slik de gjorde med deg?