skrevet av Tiril Pisani
illustrert av Mathias Emil Ugedal Riis
De siste 500 årene har vi vært vitne til en vanvittig vekst i menneskers maktutøvelse over naturen. Fra å leve i takt med naturens rytme har vi tatt kontroll over den, og fra å være prisgitt naturens skiftninger, styrer vi nå spillet. Vi har utnyttet naturressursene langt utover jordens tålegrense og forandret naturen til det ugjenkjennelige. Naturen sier fra om det. Mange av endringene kan ikke reverseres.
Menneskers kontroll over den naturlige utviklingen er blitt så omfattende at mange mener vi er inne i en ny geologisk epoke. Slutten av forrige istid – for nesten 12 000 år siden – markerte starten på epoken holocen. «Holo» betyr helhet, og det milde klimaet ga gode vekstbetingelser for alle jordens arter. Men siden jordbruksrevolusjonen har mennesker, sakte men sikkert, lagt under seg grunnlaget for andre arters livsutfoldelse. Naturen er ikke lenger en helhetlig ramme rundt den geologiske utviklingen som alltid har endret livet på kloden. For første gang på fire milliarder år er det én eneste art som bestemmer jordens utvikling. Den nye geologiske epoken er menneskets tidsalder: antropocen (Lewis & Maslin, 2015). Endringene har resultert i en økologisk krise – miljøet omkring mennesker og dyr utvikler seg på en måte som ikke er gunstig for overlevelse.
Siden slutten av 1600-tallet har den vestlige verden blitt mer sekularisert. Vitenskap og empirisk metode har overtatt religionens plass i kulturen. Samtidig satte renessansehumanismen mennesket i sentrum for universet og eksistensen, og ga vitenskapen frie tøyler. Dette gjør det vanskeligere å gi svar på eksistensielle spørsmål. Vitenskapen forandrer dessuten verden rundt oss hele tiden, og på denne måten endrer den også oss og væremåten vår. Miljøet forenkles og effektiviseres kontinuerlig. Dette har sitt utspring i en teknologi som er i stadig utvikling; teknologien gir oss mer kunnskap, og mer kunnskap gir ny teknologi.
Endringene har imidlertid ikke skjedd som en en lineært stigende kurve til det bedre. Derimot viser historiens utvikling et stadig mer avansert forhold mellom teknologi, kunnskap og natur. Menneskets tro på fremskrittet virker som en iboende drivkraft i den historiske utviklingen. Mange problemer er blitt løst, men løsningene har ledet til nye og større utfordringer. Å forstå omfanget av vår tilsynelatende uvitenhet er krevende. Historien viser årsakssammenhenger som avslører at mennesket ikke er et særlig rasjonelt vesen. Mennesket forsøker alltid å overgå seg selv – å stagnere ligger ikke i dets natur. Samtiden vil alltid preges av en grunnleggende bekymring for fremtiden. Hvor er vi på vei?
Fremtiden ligger frem i tid, og prediksjoner om fremtiden er bare fortidens fremtid. Prediksjonene er gjerne formet av tendenser i samtiden og rammeverkene de eksisterer innenfor. Like fullt er det viktig å snakke om fremtiden fordi det skaper bevissthet rundt samtidens dilemmaer og konsekvensene av våre handlinger (eller ubegripelige mangel på handling). Den eneste sikre betegnelsen vi kan tilføre fremtiden er ikke annet enn usikkerhet. Jeg vil likevel prøve meg, og skal se litt nærmere på fremtiden hva angår menneskets forhold til teknologi, kunnskap og natur.
Teknologi – det digitale skiftet
Vi nordmenn er umåtelig stolte av vår helt, Magnus Carlsen, som kommer seirende ut av enhver sjakkturnering. Det vi velger å overse er at den nåværende verdensmesteren i sjakk egentlig er en datamaskin. Den intelligente problemløsningen som maskinen mestrer, overgår våre begrensede evner. Dette er en tendens vi kommer til å se mer av i fremtiden. Kunstig intelligens har potensial til å se klarere enn mennesker og utføre oppgaver som tidligere krevde bevisste, intelligente vesener.
Det finnes ingen naturlov som tilsier at det alltid vil være arbeid igjen til det gjennomsnittlige mennesket. Hvis mennesket erstattes av maskiner, hva skal vi så fylle tiden med? Kunstnerisk aktivitet? Algoritmene har nemlig nådd dit også – teknologisk kunst kan skrive kreative dikt og etterligne Bach, og fortsatt røre mennesket inderlig.
I sin bok Homo Deus (2015) beskriver Yuval Noah Harari hvordan en rekke arbeidsplasser kan bli erstattet av algoritmer og maskiner. Maskinen har alt tatt over fysisk arbeid som tidligere ble utført av mennesker. Nå går teknologien også løs på de kognitive oppgavene.
Psykologyrket kan virke beskyttet fordi det er basert på menneskelige relasjoner og empati. Teknologien kan likevel forbedre og effektivisere profesjonen, gjennom bruk av applikasjoner med kontinuerlig deling av sensordata, eller e-terapi på Skype.
Psykologspesialisten Svein Øverland har stor interesse for ny teknologi, og utforsker muligheten for at psykologer kan bli erstattet av roboter (Solberg, 2016). Tale-roboter med kunstig intelligens, som leser menneskelige følelser ved å tolke ansiktsuttrykk og registrere stemmens tonefall og intensitet, finnes allerede. Kyberpsykologen «Ellie» har allerede tatt plass i terapirommet, og og er spesielt god på behandling av PTSD hos amerikanske krigsveteraner (Gonzales, 2017).
Yuval Harari presenterer oss også for «Watson», som er et intelligent system som bruker algoritmer til å analysere ytre og indre tegn på menneskelig affekt. Watson har dessuten den fordelen at han ikke blir påvirket av egne følelser – han har ingen. Den er også billig i drift og trenger ingen lunsjpause. Å skulle åpne seg for en maskin kan dessuten føles langt tryggere enn å åpne seg for et potensielt fordømmende menneske.
Men Øverland frykter ikke at roboter faktisk kommer til å overta arbeidsoppgaver. Han tror heller at de vil endre dem. Klienten skal kunne velge mellom de ulike formene for terapi, og derfor må fremtidens helsepersonell ha kunnskap om dataprogrammering. En slik effektivisering ved hjelp av teknologi kan være heldig, fordi det er nødvendig med et skifte i måten helsehjelp drives på. Eldrebølgen vokser i alle land, og helsekostnadene øker.
Da jeg var liten drømte jeg ofte om å flykte inn i en annen verden, der alt var godt. Denne fantasi-virkeligheten var fleksibel, og kunne, eksistere i skyene eller i en underjordisk verden, alt etter humøret mitt. Nå har drømmene mine blitt virkelighet: Hvis hverdagen i antropocenen blir grå og kjedelig, kan vi faktisk velge å eksistere i en uvirkelighet.
En slik lengsel etter betingelsesløs lykke og nytelse er naturlig for oss mennesker. De negative følelsene i livet har likevel en nytteverdi, særlig evolusjonært sett. Etter 19 år har jeg ennå ikke funnet dette utopiske stedet, men snart kan jeg kanskje få drømmen oppfylt. Jeg kan ta på meg VR-briller som fôrer meg med den opplevelsen jeg trenger akkurat der og da. Opplevelsene kan etter hvert bli så realistiske at det blir vanskelig å skille mellom hva som er virkelig og hva som er uvirkelig.
Hvis vi hadde hatt mulighet til å leve i en uekte, men perfekt virkelighet, ville vi ha gjort det?
Barnet i meg ville svart ja, men hva innebærer det egentlig? Hvor høy verdi har det autentiske for oss? Hvordan ville det være å bare ha positive følelser?
Øverland er i utgangspunktet en teknologioptimist, men denne teknologien skremmer ham. Vil vi bli hjernedøde konsumenter?
Statsviter Henrik Skaug Sætra (2018) har skrevet om hvordan det er å være menneske i en tid med kunstig intelligens – teknologiutviklingen har lagt til mange nyanser. For det første er datasikkerhet og personvern store utfordringer – internett ble ikke akkurat skapt på demokratiske prinsipper.
«internett ble ikke akkurat skapt på demokratiske prinsipper»
For det andre har vi en utfordring i å skulle opprettholde den samme definisjonen av mennesket. Skillet mellom mennesket og maskinen viskes ut. Vi har allerede tuklet med vår ytre natur. Hvorfor ikke gå løs på den indre? Med teknologi, medisinering og bioteknologi kan vi utvide vår kognitive kapasitet, og komme nærmere en slags guddommelighet. Teknologien kan bygges inn i mennesket – i selve kroppen. Vi blir overmennesker og posthumanister. En slik teknologi er allerede i bruk for å hindre eller lindre sykdom og smerte. Hvorfor ikke bruke den for å forbedre friske mennesker?
Spredningen av såkalte sosiale roboter kan også endre måtene vi knytter oss til andre på. En sosial robot med menneskelige trekk, rent visuelt, kan være vanskelig å skille fra et ekte menneske. Hvis roboten bare ser nesten menneskelig ut, kan man havne i the uncanny valley – siden man vet at det ikke er ekte, utvikler man følelser av uro og ubehag overfor roboten. Denne effekten skjer bare når likheten ikke er perfekt. Hvis roboten overhodet ikke ligner, eller er helt lik mennesket, gjenopprettes den positive responsen til roboten.
Vi kan kanskje komme til å foretrekke en robot som følgesvenn. Den har tross alt ingen irriterende særheter, og vil ikke by på noen problemer i forholdet. Dette kan fremstå svært tiltalende. Men trenger ikke mennesker en relasjon til andre ekte mennesker for en sunn individuell utvikling?
Teknologi, og en virkelighet i den digitale sfære, endrer ikke bare på hvordan vi ser oss selv, men også hvordan vi fungerer. Hjernen vår er plastisk og adaptiv, og tilpasser seg til hvordan den brukes. Og måten vi bruker den på har forandret seg både i møte med informasjon og til andre vesener. Konsekvensene av vår digitale tilværelse kan vi ennå ikke forstå fullt ut.
Vi vet aldri – det som tidligere kunne virke helt absurd, som for eksempel internett, har blitt en realitet i dag. En omfattende rapport på fremtidig kunstig intelligens hevder likevel at kunstig intelligens ikke utgjør en trussel for menneskeheten i nærmeste fremtid (Stone et al., 2016). Rapporten understreker tvert imot hvordan anvendelser av kunstig intelligens vil innvirke svært positivt på både samfunn og økonomi i perioden frem til 2030. Denne utviklingen vil riktignok by på nye utfordringer, for eksempel med sysselsetting, som nevnt tidligere. Måten vi håndterer den teknologiske utviklingen på nå, danner også grunnlaget for virkeligheten i fremtiden. Vi må være bevisste og kresne i vår relasjon til teknologi. Endringene skjer raskt, og kan potensielt endre kognitive og fysiske strukturer fullstendig.
Kunnskap – hvem eller hva styrer skipet?
Det er vanskelig å fatte og begripe samtiden. Utvikling av nye verktøy og systemer skjer i en fart som overgår vår kapasitet til sosial tilpasning. Mens vi forsøker å forstå hva som skjer, akselerer vi mengden av kunnskap. Dette fører til mer uvitenhet da omveltningene blir raskere og større. Vår besettelse av nyheter og forandringer, neofili, fører til at vi blir overstimulert i informasjonssamfunnet. Vi drukner i mengden informasjon, og klarer ikke skille ut det som er relevant. Egentlig vet vi minimalt. Datamaskinen derimot, vet alt.
Harari beskriver at det å være bevisst ikke lenger tilsvarer å være kompetent. I det hele tatt har bevissthet og intelligens blitt to distinkte fenomener. Den klassiske humanismen la vekt på at mennesket kjenner seg selv best. Dette var sant. Men nå kan teknologien kjenne oss bedre enn vi gjør selv. Spørsmålet er bare i hvor stor grad vi omfavner det, eller det omfavner oss. Teknologien blir vi kontinuerlig mer avhengig av. Intelligente maskiner er en trussel for vår antroposentriske tro på at vi er spesielle. Konseptet om hva det betyr å være menneske blir følgelig utfordret. Hva er vi når vi ikke lenger er den mektigste og mest intelligente skapningen i verden? Hva er vi selv, når vi foretrekker selskap av en robot i stedet for et annet menneske? Skal vi tviholde på den mulige eksistensen av en menneskelig «essens», noe maskinen aldri klarer å fange?
Den teknologiske utviklingen byr altså på mange eksistensielle spørsmål og etiske dilemmaer. Men disse er irrelevante hvis vi ikke klarer å ta hånd om et mer presserende problem: Nemlig den økologiske krisen. Selv om vi har vitenskapelig bevis og kunnskapen på bordet, sitter bevisst handling og vilje til endring langt inne. Vi lener oss kanskje i overkant på teknologien, som paradoksalt nok skal ta ansvaret for å gi oss innovative løsninger på klimaendringene – samtidig som den bidrar til at vi kan overutnytte naturressurser.
Psykologien kan også bidra til å forklare vår manglende handlekraft. For eksempel har forskningen vist at vi har en forkjærlighet for status quo, uavhengig av kvaliteten på den. Frykten for tap overgår lysten til å vinne (Kahneman et al., 1991). Vi ønsker tross alt å leve mens vi overlever.
En levedyktig fremtid er likevel avhengig av at vi makter å ta de riktige beslutningene. Vi må være et slags «overmenneske» – og bevege oss ut av vårt eget narrativ, lete frem fjernkontrollen og trykke på de riktige knappene. Det kreves av oss nå.
Natur – et abstrakt fenomen
De yngre generasjoner eksponeres for skjermer helt fra de er født, de kjenner ikke til noe annet enn den digitaliserte verden. Det normaliserer en teknologisk utvikling som er radikal. Dette er beskrevet som en shifting baseline, der man aksepterer den baseline som eksisterer når man selv er i en relasjon til fenomenet.
Hvis du er født i 2019 vil ikke endringene oppleves som like drastiske som hvis du er født i 1940 og har førstehåndserfaring med den teknologiske utviklingen. Små barn vil kanskje aldri erfare hva det vil si å ha evne til dyp oppmerksomhet, for eksempel det å kunne lese en bok uten at tankene spinner andre steder. Tilsvarende gjelder vår lidende biosfære. Hvordan kan de yngre generasjoner savne en friskere luft hvis de aldri har pustet den?
Teknologi har forandret vår arts opplevelse av natur. Vi blir stadig oftere eksponert for teknologisk natur, som i varierende grad formidler, simulerer, eller forstørrer den naturlige verden (Kahn, Severson, & Ruckert, 2009). Eksempler på teknologisk natur kan være robothunder, naturvideoer på skjerm eller en virtuell peis. Kahn med kolleger undersøkte hvilken effekt det har på menneskelig velvære at ekte natur blir erstattet av den teknologiske. Funnene indikerte at teknologisk natur var bedre enn ingen natur, men hadde ikke en like fordelaktig effekt på velvære som ekte natur. Dette gjør den aktuelle utviklingen bekymringsverdig. Det kan føre til det de beskriver som environmental generational amnesia: Ved gradvis å tilpasse seg tapet av faktisk natur, og økningen av teknologisk natur, vil mennesker senke terskelen over generasjoner for det som teller som et fullstendig mål på menneskets erfaring i relasjon til naturen og hvordan vi som vesener kan blomstre.
Eksponering for utelukkende teknologisk natur vil gi konsekvenser for vår psykologiske og fysiologiske velvære, uten at vi vil være klar over hva som er gått tapt, eller hva vi går glipp av. Det hindrer oss i å være vitne til de eksisterende symptomene på klimaendringene i den virkelige verden.
På samme tid er den forsvinnende regnskogen bare et tasteklikk unna. Når en først påføres økologi-relaterte tap, som av verdifulle arter, økosystem og landskap, resulterer det i en økologisk sorg som svekker vår mentale helse (Cunsolo & Ellis, 2018). Sorgen er en konsekvens av at vi er desillusjonerte i møte med klimaprosjektet – verden slik vi kjenner den forsvinner uten påfølgende handling.
Det er ironisk: Bare én art er så fremmedgjort fra sitt økosystem at den må sette av en dag, Jordens dag, for å anerkjenne at den bor på en planet. Det er en total svikt i relasjonen mellom mennesket og natur.
Når klimaet forverres, og påkjenningene blir mer lokale, vil sorgen bli enda større hos flere. Dette kan være konstruktivt: Vi må faktisk erkjenne vår virkning på naturen, i stedet for å fornekte den. Det kan motivere til handling. Hvis dette er tilfelle, er likevel paradokset at en slik innsikt må skje før endringene er fullstendig irreversible. Vi må anerkjenne at vi ikke lever i et vakuum. Ved å gjenopplive vår kjærlighet til den gjenværende naturen, og gjennom sorgen, kan vi handle. I vår vitenskapelige kultur må både vårt teknologiske og økologiske selv få sin rettmessige plass.
Menneskets regjerende holdning til naturen kan føre til en avvikling av dets egen natur. «Skaperen» er kommet i trøbbel med sin egen skapelse… I antropocen utviskes grensene mellom det organiske og det uorganiske. Uansett hva vi gir til maskiner, oppfordres vi til å beholde vår menneskelighet. Dette blir stadig mer komplisert. De instrumentelle fristelser av maskinaktiverte eller maskindrevne forenklinger av dagliglivet, tillater oss å avstå enda mer av vår selvstendighet til de faktiske utfordringene i systemet. Prosjektet må være å beskytte menneskeheten og planeten mot farene som ligger i vår egen makt og avmakt.
Skulle det bli noen påfølgende 500 år kan vi bli vitne til en enestående maktutøvelse hos maskinene (såfremt vi evner å vedlikeholde vår bevissthet).
Ooh, a storm is threatening
My very life today
If I don’t get some shelter
Ooh yeah, I’m gonna fade away
(Mick Jagger / The Rolling Stones)
REFERANSER
Cunsolo, A., & Ellis, N. R. (2018). Ecological grief as a mental health response to climate change-related loss. Nature Climate Change, 8(4), 275–281. https://doi.org/10.1038/s41558-018-0092-2
Harari, Yuval Noah (2015). Homo Deus: A Brief History of Tomorrow. London: Vintage
Gonzales, Robbie. (17. oktober, 2017). VIRTUAL THERAPISTS HELP VETERANS OPEN UP ABOUT PTSD. Wired. Hentet fra https://www.wired.com/story/virtual-therapists-help-veterans-open-up-about-ptsd/.
Kahn, P. H., Severson, R. L., & Ruckert, J. H. (2009). Current Directions in Psychological Science The Human Relation With Nature and Technological Nature. Current Directions in Psychological Science, 18(1), 37–42. https://doi.org/10.1111/j.1467-8721.2009.01602.x
Kahneman, D., Knetsch, J. L., Thaler, R. H., The, S., Perspectives, E., Winter, N., … Thaler, R. H. (1991). Anomalies : The Endowment Effect , Loss Aversion , and Status Quo Bias Published by : American Economic Association. Journal of Economic Perspectives, 5(1), 193–206.
Lewis, S. L., & Maslin, M. A. (2015). Defining the Anthropocene. Nature, 519(7542), 171–180. https://doi.org/10.1038/nature14258
Sætra, H. S. (2018). The Ghost in the Machine Being Human in the Age of AI and Machine Learning. Human Arenas, (1), 1–19. https://doi.org/10.1007/s42087-018-0039-1
Solberg, P. O. (2016). Psykolog versjon 2.0. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 53(8), 598–603.
Stone, P., Brooks, R., Brynjolfsson, E., Calo, R., Etzioni, O., Hager, G., … Teller, A. (2016). Artificial Intelligence and Life in 2030: One Hundred Year Study on Artificial Intelligence. Report of the 2015-2016 Study Panel, Stanford University, Stanford, CA, (September), 52. https://doi.org/https://ai100.stanford.edu