En refleksjon om annerledeshet, elitisme og den norske skolemodellen utløst av min egen nysgjerrighet.
Jeg tar Mensa-testen
Rundt meg sitter 17 mennesker som i likhet med meg skal ta Mensa sin intelligenstest denne ettermiddagen. På bordet står brus, pepperkaker og kjeks. Selve testen varer bare 20 minutter, men først får vi grundig informasjon om Mensa som forening og om testen vi skal ta, som kalles Figure Reasoning Test A. Så grundig er informasjonen at jeg ikke kommer til å rekke avtalen jeg har etterpå, og jeg kjenner stressnivået øker mens jeg ser på klokken. Kan vi ikke bare komme i gang?
De andre sender medlidende blikk i min retning. Jeg er ikke den eneste som er stresset, men jeg mistenker at det først og fremst er testen de andre er spent på. Flertallet av de oppmøtte er menn, eller rettere sagt gutter. Jeg får vite av lederen i Mensa Bergen at man må være 18 år for å ta denne testen, men at foreningen også tar inn yngre medlemmer dersom de har tatt en tilsvarende, godkjent intelligenstest. Det yngste norske medlemmet er knappe 7 år.
-Sant det føles som om vi skal ha eksamen? sier en jente på min alder til sidemannen.
Det synes ikke jeg.
Altså, jeg vet jo at jeg aldri kommer til å klare å få 40 oppgaver riktig av 45 mulige. Jeg vet jo at jeg ikke er blant de 2% i befolkningen som har høyest IQ. Likevel sitter jeg her og har betalt 300 kroner for å få dette bekreftet.
Etter testen er jeg overrasket over hvor gøy det var. Tiden er så knapp at det gjelder å stole på magefølelsen. På de siste, vanskeligste oppgaven var magefølelsen min helt stum og jeg måtte gjette for å bli ferdig. Innen 2 uker vil jeg få resultatet i posten. Jeg er fremdeles sikker på at jeg ikke blir et fremtidig Mensa-medlem, men føler meg spent på hva min presise IQ er.
Lederen av Mensa Bergen forteller at rundt halvparten av dem som forsøker, oppfyller kravene til medlemskap. Ikke så gale odds, tenker jeg, før jeg kommer på at de fleste som tar testen gjør det fordi de har en sterk mistanke om at deres IQ ligger godt over snittet.
Hva er intelligens?
Innenfor psykologi har intelligensbegrepet lenge vært omdiskutert. Hvordan måler man intelligens? Er intelligens et personlighetstrekk? Hva er intelligens?
Det jeg lurer mest på da jeg sitter og spiser pepperkaker med andre potensielle medlemmer er: Hvorfor trenger man en forening for høyt intelligente?
I forbindelse med testen får vi vite at da Mensa ble opprettet i 1946 var formålet å samle intelligente mennesker for å ”redde verden”. Som lederen av Mensa Bergen sier, det skjedde ikke. Resultatet på Figure Reasoning Test A speiler dine evner til å gjenkjenne logiske mønstre raskt. At man er god til dette, betyr ikke at man har peiling på politikk, økonomi, historie eller noe annet jeg ville tro er nødvendig for å ”redde verden”.
Høy intelligens gjør det raskere å lære, men hvis man ikke har lest boken kan man ikke sitere fra den. – Julie Skog, lederen av Mensa Norge
I dag er Mensa først og fremst en sosial forening. I Norge består den av flere lokale avdelinger som møtes jevnlig, for eksempel for å gå på pub.
Men Mensa er ikke bare en sosial møteplass hvor høyt intelligente mennesker kan snakke med andre høyt intelligente mennesker om intelligente tema. Internasjonalt støtter foreningen intelligensforskning og arrangerer konferanser med det formål å bruke intellingens til menneskehetens beste. Fordelt over 40 land kan Mensa skilte med rundt 110 000 medlemmer. Ettersom kun 2% av verdens befolkning i det hele tatt har mulighet til å bli medlem, og medlemskap forutsetter at man tar en godkjent intelligenstest og betaler kontingent, er det opplagt at høye medlemstall ikke er et mål i seg selv.
At kun et fåtall mennesker kan bli medlemmer av Mensa gjør at foreningen blir kritisert for å være elitistisk. Men betyr høy IQ at man er en del av ”eliten”? Mensas medlemmer representerer i større grad praktiske enn akademiske yrker. Ettersom det ikke er noe krav om utdanning eller yrkestittel kan foreningen også gjøre seg fortjent til merkelapper som åpen, inkluderende og likestilt- for alle som har høy nok IQ, da.
Faktisk betyr ”mensa” bord på latin, og navnevalget er inspirert etter ”det runde bord”, hvor alle rundt bordet er likeverdige.
Å være et begavet barn i Norge
Jeg hørte for første gang om Mensa da jeg oppdaget at min studievenninne (…) er medlem. I likhet med mange andre Mensa-medlemmer opplevde hun at den norske offentlige grunnskolen kom til kort. Hun lå alltid foran de andre barna i klassen og hadde stor lærelyst. Men i stedet for å bli oppmuntret og utfordret, ble iveren hennes sett på som et problem av lærerne. Hun fikk beskjed om å ”slappe av” eller å lese de samme bøkene om igjen. På skolen følte hun seg rar og utenfor, men aldri spesielt intelligent. Det var først i voksen alder at hun tilfeldigvis hørte om Mensa og tok testen, og resultatet overrasket henne.
Barn som (…) kalles ofte for begavede, eller evnerike barn. Likhetsmodellen i den norske skolen blir ofte kritisert for å ignorere behovene til disse barna. En av kritikerne er foreningen ”Lykkelige Barn” som beskriver seg selv som ”en støtteforening for foreldre med barn som tenker raskere enn gjennomsnittet”. I motsetning til Mensa forutsetter ikke medlemskap en intelligenstest, men en erfaring av at barnets behov ikke blir møtt i skolen.
Personlig opplevde jeg at overgangen fra amerikansk grunnskole til norsk var enorm. Fra å være på skolen fra 8 til 15 hver dag med ett friminutt til å være ferdig klokken 13 med friminutt mellom hver time. Fra å ha karakterer i alle fag til å få smilefjes.
Jeg var 12 år gammel og synes at skolehverdagen manglet mål og mening. En hel dag i uken gikk vi jo bare på tur! Etter en måned besluttet mine foreldre å sende meg på en engelskspråklig privatskole som lignet den amerikanske skolemodellen. Både i USA og på denne privatskolen ble undervisning tilrettelagt den enkeltes nivå. I matte fikk jeg for eksempel mer oppfølging, mens jeg i engelsk fikk ekstra utfordringer. Fordi denne skolen ikke var religiøs eller basert på en alternativ læringsfilosofi fikk den ingen offentlig støtte. Langt fra alle har mulighet til å sende barna sine til en slik skole.
Å ha en offentlig skole som ikke klarer å konkurrere med private skoler fører i mine øyne til mye mer elitisme enn en forening som Mensa gjør.
Å innføre karakterer på barneskolen er et lettvint tiltak, men ingen reell løsning. Å tallsette forskjellene mellom elever gjør ikke at den enkeltes behov blir tatt på alvor. Det handler om å ha ressurser til å følge opp ikke bare de elevene som har lærevansker, men også de som lærer fortere enn flertallet.
Det skal ikke være nødvendig å betale for å ha et lykkelig barn.
Nerd?
En vanlig bortforklaring av dårlige IQ-resultat er at ”sosial intelligens er uansett så mye viktigere”. Vi forestiller oss at en høyt intelligent person, en såkalt nerd, mangler sosiale antenner. At høy IQ utelukker høy EQ (emosjonell intelligens). Har denne forestillingen en rot i virkeligheten, eller er det bare en myte designet for å styrke selvbildet til majoriteten av ”normalt intelligente”?
Høyt intelligente mennesker tenker ofte mer abstrakt og ser andre sammenhenger. Dette kan også påvirke hvordan de kommuniserer med andre. De kan være mer opptatt av detaljer, og noen har sterke interesser litt på siden av flertallet. Til sammen kan dette gjøre at de skiller seg ut sosialt, og mange av foreldrene i ”Lykkelige Barn” forteller smertefulle historier om mobbing av barna deres. Følelsen av å være annerledes kan påvirke barnets selvbilde, som igjen kan føre til at barnet unngår sosial kontakt.
Men det er altså ingen automatikk i at høy intelligens fører til lav sosial intelligens. Det er hvordan skolen og samfunnet reagerer på andre tenkemåter som kan føre til problemer. Akkurat dette er det ”Lykkelige Barn” vil rette fokus på: Alle barn fortjener å være lykkelige.
Tabu, jantelov og Mensa-paraplyen
Mensa Norge har en egen nettbutikk hvor man kan få kjøpt alt fra paraplyer til sminkespeil med Mensalogoen på. Butikken er åpen for alle. Automatisk tenker at det var da voldsomt, er det nødvendig å vise for hele verden at man er smart? Er det ikke nok å vite det selv?
Men er Mensa egentlig mer ekskluderende enn andre interesseforeninger, eller er det den urnorske janteloven som slår inn? Det mener Julie Skog, som sier: «Personlig har jeg en målsetning om at medlemmer ikke skal måtte holde medlemskapet hemmelig av frykt for janteloven».
De er en forening for høyt intelligente, akkurat som at foreningen for hjerte og lungesyke er en forening for hjerte og lungesyke. Men fordi mange kan ønske å smykke seg med å være ”høyt intelligent” benytter Mensa seg av verktøy for å bekrefte at medlemmene deres faktisk er i målgruppen, nemlig intelligenstesten.
De arrangerer sosiale treff for sine medlemmer som har dette til felles, på samme måte som en forening for diabetikere arrangerer sosiale treff for sine medlemmer.
Noen av ens karakteristikker velger man selv, som livssyn, fotballag og interesser, mens andre blir man gitt, som sykdommer, nasjonalitet eller intelligens. En arena hvor man kan møte andre innenfor samme gruppe er ikke mer elitistisk når det gjelder intelligens enn når det gjelder fotballlag.
– Vi er mer nysgjerrige enn gjennomsnittet, og opplever en egen flyt når vi diskuterer med andre høyt intelligente. Det er forfriskende å ha nettverk og sosiale treff hvor vi kan slappe av og føle oss som alle andre i gruppen.” – Julie Skog, leder av Mensa Norge
Det må også sies at Mensas treff er åpne for alle interesserte, ikke bare for medlemmer.
På vei ut av testlokalet legger jeg pennen vi fikk utdelt i vesken. Jeg tenker at om ikke annet så har jeg i det minste en Mensa-penn. Den kan kanskje brukes som egoboost på eksamen, men ellers får den ligge godt gjemt. Å bruke Mensa-effekter når man ikke er medlem kjenner jeg strider mot janteloven, og godt er egentlig det. Det er helt greit å ikke skulle tro at man er noe man ikke er.
Resultatet
Jeg ble ikke medlem. Som forventet altså. Det jeg ikke hadde forventet, var at jeg kun lå 3 poeng unna medlemskravet. Det vil si at jeg hadde èn feil for mye. Skillet mellom ”meg” og ”dem” ble plutselig borte, og jeg innser at Mensamedlemmer virkelig ikke er en sær eller spesiell gruppe. For jeg er da helt normal?
Kilder:
Alle sitater fra Julie Skog er hentet fra intervjuet av henne her: http://reinertsenas.wordpress.com/2013/11/07/julie-skog-ny-leder-i-mensa-norge/
Intervju med (…):
http://www.aftenbladet.no/jaeren/Forsker-pa-supersmarte-barn-3065911.html#.UmaxERCJKSo
Informasjon om foreningene er hentet fra deres nettsider:
