Hvorfor en satsning på global mental helse er noe av det beste vi kan gjøre for jordas befolkning.

Norge har lange tradisjoner for å drive med bistandsarbeid og global helse, og har gjort en stor innsats innenfor blant annet tropemedisin og vaksinasjonsprogrammer. Innsatsen har uten tvil reddet mange menneskeliv verden over. Men hva med den psykiske helsa rundt omkring i verden – har vi vært flinke nok til å styrke den? Når vi redder så mange liv som vi gjør, bør vi ikke også spørre oss: Hva slags liv redder vi dem til?

Kan man egentlig tenke global helse, eller utviklingsarbeid, uten å inkludere psykisk helse?

En luksus, men ikke en nødvendighet?

Psykisk helse er ikke en prioritert post i Norges bistandsbudsjett. Hva kan dette skyldes? Motargumentene man møter på kan deles inn i henholdsvis:

1) Psykiske plager er ikke like utbredte i utviklingsland som i vesten. Noen spør om ikke depresjon er et typisk vestlig fenomen som oppstår når man befinner seg på toppen av Maslows behovspyramide. Hvis du har verken vann eller mat, har du vel ikke tid til å tenke på meningen med tilværelsen, eller?

2) Det er andre utviklingsoppgaver som er viktigere å prioritere, sånn som mat og vann og fysisk helse.

3) Forståelsen av psykisk lidelse er så kulturavhengig at det bare vil være en ny form for vestlig imperialisme om vi skulle gripe inn i andre land, med vår forståelsesramme og våre behandlingsmodeller.

De manglende bevilgningene kan tyde på at politikerne i hvert fall ikke motsetter seg disse antakelsene. Hvordan kan man argumentere for at slike innvendinger ikke holder mål, og ikke kan fungere som en hvilepute for verken politikere eller organisasjoner?

«Dersom store deler av befolkningen har psykiske plager, tappes land for viktige ressurser. Barn som vokser opp med foreldre med psykiske plager, eller kanskje uten foreldre i det hele tatt, får ikke utviklet potensialet sitt, verken kognitivt eller emosjonelt.»

Ikke bare i-landsproblemer

Til den første innvendingen: Er det sånn at psykisk lidelse er et vestlig fenomen? Med tanke på det vi vet om risikofaktorer for psykisk lidelse, virker dette lite rimelig. Norge gir bistand til land som er rammet av konflikt, vold, hungersnød, smittsomme sykdommer og epidemier, for å nevne noe. Alt dette gir risiko for både akutt og kronisk stress for innbyggerne – sterke risikofaktorer for utviklingen av psykiske plager.

Kan man så regne med at mennesker i utviklingsland ikke utvikler psykiske plager på samme måte som i vestlige land, når de utsettes for denne typen påkjenninger? Det er lite som taler for det. I følge tall fra WHO er for eksempel depresjon like utbredt i ikke-vestlige som vestlige land, og det samme gjelder for schizofreni. Rundt én million mennesker begår selvmord hvert år, og depresjon er på verdensbasis den klart største årsaken til uførhet. Man estimerer at rundt 450 millioner mennesker i verden har psykiske lidelser totalt sett, og at cirka tre av fire av disse bor i nettopp i utviklingsland.

Ideen om at psykiske plager bare er i-landsproblemermå til livs en gang for alle. Psykiske lidelser er store folkehelseplager, uansett hvor i verden vi befinner oss.

Tapt hjernekraft, tapt utvikling

Så til den andre innvendingen: Skal vi prioritere bistandsmidler til dette? Er det ikke viktigst at vi tar hånd om det helt prekære, som mat, vann og medisiner? Her må man tenke både/og. Bistand også til psykisk helse vil være fremmende, og noen ganger en forutsetning for, at tiltak som allerede finnes skal få best mulig effekt. Det nytter for eksempel ikke om man bygger skoler dersom psykiske plager hindrer barn i å gå på dem..

For at et land skal kunne utvikle seg må befolkningen være i en tilstand som gjør at de kan delta i lokalmiljøet, sosiale fora, ta utdanning og jobbe. Dersom store deler av befolkningen har psykiske plager, tappes land for viktige ressurser. Barn som vokser opp med foreldre med psykiske plager, eller kanskje uten foreldre i det hele tatt, får ikke utviklet potensialet sitt, verken kognitivt eller emosjonelt. Det blir en annen form for brain drain – fenomenet med at de skarpeste hjernene tappes fra u-land ved at de får stipender til universiteter i vestlige land, for så å aldri vende tilbake. Antakeligvis er psykiske lidelser en minst like stor synder når det kommer til tapt hjernekraft for disse landene.

Psykisk helse er nært knyttet sammen med et lands mentale kapital. I følge psykolog Arne Holte er utviklingen i et land helt avhengig av denne. Holte og flere mener at FNs tusenårsmål, blant annet med fokus på mødre- og barnedødelighet, ikke kan nås dersom man ikke har fokus på psykisk helse. World Economic Forum har trukket frem befolkningens psykiske helse som en avgjørende faktor for økonomisk vekst, og et lands mulighet til å løfte seg ut av fattigdom. Psykisk helse er altså viktig både i seg selv og for å nå andre utviklingsmål.

Kulturelle utfordringer og respekten for det lokale

Så til den tredje innvendingen: Forståelsen av psykisk lidelse er så kulturavhengig at det vil være meningsløst, for ikke å si imperialistisk, å komme inn i u-land med våre vestlige diagnosebriller og behandlingsmodeller.

Det er en reell risiko ved å innføre vårt diagnosesystem, for at folk kan bli videre avhengige av vår kunnskap, for ikke å si midler for behandling, som godt utdannet helsepersonell og vestlig patenterte medisiner. Bør vi heller respektere det lokale systemet og behandlingstilbudet?

Problemet når det kommer til behandlingstilbudet i utviklingsland er at det i mange tilfeller er mer eller mindre ikke-eksisterende. I følge WHO er det mange lavinntektsland som har færre en én psykisk helseprofesjonell per én million innbyggere, og rundt halvparten av verdens befolkning lever i et land hvor det er færre enn 1 psykiater per 200 000 innbyggere. Som en naturlig følge av dette estimerer WHO at 8 av 10 med psykiske lidelser i utviklingsland ikke får noen behandling i det hele tatt.

Der det tilbys behandling, er det dessverre sånn at denne ofte er svært mangelfull og ikke sjelden i strid med Menneskerettighetene. For eksempel har man i Ghana avdekket at psykisk syke holdes under det som ligner mer på tøffe fengselsforhold enn omsorg: Bak lås og slå, uten klær og mat, og ofte utsatt for nedverdigende fysisk behandling.

Spørsmålet blir: Hvordan viser vi mennesker størst respekt? Ved å passivt stå på sidelinja og overlate dem til seg selv, angivelig av respekt for kulturen, eller ved å hjelpe etter beste evne, på tross av åpenbare utfordringer?

Man må anerkjenne at vi i vesten har vært i en privilegert posisjon, med muligheter for å drive med forskning og utdanning innenfor psykisk helse. Det er på tide at vi lar andre få dele av vår kunnskap. Alt vil ikke være overførbart til andre land og kulturer, men mye vil gjelde også her. Psykisk helse er kulturpåvirket, men det er også en stor dose biologi.

Når det er sagt, så må risikoen for et avhengighetsforhold naturligvis tas på alvor. Man må ha en ydmykhet for den lokale forståelsen og kulturen, og hjelpe de man hjelper til å utvikle sin egen ekspertise og kunnskapsgrunnlag. For å bruke en velkjent bistandsmetafor: Det er avgjørende at man ikke bare gir folk fisk, man må også lære dem å fiske.

Imperialismeargumentet er altså et viktig perspektiv som man må være særlig vaktsom for i arbeidet, men man må ikke bruke det som en hvilepute for å la være å gjøre noe. Det er på tide å gå fra spørsmålet om man skal gjøre noe, til hvordan man skal gjøre det.

«Hvordan viser vi mennesker størst respekt? Ved å passivt stå på sidelinja og overlate dem til seg selv, angivelig av respekt for kulturen, eller ved å hjelpe etter beste evne, på tross av åpenbare utfordringer?»

Et felt for fremtiden

Global mental helse må bli et prioritert område i det internasjonale arbeidet. Her ligger et enormt potensiale for å øke enkeltmenneskers livskvalitet og hjelpe land ut av fattigdom. Viktige utviklingsmål og globale utfordringer kan ikke løses uten at psykisk helse inkluderes.

Det er et felt i startgropa som trenger innsats på mange plan. For å komme utfordringene i møte trengs det blant annet mer forskning på psykisk helse også i ikke-vestlige land, og ikke minst av ikke-vestlige forskere. Ved siden av å sende ut psykologer og annet psykisk helsepersonell herfra for å jobbe i disse landene, må man også sørge for at det blir utdannet helsepersonell lokalt. Arbeid med behandlingssystemer og lovverk kan også være viktig i mange tilfeller.

Dette er dermed en appell til politikerne om å bevilge midler til dette viktige formålet. Og til utdanningsinstitusjoner, forskningsmiljøer, ferdigutdannede og studenter, om å engasjere seg og sette temaet på dagsorden. Det er på tide at psykisk helse anerkjennes som en grunnleggende verdi og uunnværlig ressurs, uansett hvor i verden man befinner seg.

Kilder

Debatt på Litteraturhuset 16.11.13 i regi av HimalPartner: ”Global mental helse – en ny form for vestlig kulturimperialisme?”, https://www.youtube.com/watch?v=7CZMciirSSU

Ghana ”horror” in mental hospital, BBC. http://www.bbc.co.uk/news/world-africa-19836287

Mental health: Global effort sought, BBC. http://www.bbc.co.uk/news/health-19883226

Varmere samfunn – Mental helse i bistandsarbeid. Brosjyre utgitt av HimalPartner og Digni. 2013

WHO, Faktaark (bl.a. på depresjon), http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs369/en/index.html