Jeg må innrømme at da dette litt illevarslende bildet dukket opp i newsfeeden min, følte jeg en litt fremmedgjørende skepsis mot årets revy.
Jeg tenkte: Dette kan bli kleint. Ingenting galt med det, for så vidt, jeg liker det litt kleint. Det er subtilt. Dersom en revy tidvis får en til å legge hodet i hendene, tenker jeg det er et godt tegn. Jeg entret Sophus Lies auditorium med store forhåpninger, dog en litt avventende holdning. Etter en litt kaotisk kø-affære utenfor auditoriet før revyen, kommer den gjennomarbeidede åpningssangen som en forløsende kickstart som lover svært, svært godt.
Gjennomgående for revyen er at den bærer preg av god tekst. Blant annet er det tidvis tett mellom ordspillene, og denne litt tøysete ordleken kler revyen godt. Tekstforfatterne som står bak «PSI Miami» kommer sannsynligvis til å irritere vettet av sine sønner og døtre med tørre (eller sprø!?) ordspill i fremtiden. Også «20 symptomer» er morsomt skrevet, selv for en som ikke har stor kjennskap til programmet sketsjen sikter til. PSI Earth er revyens eneste engelskspråklige sketsj, og har en morsom naturfaglig tilnærming til temaer som tiltrekning og kjønnsbalanse blant studentene på PSI.
Studiekonsulent Bjørnar blir gjentatte ganger tillagt munnhellet «Dette e egentlig ikkje mitt ansvar». Et lite stykke ut i første akt spør jeg meg selv om dette egentlig er noe Bjørnar i det hele tatt pleier å si, men alt knyttes sammen i en veldig vellykket og overraskende åpning av revyens andre akt. Der er utrolig forløsende når begynnelsen av akt to, som later til å begynne merkelig retningsløst, avbrytes av selveste Hjulstad i egen høye person som plutselig entrer scenen til sin nå velkjente catch-phrase og lirer av seg den hotteste gitarsolen Sophus Lies noen gang har sett. Bjørnar tar ansvar, nok en gang.
Revyen tar for seg enkelte samfunnsaktuelle temaer («Morna Jens» begynner riktignok å dra litt på årene, men det fungerer), blant annet i sketsjen Jakten på oppholdstillatelsen, der Sylvi Listhaug (også kalt Schindlers Listhaug) skal velge (bort) asylsøkere. I tillegg er det overordnede temaet, «God nok?» et svært aktuelt tema for mange unge og studenter, og Morrari klarer å gjøre seg relevant også her. Revyen langer ut mot egen studentkultur og treffer spikeren på hodet angående «hva som gjelder» blant psykologistudenter, noe som vekker gjenkjennende nikk og latter blant publikum. For utenforstående er årets revy kanskje litt vel intern, men for psykologistudenter (som jo er målgruppen) treffer de blink med karakteristikkene av eget institutt. Det er internt, men gøy er det, også etter responsen fra publikum å dømme. Dette er særlig tydelig i sketsjen der man oppsøker norske banker i for å lete etter Linda, bankansatt og muligens feminist, noe som vekker latteranfall i salen.
En annen problemstilling revyen utforsker grundig, er forholdet mellom studieprogrammene på instituttet, mest av alt profesjon vs. de andre. Dette blir blant annet satt på spissen i en Romeo og Julie-fortelling der mye av originalteksten er beholdt og «tweaket» til slik at det passer en moderne setting. Romeo og Julie går på forskjellig studieprogram, og for hverandre til slutt på tragisk vis. La oss håpe dette ikke er en mørk profeti angående de involverte studieprogram. Også sketsjen der profesjonsstudentene ønsker seg en «endelig løsning» på problemet med bl.a bachelorstudentene problematiserer dette.
Dansenumrene (da spesielt åpnings- og avslutningsnummer, og etikktango) er godt koreografert og ser avanserte ut. Hele forestillingen knyttes også sammen av et svært velklingende band, som helt klart gir revyen et ekstra løft.
Revyen sparker både oppover og nedover, og er ikke redd for å ta tak i vanskelige temaer, store som små. Det er for eksempel friskt å se hvordan skuespillerne beveger seg raskt fra skarpt satirisk stilren og musikalsk cell block-tango om etikk i psykologisk forskning og profesjonsutøvelse, til å parodiere rusmisbrukere i neste håndvending. Etikktangoen blir stående som et av revyens store høydepunkt, med tankevekkende og fengende tekst, god timing og samspill mellom sangere og band, og ikke minst sterke sangstemmer. Bravo! Dette er elegant, morsomt og smart på samme tid. Revyfaglig sterkt.
Det er ingen tvil: Morrari er mer enn gode nok. Takk for en flott revy!
Tekst: Kjersti S. L. Halvorsen
