Påminnelse: Glem ikke dem som har levd lengre enn deg.
Først, en innrømmelse. Av og til dukker det opp noen ikke-så-rause, ikke-så-forståelsesfulle tanker i hodet mitt. Disse tankene utløses av visse mennesker, i en viss alder, i visse situasjoner. Typisk kvinner mellom førti og seksti som holder på med noe innenfor det som gjerne kalles for alternativbransjen. Denne bransjen er opptatt av mye av det samme som vi som studerer psykologi, nemlig å bli bedre kjent med – og kanskje utvikle eller realisere- seg selv. I grunnen et prisverdig prosjekt som jeg selv interesserer meg for. Likevel kan jeg altså umiddelbart merke en skepsis hos meg selv som manifesterer seg som negative kommentarer i bevisstheten min.
Denne reaksjonen dukket ikke plutselig opp, fra en dag til den neste. Den har sneket seg innpå meg. Det som er nytt er at jeg er blitt nysgjerrig på hva det egentlig er som skjer, på hvor disse tankene kommer fra. Hvorfor kan jeg bli så kritisk, ja faktisk både nedlatende og latterliggjørende overfor akkurat disse kvinnene, som jeg ikke engang kjenner eller har noen personlig grunn til å være skeptisk mot? Det er tydeligvis et eller annet ved dem som plager meg. Eller kanskje er det noe som plager oss, samfunnet, i møte med middelaldrende kvinner fra middelklassen. Hvorfor skulle det ellers finnes et ord som «kulturkjerring»? Hva i all verden er det, og hvorfor har vi ikke et tilsvarende ord som kan brukes om menn?
Min hypotese er at det er noe med kombinasjonen alder og kjønn som gjør at disse kvinnenes ideer, prosjekter og interesser ikke fremstår like interessante eller relevante som yngre kvinners eller menns ideer. Det virker som om yngre mennesker blir regnet som mer interessante, per definisjon. Unge mennesker dominerer reality-sjangeren, i alt fra «Ex on the Beach» til «Jeg mot meg» (uten sammenligning for øvrig). «Unges psykiske helse» uttales fort og lett, det er blitt et begrep i seg selv, men hva med «voksnes psykiske helse» eller «eldres psykiske helse»? Det må gjerne gjentas: Hva sa du?
Flere betraktninger om samfunnets syn på dem som ikke lenger er unge fant jeg i serien om aldring som psykolog Sissel Gran hadde i Morgenbladet i fjor høst, som hun kalte «En bruksanvisning til alderdommen». Gran beskriver her en sosial eksklusjonsmekanisme som eldre utsettes for, når samfunnet ikke lenger anser dem som like interessante eller viktige som yngre mennesker. Jeg lurer på om dette er en gradvis prosess som også rammer yngre kvinner, altså dem i femtiårene, dog i mildere grad enn dem som er eldre.
I essayet skriver Gran om frykten for å bli usynlig: «Vi er redde for å bli en annen enn den vi har vært, en av de usynlige og uattraktive, en som ikke lenger regnes med. Og kvinner rammes tidligere av usynliggjøring enn menn, som kjønn forsvinner de som betydningsfulle både i hverdagen, forskningen og i kunsten.»
Gran skriver videre at denne usynliggjøringen delvis består i at kvinner gjennom livet som voksne blir vant til, og dermed også forventer, å bli sett på som seksuelt attraktive, et potensielt erotisk objekt – i alle fall til en viss grad. Til tross for at denne formen for objektiviserende blikk kan være plagsom, kan det også oppleves som et tap når de forsvinner. Det kan være forvirrende og rart, for som Gran skriver: «Vi er alltid to personer, én på innsiden og én på utsiden, og mens den på utsiden blir eldre, forblir personen på innsiden ung.» De andres blikk på deg kan altså endre seg raskere enn ditt eget blikk på deg selv, og kanskje tvinge frem en endring i ens eget blikk.
Selv er jeg i skrivende stund 26 år gammel. Jeg vet ikke om jeg er en jente eller en kvinne, eller om jeg kan veksle. Vil jeg ha gjennomslag for min mening og bli tatt på alvor, så vil jeg helst kalles kvinne. Vil jeg derimot ha hjelp eller velvilje fra noen, ja da kaller jeg meg jente. I jobbsøknader har jeg pleid å presentere meg som «jeg er en jente..» mens nå når jeg skal søke jobb som psykolog blir det bare rart, hvem vil vel ha en jente til psykolog? Kanskje henger jeg etter, kanskje har jeg allerede i flere år vært for gammel til å kunne kalle meg jente. Fra nå av er jeg ung kvinne, eller, kanskje ikke så ung lenger? Så vil jeg bli en godt voksen kvinne og til sist, om jeg er heldig, får jeg bli en eldre kvinne (eller kanskje jeg da kan si dame?). Det er ikke vanskelig å forestille seg at utsiden endres fortere enn innsiden; jeg synes alderen løper fra meg allerede.
Kanskje tviholder jeg på ungheten min nå, dytter den foran meg, nettopp fordi jeg vet at jeg snart, gradvis, men helt utenfor min kontroll, vil bli mer og mer usynlig i samfunnets øyne og selv bli en del av denne gruppen, gruppen som jeg i dag tar avstand fra. Kanskje disse kvinnene på et eller nivå oppleves som en trussel for min egen synlighet i samfunnet? Kanskje ønsker jeg ikke at deres tanker, prosjekter, ideer skal vekke så mye oppmerksomhet og interesse som yngre menneskers, slike som meg selv. Det er ikke flatterende i så fall, men det kan jo likevel være en del av bildet – og kanskje også gjelde for flere unge enn bare meg. Jeg velger å utlevere disse fordommene, og dermed også meg selv, fordi jeg har tro på verdien av å ta et skritt tilbake og utforske, og også utfordre, egne automatiserte tanker. På den måten kan jeg strekke meg mot de verdiene og idealene jeg egentlig mener er attråverdige: slike som raushet, toleranse og nysgjerrighet på andre mennesker. Forskjellen på kvinne (26) og kvinne (56) er i grunnen bare mer livserfaring på sistnevnte, og det gjør henne om noe bare mer interessant.
Beate Duus Wetteland går 12.semester på profesjonsstudiet i psykologi
Referanser:
Gran, S. (2017, 22. september). En bruksanvisning til alderdommen. Morgenbladet, s. 24-26.
