Deprecated: ltrim(): Passing null to parameter #1 ($string) of type string is deprecated in /home/1/s/speilvendt/www/wp-includes/wp-db.php on line 3031
To kroker er festet i ryggen min. Dypt under huden. Disse krokene skal bære hele min kroppsvekt når jeg løftes opp i luften.
Nå skjer det. Jeg har forestilt meg akkurat dette øyeblikket utallige ganger. De siste timene har jeg nesten ikke tenkt på noe annet. Akkurat dette. Idet tanken slår meg, nå skjer det, er øyeblikket over.
Suspension. Kroker festes i huden, tau festes til krokene og man heises opp. Det finnes utallige måter å henge på. Opp-ned, liggende, i lotusstilling. Jeg skal prøve en posisjon som anbefales for nybegynnere, med navnet suicide. Ikke særlig betryggende, men jeg stoler på rådet fra de erfarne.
Hvorfor gjorde jeg det? Jeg kan kun svare for meg selv, fordi svaret vil variere fra person til person. Min drivkraft var nysgjerrighet og et ønske om å utfordre meg selv. Jeg prøvde å forestille meg hvordan det ville være, men jeg klarte det ikke. Jeg hadde ingenting å sammenligne det med.
Hvordan føltes det? På samme måte som at begrunnelsen er individavhengig, er også opplevelsen individavhengig. Smerte har ingen fasit, den er verken objektiv eller generaliserbar. Derfor kan jeg kun beskrive hvordan det var for meg. Og det er vanskelig nok, fordi opplevelsen var så intens at den nærmest blir ubeskrivelig.
Alle som ikke har prøvd det lurer på hvor vondt det gjør. For selvfølgelig gjør det vondt. Personlig synes jeg at den første utfordringen var å stole på at huden ikke ville revne. Jeg måtte stole på de profesjonelle rundt meg, på min egen fornuft, og på hudens styrke. Jeg lente meg inn mot krokene, nesten spørrende. Hva skjer nå? Så bar det sakte oppover.
Smerten var ikke noe å flykte fra, den kunne jo ikke skade meg. Jeg ba om å bli løftet høyere, helt til jeg var oppunder taket. Jeg følte meg lett, sterk og i kontroll.
Det neste jeg husker er at jeg sitter på en stol, helt uforstående. Jeg hadde besvimt. Etter en pause besluttet jeg for å prøve igjen, men ikke like høyt. På den måten fikk jeg en positiv avslutning på opplevelsen.
Å besvime er ikke uvanlig første gang man prøver, og jeg følte ikke på noe tidspunkt at jeg var i fare. Alt foregikk etter mine ønsker i mitt tempo, med god veiledning og støtte fra alle rundt meg. Uten dem hadde jeg neppe ønsket å fortsette, men i ettertid er jeg veldig glad for at jeg gjorde det.
Suspension-opplevelsen begynner hovedsakelig når man har kommet seg opp i luften og smerten slipper taket. Hadde jeg vært lenger i luften ville jeg nok fått et mer helhetlig inntrykk av hva suspension innebærer, men der og da var det riktig avgjørelse å avslutte. Besvimelsen kom som et sjokk, og jeg hadde da ikke det nødvendige fokuset for å kunne fortsette.
Det var ikke rom for noe annet enn øyeblikket. Jeg ble tvunget til å være til stede, og den følelsen vedvarte.
En uforventet langtidseffekt. På forhånd hadde jeg tenkt at opplevelsen var over når krokene var fjernet. Der tok jeg feil. For det første brukte sårene et par uker på å gro, for det andre opplevde jeg en merkbar psykologisk effekt. En følelse av harmoni.
I likhet med mange andre i dagens samfunn har jeg en tendens til å leve i fremtiden. Mentalt befinner jeg meg alltid et par steg foran. Allerede søndag kveld pleier hele den kommende uken å være planlagt, slik at jeg bare krysser av på listen ettersom dagene går.
Lese det og det kapittelet, gå på den og den forelesningen, trene sånn og sånn. Hos meg er denne vanen så inngrodd at jeg ikke engang klarer å fokusere på øyeblikket når jeg har forsøkt meg på ulike mindfulness-teknikker.
Suspension var annerledes – det var ikke rom for noe annet enn øyeblikket. Jeg ble tvunget til å være til stede, og den følelsen vedvarte.
Med fare for å virke i overkant filosofisk: Dager og uker er menneskelige konstrukter; livet er i realiteten en rekke øyeblikk. Vi kan uansett ikke være et annet sted enn akkurat her og nå. Jeg vil gå så langt som å si at jeg fikk et annet perspektiv, som om blikket mitt ble løftet fra min dyrebare moleskine-bok.
I tillegg var jeg fast bestemt på aldri å besvime igjen, så fra da beina mine var tilbake på jorden, fokuserte jeg på pusten min. Alle vet jo at det er viktig å puste riktig, men nå hadde jeg kjent konsekvensene på kroppen.
Hvor? Wings of Desire ble grunnlagt i 2002 og arrangerer «Suspension Sundays» den siste søndagen annenhver måned. Arrangementet holdes på blitzhuset, og varer hele dagen, avhengig av hvor mange suspendees som deltar.
Denne dagen var vi totalt elleve suspendees, og for fire av oss var det første gang. Med andre ord, vi var jomfruer. For mange av de andre var det langt fra første gang, man kan vel si at de var hektet.
Wings of Desire oppstod som et resultat av økende interesse og etterspørsel etter suspension-muligheter i Norge. Det tekniske og hygieniske rundt er nærmest som et eget fagfelt med elementer av fysikk, medisin og sikkerhet. Og psykologi, ikke minst.
Å skulle henge noen opp, spesielt hvis personen er en «jomfru», forutsetter at man har en velutviklet empatisk kommunikasjonsevne. Fra første sekund var dette ivaretatt og den lille tvilen jeg hadde hatt på forhånd ble feid bort.
Kompetansen til de som arbeider med dette er opparbeidet gjennom mer enn ti år. Den deles via workshops og reiser til ulike suspension-festivaler, og det er også mulig å gå i lære hos dem. I tillegg arrangerer Wings of Desire en årlig festival i Oslo, kalt Oslo Suspension Convention (SusCon).
I 2012 utga grunnleggeren Håvve Fjell boken Wings of Desire – Learning to fly. Boken inneholder bilder og sitater fra mange suspendees, hvor de prøver å sette ord på opplevelsen sånn den var for dem. Jeg synes Ania sier det godt:
– Try before you judge! Enjoy while doing it. Make sure it’s yours alone and take from it whatever is there for you.
Da jeg leste boken noen dager før det var min tur, ble jeg overrasket over hvor mye det sosiale aspektet ble vektlagt. Jeg trodde at suspension handlet om å stole på seg selv og om personlig mestring, slik at man måtte stenge alt og alle andre ute. Det stemmer, men er ikke hele sannheten.
Man er også omgitt av andre som gjennomgår akkurat det samme som deg, og et profesjonelt lag som gjør det de kan for at akkurat du skal ha en bra opplevelse. Energiutvekslingen er intens.
Den stemningen som ble skapt var noe av det som gjorde størst inntrykk på meg. Jeg var kun suspendert et par minutter, men jeg var seks timer sammen med denne lille gruppen mennesker. Middag var inkludert, i tillegg til en buffé med frukt, kjeks og varm drikke. Vi hadde med oss en ledsager hver, og da jeg var ferdig, var ledsageren min minst like sliten som jeg.
Hvem? Suspension vekker sterke og svært ulike følelser hos folk. Noen ser bildene og tenker «Wow, dette må jeg prøve!» mens andre blir kvalme og kan ikke fatte hva som får folk til å oppsøke det.
Min tanke var et sted midt imellom: «Oisann, se på det ja, lurer på hvordan i all verden det der føles». Du som leser har kanskje allerede tenkt at dette kan være knyttet til personlighetstrekket Åpenhet for erfaring kjent fra The Big Five. Jeg har i alle fall en mistanke om at vi som deltok ville skåret godt over snittet på akkurat det trekket.
Sett bort fra denne lille mistanken, så tror jeg ikke det er mulig å generalisere. Det var absolutt ikke en homogen gruppe jeg møtte. Min egen kroppskunst er begrenset til et tatovert ord og en navlepiercing, men jeg følte meg på ingen måte malplassert. Flere av deltagerne hadde verken tatoveringer eller piercinger, men det er klart at de som har det lettere blir lagt merke til.
Den stemningen som ble skapt var noe av det som gjorde størst inntrykk på meg.
Selvpåført smerte – er det greit da? Mennesker har et ambivalent forhold til smerte. Fra evolusjonens side er den et tegn på fare som vi automatisk vil unngå. Samtidig søker vi den – i kontrollerte former.
Gjennom hele historien har noen mennesker på ulike måter påført seg selv smerte. Når vi selv er ansvarlig, enten det er på intervalldrag på tredemøllen eller hengende fra kroker, kan smerte assosieres med noe positivt. Med mestring. Og når smerten ikke er farlig, gjør det plutselig ikke like vondt.
Man kan flytte fokus fra å skulle unnslippe den til å akseptere den. Smerte er også naturlig – tenk bare på smerten forbundet med en fødsel. En annerledes følelse, men ikke nødvendigvis farlig.
En tanke trenger seg på: Synes jeg egentlig det er greit å påføre seg selv smerte? Det er et vanskelig tema å ta opp, men det vil være feigt av meg å la være. Jeg opplevde økt tilstedeværelse og harmoni etter min suspension. Betyr det at selvpåført smerte i denne situasjonen kan være positiv? Hva da med selvskading?
Slik jeg forstår det vil den avgjørende forskjellen ligge i motivet bak handlingen. Selvskading vil si å påføre seg selv smerte for å endre en negativ tanke, følelse eller vanskelig relasjon. Men det underliggende problemet fjernes ikke selv om fokuset flyttes til fysisk smerte for en kort periode.
Jeg var interessert i smerten som en avveksling fra hva jeg ellers føler – ikke fordi jeg ville unnslippe eller endre en konstant psykisk smerte. Selvskading skal ikke romantiseres og det er derfor viktig å understreke dette skillet.
Så, blir det en neste gang? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er siste gang jeg oppsøker nye erfaringer.
Tekst Beate Duus Wetteland
Foto Saskia Katarina Hidas