Min sommer som eremitt

Skrevet av Magnus Nyborg Berg

Da jeg begynte på studiet våren 2020 hadde jeg nettopp vært gjennom et unntaksår. I juni 2019 opererte jeg brystkassen for pectus excavatum, en medfødt misdannelse som gjorde at brystveggen ble dyttet innover og presset på hjertet og lunger. Operasjonen innebar å implantere en metallspile som dytter ut ribbeina til de nesten knekker, og holder dem der til det gror sånn. Jeg var helt eller delvis sykemeldt i seks måneder etterpå mens jeg trente meg opp. Et uheldig følge av operasjonen var at lungene mine klappet sammen, og derfor måtte jeg trene så mye som mulig for å få pustet skikkelig. Dette førte også til en kronisk slimhoste. Endelig, etter et halvår med mye isolasjon, smerte, og små marginer for å unngå ny innleggelse, var jeg i relativt god form og klar for seks gode år som student. Jeg fikk to fantastiske måneder med et herlig kull. Så ble det jaggu pandemi, gitt.

Da jeg begynte på studiet våren 2020 hadde jeg nettopp vært gjennom et unntaksår. I juni 2019 opererte jeg brystkassen for pectus excavatum, en medfødt misdannelse som gjorde at brystveggen ble dyttet innover og presset på hjertet og lunger. Operasjonen innebar å implantere en metallspile som dytter ut ribbeina til de nesten knekker, og holder dem der til det gror sånn. Jeg var helt eller delvis sykemeldt i seks måneder etterpå mens jeg trente meg opp. Et uheldig følge av operasjonen var at lungene mine klappet sammen, og derfor måtte jeg trene så mye som mulig for å få pustet skikkelig. Dette førte også til en kronisk slimhoste. Endelig, etter et halvår med mye isolasjon, smerte, og små marginer for å unngå ny innleggelse, var jeg i relativt god form og klar for seks gode år som student. Jeg fikk to fantastiske måneder med et herlig kull. Så ble det jaggu pandemi, gitt.

Hvis det var noe sted jeg kunne bli frisk var det her. Men først måtte jeg vaske huset for å gjøre det beboelig.

På grunn av lungeplagene mine og den 30cm lange metallstangen implantert i brystkassen min hadde jeg ikke noe lyst på korona. Derfor gikk jeg i total isolasjon da pandemien kom i mars. Alle de gode treningsvanene som hadde holdt meg flytende de siste åtte månedene forsvant. Jeg var nok ikke den eneste som opplevde en slags tilstand av numment sjokk i de første ukene av pandemien. Men jeg hadde ikke råd til det! Etter noen uker ble slimhosten verre, og jeg endte opp med en lungebetennelse som varte i over en måned. På det verste måtte jeg prøve å hoste så lite som mulig, fordi metallspilen rev i vevet rundt hver gang jeg hostet, og jeg kunne kjenne at det revnet inne i kroppen min. Samtidig var jeg helt nødt til å få opp slim, så jeg alternerte mellom intens hoste og å vente for å la kroppen gro. Jeg skal innrømme at det ikke var det morsomste jeg har vært med på. Jeg ble vurdert til innleggelse flere ganger, men siden helsevesenet var i alarmberedskap var terskelen høy. I tillegg var det lite fristende å oppsøke det stedet i landet med landets største konsentrasjon av Covid-19 (lungeavdelingen på Ullevål Sykehus). Jeg vet at svært få i min aldersgruppe dør av koronaviruset, men jeg tenkte at jeg lå dårligere an enn de aller fleste andre og var slett ikke sikker på at jeg ville overleve å bli smittet.

På et punkt i slutten av april tenkte jeg «sånn skal ikke 2020 bli». Livet hadde få lyspunkt, og jeg var alvorlig syk. Jeg begynte å tenke ut hva jeg måtte gjøre for å bli frisk. Holdningen min var «uansett hva som skal til». Jeg kom til å tenke på huset til Oldemor, som stod og forfalt i slektsskogen i Etnedal. Huset som hun og Oldefar bygget sammen på 50-tallet da de startet pallefabrikk på Tonsåsen. Huset som ingen hadde mulighet til å ta i bruk etter at hun døde, men som hele slekta har mange gode minner fra. Oldemor var et samlingspunkt for slekta, og som min onkel sa i begravelsen: «hun fikk alle til å føle seg som hennes favoritt.». Jeg ringte fetteren til faren min, som eier skogen og dermed huset, og spurte om jeg kunne flytte inn. Joda, det kunne jeg. Husleie kr 0,- og jeg betaler for egen strøm. Men var jeg sikker på dette, spurte han. Joda. Alt var bedre enn å vansmekte i en leilighet i Oslo resten av året.

Sytten mil nordover, litt øst, og oppover, ligger Tonsåsen. Ei lita fjellbygd under himmelhvelvingen. Verken sjølberga eller med damphysteri, og en fastboende befolkning på syv personer. Sent i mai flyttet jeg alene opp til Tonsåsen og ble bygdas åttende innbygger. Bygda som Oldefar mer eller mindre grunnla da han etablerte en pallefabrikk i skogen der oppe. Jernbanen, dagligvarehandelen og fabrikken er nedlagt. De fleste har ingenting å hente der. Men stedet er perfekt for lungesyke. Lavfjell med masse vegetasjon og langt unna de store byene. Lufta der er så bra at det før i tiden var sanatorium for lungepasienter der. Hvis det var noe sted jeg kunne bli frisk var det her. Men først måtte jeg vaske huset for å gjøre det beboelig. Det var så nedstøvet at jeg brukte ti dager på overetasjen. Kjelleren har jeg ennå ikke vasket. Den første natten sov jeg ute på terrassen på et liggeunderlag, fordi det var for støvete inne. Det var en stor seier da jeg kunne legge meg inne etter elleve timer vasking dagen etter! Jeg har heller ikke lappen, og var avhengig av el-sykkelen min for å få handlet. Det var ikke bare bare når nærmeste lokalbutikk er 320 høydemeter ned og du har lungebetennelse. Skal du unne deg å dra på Kiwi er det dobbelt så langt og hundre høydemeter ekstra. Men det var en del av planen, å legge opp livet sånn at jeg ble tvunget til å leve så sunt som mulig. Jeg hadde mye å lære, for rørene under vasken var først tette, så ble de lekk, så måtte deler byttes ut. For å kjøpe nye deler måtte jeg sykle tre mil til rørleggeren på Dokka. Sykkelen fikk også kjørt seg hardt, så jeg fikk øvd meg som sykkelreparatør! Er nok ikke helt på nivå med Reodor Felgen, men alle må starte et sted.

Dagene gikk med til vasking, fiksing på huset, lesing, turer og bading i tjernet utenfor huset. Etter to uker fikk jeg til og med mitt eget bord, fra låven til onkelen min. Huset var nemlig umøblert. Med unntak av en gammel sofagruppe og en seng som har stått der siden 50-tallet (som faren min sov i da han var liten!), var det ganske tomt. Gradvis ble jeg friskere. Etter en måned var hosten jeg hadde hatt i et helt år nesten forsvunnet! Semesteret ble fullført på Tonsåsen, og sommeren fylte jeg med trening og musikk. Jeg hadde både øve-bootcamp med bandet mitt og jobbet som produsent på et annet prosjekt. Etter hvert fikk jeg også flyttet alle tingene mine fra Oslo opp til åsen og sagt opp leiekontrakten i Oslo. Huset på Tonsåsen føles mer og mer som mitt eget, med storstua omgjort til studio/bandrom og min egen seng installert. Det føles litt rart å innrede Oldemors ærverdige villa med studentmøbler, men det er jo de møblene jeg har. Sommeren ble bedre enn jeg kunne håpet på, på tross av ensomhet og isolasjon mellom besøkene (og at jeg strøk på oppkjøring i Gjøvik to ganger! Jaja. Kanskje neste år. I mellomtiden er jeg fornøyd syklist.)

Jeg ble tatt varmt imot av naboene, og fikk mye hjelp av dem i starten. Da jeg inviterte to av dem på provisorisk te på terrassen, tok de med pai laget av rabarbra fra hagen! Jeg tenkte at sånt skjer bare på film. Takket være nabo Anders, hadde jeg campingbord og -stol de første to ukene, så jeg slapp å sitte på gulvet (sofaen var for støvete til å brukes, den måtte gjennom en grundig vask først). Diverse slektninger kom også innom, og ble med inn for å mimre om gamle tider. Jeg har aldri følt meg så velkommen noen gang. Jeg har virkelig funnet roen der oppe, og har bestemt meg for at jeg skal kjøpe huset når jeg er ferdig med studiene! Uansett hvordan livet mitt blir, er det et sted jeg vil være mye.

Året 2020 har vært et eneste stort unntak. Jeg ga alt jeg hadde for å snu det til et positivt unntak, for å gi det negative mindre plass. Jeg skal ikke si at det er det riktige for alle, men det som reddet meg fra ensomheten og desperasjonen (for ikke å snakke om lungebetennelsen) var å finne på noe jeg aldri ville gjort ellers, og gå inn for det ett hundre prosent. Så selv om 2020 smalt døra i ansiktet mitt, så klarte jeg å lure meg inn gjennom et vindu som stod på gløtt i andre etasje. Jeg tenker at det er, all kjipheten til tross, faktisk mange unike muligheter som åpner seg nå i pandemien. Når samfunnet omveltes, er det en god anledning til å justere kursen, sånn at man kommer ut på en vei på andre siden. Og når vi uansett må lide, så kan vi like gjerne sørge for å få noe igjen for det. Selv om verden i 2020 er skummel og farlig kan det være det beste året du får til å ta noen skikkelige grep i livet. Når du uansett ikke kan feste, har mista jobben eller sitter hjemme i en døs av sosial isolasjon, så husk på dette: Du har mindre å tape enn du noen gang har hatt og noen gang vil ha.

La oss vise skjebnen at den ikke kan herse med oss, og at vi ikke finner oss i å stå igjen som tapere.