Et bilde hentet fra Kiplings Jungelboken som hjelp til forståelse av utvikling og funksjon av psykologisk forsvar, og «karaktermotstand» – og forholdet til terapi og selvutvikling ut fra et humanistisk og karakteranalytisk perspektiv. Dette er et utdrag fra den kommende boken: Karakter eller karikatur? Dybdepsykologi i bilder av psykologspesialst Stig A. Hjelland.

I vår tid er det blitt forholdsvis vanlig å oppsøke psykoterapi eller å få assistanse til selvutvikling. Målet med begge deler er likt; man søker frigjøring fra smerte og assistanse til frigjøring av psykologisk og menneskelig funksjon i vid forstand. Det kan ofte dreie seg om temaer som arbeidshemning, nedsatt selvfølelse, depresjon, opplevelse av angst og fremmedhet, selvsabotering eller for svak kontakt med egne behov. Videre kan det dreie seg om gåter som: «Hvorfor er det så vanskelig for meg å ta imot et kompliment?», «Hvorfor klarer jeg ikke å sette tydelige grenser?», «Hvorfor er jeg så sint?» osv. Noen har også oppdaget og blitt nysgjerrige på sine egne tendenser til smålighet og stygghet – skyggesidene. Er jeg god eller er jeg kanskje egentlig ond?
Det er vanlig – ja, normalt – å oppleve seg selv som noe annet og mindre enn man kunne vært. Det motsatte er også normalt – man kan være redd for å bli gjennomskuet som noe langt mindre enn det man fremstår som. Hvordan oppstår denne dynamikken? Hvordan kan det være mulig at man fremstår som noe mindre eller noe annet enn den man er?
Det er ingen hemmelighet at vi mennesker er relasjonelle vesener. Det hører til våre mest essensielle behov å kunne oppleve samhørighet og tilhørighet til andre mennesker, og å kunne stå i gjensidig og likeverdig relasjon til dem. Videre er det å virkelig bli sett og respektert for den vi er – og det å kjenne frihetlig glede over vår utfoldelse i verden, ytterst kostbare og helsebringende ting. Filosofiske og eksistensielle spørsmål om tilhørighet, verdi og mening er noe som opptar alle mennesker, og spørsmålene er viktige, men psykologien som fag gir ikke et entydig svar. Faget er ikke enig med seg selv når det gjelder forståelsen av menneskets natur eller hvorfor vi fungerer som vi gjør. Mye har man funnet ut – men enhetlig forståelse finnes ikke.
Den karakteranalytiske tradisjon
Den såkalte «Third Force», den humanistiske psykologi som karakteranalytisk tradisjon etter Wilhelm Reich og denne teksten hører til, tar som utgangspunkt at menneskets kjerne er god og at mennesker vil vise seg å forbli gode, om de får anledning til å utvikle seg fritt. Man regner gjerne Abraham Maslow som sentral i formuleringen av den humanistiske, positive psykologien. Han lanserte, eller egentlig oppdaget, hos modne mennesker han hadde rundt seg hva han kalte «selvaktualisering». Aktualisering betyr å gjøre noe nåværende eller nærværende. Å aktualisere sitt selv, vil si å komme til syne slik man egentlig er. Det samme ses i naturen. Om en eikenøtt får perfekte betingelser, vil den bli den eiken eller den grunnleggende karakteren som ligger dens gener, det som den egentlig er. Dette er basis i den humanistiske psykologiens menneskesyn; at den iboende karakter vil vokse, utvikle seg og bli og fungere som den er. Om betingelsene ikke er perfekte – svært vanlig – vil deler av de iboende kvalitetene kunne bli henholdsvis over og underutviklet. Deler av karakteren utvikles (skjevt) som konsekvens, for å på best mulig måte – etter forholdene – sikre liv og virke i den verden individet er henvist til.
Dette kan vi etter Reich kalle «karakterforsvar»; tilpasninger som – og her skiller vi oss fra planteriket – kan bli overflødige (gjennom personlig arbeid eventuelt med støtte av terapi) over tid. Den velkjente historien om jungelgutten Mowgli kan fungere som bilde på dette:
Den ideelle måten å oppleve menneskelivet på, kan vi tenke på som «landsbymodus». Som motsetning til dette, finnes det også en helt annen måte å oppleve livet og verden på som slett ikke ideell, men nærmest litt farlig og utrygg. Denne opplevelsesmåten, kunne vi kalle «jungelmodus» – begge begrepene lånt fra R. Kipplings fortelling om jungelgutten Mowgli.
Jungelmodus og landsbymodus
Mowgli hos Kipling hører egentlig hjemme i en landsby. Der er det trygt og godt, folk bryr seg om hverandre. Ingen er ute etter å skade eller spise hverandre – om man får lyst kan man kan legge seg på ryggen i gresset for å hvile middag; ingen vaktsomhet er nødvendig. En dag som baby blir Mowgli røvet av Shere Khan (skjebnes tiger) som tar ham med til jungelen. I jungelen vil menneskebarn gå til grunne meget hurtig, med mindre det hender som skjedde med Mowgli; at man blir adoptert av en ulveflokk. Ulvene blir Mowglis forsvar: De passer på barnet, de gir det mat, ulveoppdragelse og lar ingen spise opp barnet. Barnet lærer seg etterhvert hvordan man overlever i en jungel.
Det som skjer med Mowgli er naturlig nok at han etter hvert går ut fra at han selv faktisk er en ulv – hva skulle han ellers identifisere seg med? Han tilpasser seg et liv i jungelen, et sted hvor det alltid er for lite av det gode. For lite mat, for lite vann, for lite vennlighet, varme, trygghet, omsorg osv. I jungelen synes ingen synd på deg. Her hersker et «øye for et øye og en tann for en tann». Den som er beskjedent begavet med intelligens, kløkt eller styrke blir spist først. Slik er det. Man kan aldri under noen omstendighet tillate seg å fungere svakt, gjøre feil eller drite seg ut. Den som er åpen, tillitsfullt fortrolig eller fremstår ubeskyttet eller for eksempel skulle være i den tro at han «var noe», ham er det ute med. Har du det vondt må du prøve å ikke kjenne etter, da det ikke tjener til noe å dvele ved det vonde og vanskelige.

Livet i menneskenes landsby, landsbymodus, blir fremmed for Mowgli. Dyrene i jungelen vet om landsbyen, men fraråder på det sterkeste å våge landsbylivet. Så lenge Mowgli har identifisert seg som ulv, kan han ikke våge det. Sett fra jungelens perspektiv hersker det nemlig på den ene side en livsfarlig dårskap i landsbyen, og på den andre er det jo åpenbart direkte farlig å nærme seg den. Derfor er det en lang prosess for Mowgli å erkjenne at han (i motsetning til ekte ulver) faktisk kan ha tilhørighet til menneskenes landsby, og at han har anledning å vende tilbake dit uten å bli møtt med våpen. Gradvis går det opp for Mowgli at han ikke egentlig er en ulv og han ikke trenger ulvenes beskyttelse, og på et tidspunkt tar han takknemlig farvel med sine forsvarere og begir seg – sårbar og forsvarsløs, og sikkert med bankende hjerte – tilbake til landsbyen. En himmelropende dårskap for en ulv, men Mowgli blir tatt imot av menneskene med forståelse og kjærlighet. Her kan han slippe ned forsvaret, gråte ut og være sårbar for første gang. Når han kjenner sin tilhørighet og varmen fra andre mennesker kan han kjenne på det han har savnet så sårt: «‘Let them fall, Mowgli. They are only tears.’ So Mowgli sat and cried as though his heart would break; and he had never cried in all his life before.» (Kipling, 1894)
Ulver, pigger og karikaturer
Sigmund Freuds elev Wilhelm Reich interesserte seg for denne dynamikken mellom landsbymodus og jungelmodus, forsvar og sårbarhet. Han la merke til hvordan alle livsformer – når betingelsene ikke er gode – må beskytte seg og tilpasse seg det miljøet de er utlevert til. Tenker man seg en saftig grønn plante som vil overleve i et landskap som forvandler seg til en ørken, må den (eller dens utvikling som art) bli til noe som ligner en kaktus. Som art kan den ikke tillate seg å stå sårbar i solen med sine tynne blader og tørke inn, den må forsvare seg mot elementene. Saftige blader må bli til pigger, og det myke levende inni må beskyttes godt. Det er ikke slik at kaktusens pigger er «onde» eller lengter etter å rive opp huden til forbipasserende; den vil bare leve.
Dette fenomenet som man kan se overalt i naturen kalte Reich «pansring» og gjelder hos menneskene både fysisk og psykisk. Kroppslig og psykisk pansring kan skje på veldig forskjellige måter. Oftest dreier det seg om ubevisste mekanismer som «hjelper oss», som prøver å forsvare oss mot psykisk (eller fysisk) ubehag eller fare. Kanskje kunne man kalle en kaktus for en karikatur av en vanlig grønn plante fra et vennligere klima? På en lignende måte kan autonome forsvarsmekanismer bli til en slags karikatur av karakteregenskaper den enkelte faktisk i sin kjerne. Slike agenter i vårt ubevisste spiller en viktig rolle når det gjelder våre nevrotiske mønstre.
La oss som et mer hverdagslig eksempel tenke oss to barn som av en eller annen grunn ikke kjenner seg trygge på foreldrenes kjærlighet. Det ene barnet har et blidt og søtt vesen; dette vil kunne overutvikles til en «solstråle-personlighet» for liksom å sikre kjærligheten. Mens det hos det annet barn, som vi kan tenke oss har en mer viljesterk og trassig kvalitet, der kanskje det utvikles et «urokråke-aspekt». Barnet tester liksom stadig foreldrenes tålegrense i håp om å få bevist at foreldrene tross alt ikke er likegyldige med det, og kanskje også for å holde liv i et håp om at en dag vil det vidunderlige skje: at foreldrene tilgir all ugagn og lar sin kjærligheten strømme fritt.
Begge disse to strategiene handler om psykologisk forsvar ment for å sikre tilpasningen og overlevelse når omstendighetene er utrygge, som i Kipplings jungel. Men de kan fort bli uhensiktsmessige og hemmende når barndommen er overstått og det er på tide å finne tilbake til landsbyen. Den pris som betales, er en viss fremmedgjøring fra seg selv. Både terapi og selvutvikling vil kunne handle om dette, og innebærer ofte å erkjenne usikkerhet, smerte og frykt som er blitt feiet under teppet eller blitt overkompensert som en del av et forsvar. Karakteranalytisk terapi prøve blant annet å kaste lys over og klargjøre slike perspektiver, for å øke selvforståelse – og med det redusere selvfordømmelse.
