Nabo´n, hverdagsmennesket, hjelperen & barn som pårørende

«Ja, det var jo en del styr i det huset der, da, men guttungen klarte seg jo godt, han», eller «Hun var veldig flink på skolen. Vennlig, snill. Smilte. Lagde ikke trøbbel, slik som foreldrene. Slikt blir det folk av», sa nabo´n. De hverdagsvoksne rundt så, uten å se. De profesjonelle hjelperne var utenfor rekkevidde.  

Illustrasjon av Kristin Rantanen

Anne

2017. Anne Bitsch reiser tilbake til Danmark etter sin alkoholiserte mors død. Mange år har gått siden hun selv flyttet til Norge. Med faglig tilnærming og forskerblikk ettergår hun systematisk sin oppvekst i sømmene.  Boka «Går du nå, er du ikke lenger min datter» blir til. Politisk. Personlig. Kritisk. Faglig. Smertefull. Forståelig og uforståelig.

Annes spørsmål er «Hvorfor oppdaget ingen mors alvorlige alkoholisme?» Det er vanskelig å forstå. Selv etter å ha skrevet boka er det vanskelig, påpeker hun. Hvorfor griper ingen inn? Berøringsangst. Institusjonell berøringsangst. Annes personlige historie blir prisbelønt samfunnskritikk. Hun får til det hun ønsker. Å synliggjøre at det personlige er politisk. Stefaren Peter forklarer det uforklarlige med ett ord: «Distanseblender», en person som virker vellykket på avstand, men som holder mye skjult. For dem rundt. For seg selv. Annes mor er også mange andres mor. Det antas av rundt 450 000 barn i Norge lever med minst én rusavhengig forelder (fhi, 2011). I tillegg kommer barn som pårørende til foreldre med psykiske helseplager som ikke ruser seg.

Paal André

Barn som pårørende. Paal André Grinderud var en av de første i Norge. 1997. Boka Alene -nå igjen. Enkel, vanskelig og dypt personlig. Om å være barn. Og voksen samtidig. Om kjærlighet til den alkoholiserte moren. Om maktesløshet. Håp. Sorg. Om mange, sammensatte og kompliserte følelser.

Camilla

Oktober 2018. Saga kino. Spesialfremvisning av filmen Fønix. Profesjonelle hjelpere fra Kompasset (Blåkors) er tilstede. Anne er tilstede. Og Camilla Strøm Henriksen. Regissør og manusforfatter av filmen som tar opp temaet om barn som pårørende. Om voksne som selv er barn. Og om barn som blir voksne. Parentifisering, som det heter på fint. Flink storesøster. Om hvor langt det kan gå. Camilla som baserer filmen på egne barndomsopplevelser understreker viktigheten av å også få lov til å være flink, å ikke bli fratatt all opplevd mestring av å faktisk klare å følge opp forelderen. Om læreren som lyttet uten å si så mye. Om hvor viktig hun var. En “hverdagsvoksen”.

Hjelp!

Det er vanskelig å se. Vanskelig å hjelpe. For hverdagsvoksne, og for profesjonelle hjelpere. En hjelper i Annes bok beskriver mulighetsvinduene som små og trange magiske øyeblikk. Øyeblikkene når innsikten i behovet for hjelp hos den voksne, kombineres med kraft til å ta tak i problemene. Det kommer ikke en slik mulighet for Annes mor. Camillas mor. Paal Andrés mor. Ikke en hjelp som vedvarer og som de klarer å holde fast i.  

I Annes fortelling bygger sinnet på seg. Hun er ikke alltid sjarmerende. Få spør hvorfor. Og hun klarer seg godt, gjør hun ikke? Hun er flink. Smart. Gjør karriere. Men PTSD-symptomer gjør også vondt. Å velge bort å få egne barn i voksen alder. Det er vanskelig, nesten umulig for de voksne å se, forstå, og handle på vegne av barnet, virker det som.

Usynlig?

Forebygging blant barn og unge er et av psykologforeningens satsningsområder for perioden 2016-19. Foreningen fokuserer på å utjevne sosiale forskjeller. Det kan være nærliggende å anta at satsingen også kan bidra til å fange opp enkelte barn som pårørende, men det er uklart.  Sosioøkonomisk status (SES) kan ha betydning for psykisk sykdom og alkoholisme. Men først og fremst har det betydning for barns utenforskap og materielle status, om de er pårørende eller ikke. SES diskriminerer ikke nødvendigvis de emosjonelle og relasjonelle utfordringene hos barn som pårørende i ulike samfunnslag. Anne beskriver derimot hvordan intellektuell middelklassetilhørighet bidrar til å tåkelegge – eller skal vi gå så langt som å si mørklegge? – utfordringene som barnet står overfor.   

Barnas rettsvern

I 2010 fikk helsepersonell lovpålagt plikt til å informere og ivareta barn som pårørende. Et uttalt mål er å fange opp barna tidlig. Dette er et fellesmål for fagfolk, politikere, for Anne og for Paal André.  Barnevernsjurist Cecilia Dinardi påpeker i et intervju med Erfaringskompetanse.no at barnas rettstilling som pårørende fremdeles er uklar. Hun mener det er behov for konkretiseringer – for å unngå at en barndom varer hele livet – og ofte over flere generasjoner. Det kan ofte være en lang vei for foreldre med utfordringer knyttet til rus og psykisk helse å i det hele tatt oppsøke helseapparatet. Et nærliggende spørsmål i denne sammenheng er dermed hvor tidlig intervensjon denne lovgivningen kan være i stand til å ivareta – forutsatt at den implementeres systematisk?

“Hverdagsvoksne”

I Turid Wangensteens doktorgradsarbeid fra 2018, var et av de viktigste funnene at barn som pårørende til rusavhengige forteller at de hadde få voksne å snakke med. Åpne voksne. Som ikke dømte forelderen. Som kunne tåle at kjærligheten til forelderen fantes samtidig og sammen med de vonde følelsene. At det ikke er enten eller, men både og.

Det er ikke dermed sagt at ingenting gjøres, eller fanges opp. Heller ikke at bevisstheten hos hjelpere, politikere og kanskje også i befolkningen som helhet, kan ha blitt større. Men veien er lang å gå for å oppdage de som klarer seg så godt. Som ikke gir inntrykk av å trenge nevneverdig informasjon. Eller oppfølging. Men som likevel trenger trygghet. Fra hverdagsvoksne?

Voksne barn

Paal André og Anne er godt voksne når de forteller sin historie. Barnets historie.

På et rom i 6. etg i i kirkeveien på Majorstua sitter det flere voksne i ring. Voksne barn, kaller de seg. De har møte. Selvhjelpsgruppe. Sprunget ut av Anonyme Alkoholikeres 12-trinnsmodell. Møtet er åpent for utenforstående, f.eks fagfolk én gang i måneden. Det er sjelden det kommer fagfolk hit, forteller flere av møtedeltakerne. Flere burde ha visst om at vi finnes. For å henvise videre. F.eks til dem som ikke får andre tilbud. Eller som ønsker likeverdige relasjoner. Et sted å komme. Hvor du alltid er velkommen, Hvor du kan dele, lytte og lære.

Anonymitet er et bærende prinsipp i gruppene: «Hvem du ser her, hva du hører her, når du går herfra, la det bli her». Målet er å skape et trygt rom. Dele erfaring, styrke og håp. Et sted å fortelle, lytte, speile og bli speilet. Gjenkjenne problem. Finne løsninger.

«Hei, jeg heter «Tobias», og er voksent barn av alkoholiker.  Litt ukjent form, kanskje? Ikke i utgangspunktet tuftet på psykologfaglig, evidensbasert forskning. Men kan relateres, forstås, tolkes – og utvides med faglig forståelse. Her sitter mange Annes og Paal André-er. Som ikke skrev bok. Men som deler åpent.

Det er mange historier om fagfolk som ikke så. Ikke var tilstede. Familier som aldri oppsøkte eller mottok hjelp. Om komplekse følelser. Hva som har hjulpet. Og hva som ikke har vært til hjelp. For den enkelte. Historiene er forskjellige, men også like. Ofte om hverdagsvoksne. Som så. Og ikke så. Sjeldnere om hjelpeapparatets tilstedeværelse. Retretten, Kompasset (Blåkors), BAR og Familieklubbene i Norge er andre steder hvor historier deles og gjenkjennes. Noen med, andre uten, fagfolk tilstede.

Paradoksal hjelperolle?

«Kom inn du, jenta mi! Jeg holder på å lage lapskaus. Bli med, så skal du både få lære og smake», eller «Hei! Jeg kan lage bursdagskaka, di, jeg. I gave skal vi gå på kino og så ut for å prate litt, bare du og jeg».  

Vi trenger voksne som tåler bredden og kompleksiteten følelseslivet til barn som pårørende har. Voksne som ser. Møter. Og rommer. Uten å dømme. Vi trenger også et hjelpeapparat og lovgivning som bidrar til å fange opp, og ivaretar de sårbare barna. Paradoksalt nok, kan det faktisk være slik at også profesjonelle hjelpere kan ha størst påvirkningskraft til endring ved å være et hverdagsmenneske –  være nabo´n som bryr seg?

Lise Ulvestrand går på 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi.

Kilder:

Borud, Heidi. (14. august 2014). Rusmisbruk går i arv. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/norge/i/77lo/Rusmisbruk-gar-i-arv.

Bitch, Anne. (2017). Går du nå, er du ikke lenger min datter. Spartacus.

Grinderud, André. (2014) Alene – nå igjen. Schibsted.

Helsedirektoratet. (2010). Barn som pårørende. (Rundskriv).

Arneberg, Lena Beathe. (25. september 2018). Forskeren forklarer: Barna som ikke fikk noen å snakke med. Erfaringskompetanse. Hentet fra https://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/forskeren-forklarer-barna-som-ikke-fikk-noen-a-snakke-med/.

(2018). – Vi avdekket store svik. I de fleste tilfeller ble ikke barna hørt. Erfaringskompetanse. Hentet fra https://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/vi-avdekket-store-svik-i-de-fleste-tilfeller-ble-ikke-barna-hort/.

Psyknytt. (8. august 2011). 450 000 norske barn har foreldre med rus- eller psykiske problemer. Helsebiblioteket. Hentet fra https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/aktuelt/450-000-norske-barn-har-foreldre-med-rus-eller-psykiske-problemer-folkehelseinstituttet.

(1. juli 2014). Barn som pårørende. Napha. Hentet fra https://www.napha.no/content/13933/Barn-som-parorende.

Sømme, R., Notø, T., Hovland, A. (2013). Likhet for loven? Vol 50, nummer 7, side 685-687

Ressurser:

Familieklubbene i Norge. Frivillig.no. https://frivillig.no/familieklubbene-i-norge