Når livet snur – Samtaler fra lanseringen av Vendepunkter

TEKST SARA LU GRAN REIERTSEN
ILLUSTRASJON LINA WOLDSDAL GLORVIGEN
FOTO MORTEN HVAAL

Det er tirsdag i begynnelsen av oktober. Klokka er ti. Vi er ca. femti mennesker som sitter i  stua på Villa Sult. Ute skinner sola, på naborommet er det kaffe og småkaker og på veggene henger geriljabroderier. Det skal handle om essaysamlingen Vendepunkter, en knallrosa bok bestående av tolv tekster med Siri Meyer som redaktør. I dag skal den lanseres.  

Siri Meyer går frem på gulvet, med seg har hun en stokk. «Uten denne ville vi ikke hatt noen bok», sier hun og viser frem stokken. I 2016 ble hun diagnostisert med Parkinsons. Diagnosen ble et vendepunkt, å få seg stokk ble et annet. Hun ble en annen, ikke minst i omverdenens øyne. Forfatterne av boka forteller ulike historier, men alle har opplevd et skjebnesvangert øyeblikk, et glimt av innsikt eller en uventet hendelse som ga livet en helt annen retning. Mange av vendepunktene tar for seg livet og døden, om å ta et oppgjør med noe, bestemme seg, om identitetsforandring, om å ta livet tilbake. 

Psykolog Sissel Gran og Finn Skårderud, psykiater og stifter av Villa Sult, setter seg på podiet. Sissel skal først samtale med Finn om hans essay «Blanke faen. Sorg, mangel og melankoli». Sissel ber Finn lese et utdrag fra boka. Han er syv år og er midt i en krangel med mor. Morens depresjon, eller «nerver» som det het på den tiden, kunne vise seg som tristhet og sosial tilbaketrekning eller raseri, anklager, irritasjon og fortvilelse. Men det er midt i denne ene krangelen at Finn blir rammet av en visshet og beslutning: Han skal aldri krangle med sin mor igjen. Voksne Finn leser: «Av oss to – du, mor og meg – er jeg den roligste. Jeg er den sindigste. Du har ikke kontroll over deg selv, følelsene dine, språket ditt og livet ditt. Det går utover min far, meg og hunden. Du mister besinnelsen, så da må jeg holde på den. Nå tar jeg kontroll og ansvar. Fra nå av skal jeg være den voksne av oss to. Jeg har en tindrende klar erfaring av denne beslutningen. Jeg skal passe på deg og vi skal aldri mer krangle.»

Finn skriver sårt og nært om å vokse opp med en deprimert mor. Han beskriver den hvite sorgen, som ikke er sorg over å miste noe du har hatt, men sorg over noe du aldri har hatt. Det hvite, eller blanc på fransk, er mangel på farge, påpeker Finn. Det er fravær, tomrom – «fargen for det som ikke er der». Det blir en fin samtale. Både Finn og Sissel er erfarne terapeuter og de har felles erfaring med sinte, skuffede og triste mødre. Det kommer mange kloke tankerekker og refleksjoner.

Samtalen går videre til å handle om validiteten av minnene våre, om identitet og kontinuitet, selvfortellinger og offerfortellinger, hvordan ting kan «sette seg og bli et brennmerke» – eller brain tattoos. Sissel henviser til forfatter Siri Hustvedt. Kan vi stole på minner? «Ordene i utdraget var nok ikke slik syv år gamle Finn bevisst tenkte og formulerte, men erfaringen og emosjonene er nok likevel ganske presise», svarer Finn betenksomt.

«Jeg er livredd for sentimentalitet», sier Finn. «Sentimentalitet lukker seg om bitterhet». Han vil ikke fortelle noen offerfortelling. At han skriver om sin mor skal være pedagogisk, en framleggelse av et kasus, det handler ikke om han, eller om henne – «tekst skal peke utover» som han sier.

«Det var et tillitstap i vendepunktet, men var dette også frigjørende?», spør Sissel. Finn forteller at det var noe han skrudde av, og at det var befriende, men han ble også kritisk. «Jeg har en grunnleggende mistillit til mødre» sier Finn. Men han sier også at det har hjulpet han. Det har gjort han god på kritisk tenkning og har drevet han til å lære og utforske.

Sissel forteller om lignende erfaringer. Mor var sint, skuffet og ulykkelig. Hun satt på kjøkkenet og røyket og hadde svart belte i straffende taushet. Far stakk av gårde til elva for å fiske så fort han merket dårlig stemning. Igjen satt unge Sissel Gran fanget i leiligheten med mor. Hun tok også en tidlig beslutning om å ikke forvente og ikke stole på. «Det kan være befriende å gi opp et håp», sier hun.

Samtalen går mot slutten. Sissel trekker samtalen inn på et siste viktig tema: terapi og terapeutens rolle. «Terapi kan være et vendepunkt for mennesker som strever», sier hun. De kan skrive om sine selvfortellinger gjennom frigjørende dialog. Hun trekker frem den vitale terapeut, som Finn har skrevet om i essayet sitt, og setter det opp mot den passive terapeuten. Herifra trekker de linjer til Edward Tronicks still face experiment og vår iboende frykt for uttrykksløse og avvisende ansikter. Terapeuten bør være vital og investert, er Finn og Sissel enige om. «Jeg anbefaler at du må være i live», sier Finn. «Mimikk, kroppsspråk, engasjement, interesse! Den tradisjonelle terapeuten er fin for de som er friske, for de syke kan det minne om det blanke faenskap».

Folk klapper ivrig idet Finn og Sissel stiger ned av podiet. Samtalen har gått over tiden, men det er det ingen som bryr seg om. Etter en kort luftepause er folk klare for mer. Sissel skal lede en samtale mellom to andre av bokas essayister: Wencke Mühleisen og Sumaya Jirde Ali. Et umake par med lite til felles? Den ene i midten av tjue-årene og den andre nærmere sytti, eller på vei inn i den tredje alder som Sissel sier. Men det finnes flere tangeringspunkter mellom de to.

Wencke Mühleisen har en doktorgrad i medievitenskap, hun er forfatter, skribent, kjønnsforsker og feminist, hun har vært performance-artist og langtidsbeboer i Friedrichshof-kollektivet, som i senere tid er omtalt som et sex-kollektiv i Wien der monogami var forbudt. Deretter levde hun i kjernefamilien med to barn, nå er hun skilt. Hun har bokstavelig talt levd flere liv, og er nå i gang med et nytt, etter å ha blitt forlatt av ektemannen gjennom trettifem år. I essayet Seksuelle vendepunkter – en selvangivelse reflekterer hun over sitt eget liv, seksualiteten, den aldrende kvinnen og tapsopplevelser.

«Dere er ulike», begynner Sissel etter en kort presentasjon av begge essayistene. «Men dere har påtatt dere et oppdrag om å oppdra samfunnet, slutte med –ismer. Det koster, det fordrer synlighet». Sumaya forteller at hun opplevde det som noe hun måtte gjøre: «Dette er så viktig for andre, så da må du gjøre det, du har fått en rolle og den kan du ikke frigjøre deg fra, for det betyr så mye for andre».

Sumaya studerer sosialantropologi, hun er forfatter, debattant, skribent og poet, redaktør av tidsskriftet FETT, redaksjonsmedlem i tidsskriftet VOKS, hun har fått Zola-prisen og Forfatterforeningens Ytringsfrihetspris. I sitt essay Jeg vil skrive om døden beskriver hun hvordan hun plutselig forstod at hun var blitt et representasjonsobjekt for unge muslimske kvinner, for hele den muslimske kulturen og innvandrere, og hvordan en rolle hun frivillig og med glede hadde inntatt ble en tvangstrøye og hvordan hun bidro til det selv.

Samtalen mellom de tre går gjennom temaer som frihet og ufrihet, presset fra samfunnet, om å la seg fange i forventninger og krav, bli sittende fast i en rolle som representasjonsobjekt, om lidenskap, og om å ha et samfunnsoppdrag. Sumaya forteller at de to største tingene i hennes liv er å bli sett og bli tatt på alvor. I starten fikk hun så mye av å være samfunnsdebattant. Hun fikk være med og fikk representere. Etter hvert innså hun at hun gjorde det fordi hun måtte, det ble en plikt og å unnlate å oppfylle rollen og forventningene ga skyldfølelse. I essayet skriver hun: «Jeg glemmer aldri skyldfølelsen som kom over meg første gang jeg takket nei til å delta i et TV-program. Hvis jeg husker rett, så var det Underhuset. For kunne jeg som klaget over at mangfoldet ikke var synlig nok i norsk offentlighet, takke nei til en mulighet til å representere?»

Wencke Mühleisen hekter seg på. «Du beskriver så godt det at vi alle blir til i noe vi ikke har valgt, om man blir kategorisert som mann, kvinne, lesbisk, akademiker, terapeut. Det er en sterk indre trang til å insistere på at man er noe mer, enestående, individ, unikt, ikke bli redusert til kvinnen eller talsperson for innvandrerne».

«Det såre er at jeg har vært delaktig i denne inngjerdingen av meg», sier Sumaya. Hun forteller at hun har kjent på at hennes eksistens har vært problematisert. Kan hun prate om andre ting også? Hun vil prate om andre ting! Men de andre tingene brenner ikke. Hun har opplevd at interessen blir borte om hun skriver om andre ting. «Men det er jo tyveri!», sier Sumaya opprørt. «Det frarøver oss det komplekse – mangfoldet». I essayet skriver hun at det hun vil «er å skrive på egne premisser, være et individ på lik linje med andre, representere og tre ut av rollen slik jeg vil, når jeg vil. Det burde ikke være noen tvangstrøye».

Sissel trekker samtalen tilbake til vendepunktene. Wencke beskriver fire i sitt essay. De handler om seksuell frigjøring, om å velge monogami og kjernefamilie, om å være en aldrende, nyskilt kvinne, ubeskyttet og med reduserte muligheter, om vennskap og vennefamilien. Wencke begynner å snakke om forskjellen på det å være to og det å være én i vårt parforholdssamfunn. Hun forteller at hun alltid har levd sammen med mennesker: kollektiv, kjernefamilien etc. For første gang lever hun alene. Hun har egentlig alltid vært opptatt av at det å bo alene ikke er en mangel eller noe skamfullt. Likevel opplevde hun den nye tilværelsen som ensom, truende og ubeskyttet – hvem skulle hun ringe hvis det var trøbbel? Hun hadde levd i et forhold med mye selvstendighet, men dette var annerledes: «Jeg skjønte ikke dette før jeg faktisk var alene». Det hun også innså var at hennes situasjon er annerledes enn en tilsvarende manns. Mulighetene er annerledes – statistisk sett. Selv som kvinneforkjemper overrasket dette henne. Myten om at eldre kvinner ikke er seksuelle vesener lever fremdeles og som Sissel også skriver om: Det er en ekstrem mangel på partnere for eldre kvinner. Menn går nedover i alder og ser etter yngre kvinner enn dem selv, så mange enslige eldre kvinner forblir enslige.  

Men det trenger ikke å bety at de forblir ensomme. «Venner og andre mennesker kan redde oss når vi ikke har en partner», sier Sissel. Hun forteller: «Jeg har også søkt meg til venner. Finn knyttet seg tidlig til faget, jeg knyttet meg til venner, fulgte vennesporet». Wencke leser et utdrag fra essayet sitt, fra det fjerde vendepunktet Kjærlighet og sex på tross av alenehetens tid. Dette vendepunktet handler om venner og vennefamilien som støtter, heier og trøster, som slår ring rundt og beskytter. «Venner er sterkt undervurdert, vi lever veldig i en parkultur. Er dette i ferd med å endres?», undrer Sissel. Hun forteller at mange single, mange som er blitt alene, søker til vennene sine. «Vi trenger alle leirbål hvor vi kan være svake, for å kunne være sterke der ute i verden». Venner kan være fantastiske leirbål.  

Publikum nikker enig idet det går mot slutten, femten minutter over tiden. Det har vært stille i salen hele veien. Alle har sittet og sugd til seg ordene fra podiet som en svamp. Sissel sier noen avsluttende ord, takker alle for at de har hørt på. Hun bruker litt ekstra tid på å understreke viktigheten av samtaler på tvers av generasjoner og oppfordrer til å invitere unge og gamle sammen. «Det må bygges bro mellom oss, vi må stå imot aldersapartheid!». Det klappes. Lenge. Samtaledeltagerne får blomster. Det summer i det folk reiser seg, samler tingene sine, tar på frakker og etter diverse avskjeder tusler ut i høstsola. 

Sara Lu Mei Gran Reiertsen går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi