Hva med estetikk i terapi? Kunstens rolle innen psykoterapi – det ordene våre ikke favner. Et blikk mot kunstpsykoterapi i behandling av spise- og personlighetsforstyrrelser.
Tekst: Ellen Margrete Kvarstein
Foto: Spiseforstyrrelsespoliklinikken, Gaustad sykehus
Faktaboks
Kunstpsykoterapi er en psykoterapiform der kunsten og psykologien flettes sammen i en tilnærming til mennesket og behandling. Pasientene oppmuntres til å skape kunst i terapitimen for å gi form og plass til det som er inne i dem. Gjennom den kreative prosessen gis pasienten mulighet til å uttrykke indre opplevelser, følelser og drømmer som det ellers kan være vanskelig å uttrykke verbalt. Kunstpsykoterapi som eget fagfelt tok form i USA og England på 1940-tallet. I Norge ble en forening for billedterapi først etablert i 1978. Det tilbys i dag en videreutdannelse i billedterapi på 60 studiepoeng ved HiOA. Sentrale personer innen kunstpsykoterapi i Norge er blant annet Åse Minde, Ingalill Johnsen og Siri Johns.
Jeg sitter på venterommet til spiseforstyrrelsespoliklinikken på Gaustad sykehus. På bordet foran meg ligger det noen spillebrikker som kan settes sammen til en figur, kunstmagasiner, en fotobok og en plante med blå blomster som klatrer seg oppover langs stilken. Rommet kjennes lyst og lunt. På veggen henger det blant annet et dikt av Rainer Maria Rilke:
Vær tålmodig mot alt det
uløste i ditt hjerte (…)
prøv å elske spørsmålene i seg selv som lukkede rom
og som bøker som er
skrevet på en fremmed
tunge. Søk ikke svarene nå
som ikke kan bli gitt, fordi
du ikke ville være i stand
til å leve ut alt. Lev
spørsmålene nå. Kanskje vil
du da gradvis, uten å
merke det, en dag i det
fjerne leve med inn i
svaret
Jeg leser det om og om igjen, og stadig er det noe nytt jeg legger merke til. Særlig blir jeg værende i ordene: «prøv å elske spørsmålene i seg selv som lukkede rom (…) Søk ikke svarene nå/som ikke kan bli gitt, fordi/du ikke ville være i stand/til å leve ut alt nå.». Som psykologistudent, vekker dette et tankekors. Handler terapi kanskje mer om en forberedelsesprosess og opprustning til å kunne ta i mot og romme det ukjente, mer enn å finne løsninger?
Fra kokong til sommerfugl
Allerede i første møte med behandlingsgruppen gir Siri Johns, kunstpsykoterapeut ved personlighetspoliklinikken på Ullevål sykehus, pasientene beskjed om å fylle ut to sirkler, den ene inni den andre. Mange beskriver her sin egen selvtilstand og forhold til andre, og tegneoppgaven gir rom for en mindre utfordrende måte å fortelle noe vesentlig om seg selv på. På poliklinikken for spiseforstyrrelser brukes kunst aktivt allerede i utredningssamtalen. Pasientene får i oppgave å tegne seg selv som et tre. Kunstpsykoterapeut Ingalill Johnsen forteller at denne oppgaven fungerer som en projektiv test hvor pasienten forteller mye om seg selv uten å bruke ord. Noen fokuserer for eksempel mye på røttene. Hvordan de tegner stammen er også interessant – hvorvidt den er fast og solid eller bare er en tynn stilk. Tre-tegningene går ofte fri for det konkrete og kroppsfikserte. Pasientene sensurerer ikke på samme måte, og i stedet for å fokusere på egen kropp eller kroppsidealer, kommer mer abstrakte følelser og sinnstilstander til uttrykk. Åse Minde, kunstpsykoterapeut og leder av spiseforstyrrelsesklinikken, forteller om en tidligere pasient som ved utredning hadde tegnet seg selv som et palmetre uten helt å skjønne hvorfor. I senere tid innså pasienten at tegningen reflekterte følelsen hennes av å være noe fremmedartet som ikke passet inn i Norge.
Fra et psykodynamisk perspektiv forstås spiseforstyrrelser som en selvforstyrrelse hvor pasienten har mistet kontakt med det indre selvet. I fravær av en tydelig indre kjerne, utgjør det ytre, kropp og vekt, etterhvert mer og mer av personens identitet (Minde, Vigdal & Halvorsen, 2014). Pasientene opplever en eksistensiell angst – en følelse av tomhet. I tråd med det psykodynamiske perspektivet hvor pasienten har mistet kontakten med selvet, blir det å skulle sette et avtrykk av seg selv, som i tre-tegningen, svært skremmende. Den samme eksistensielle angsten kommer også til uttrykk i annet kunstarbeid. Flere av pasientene på spiseforstyrrelsespoliklinikken deltar i et langtidsprosjekt hvor de får i oppgave å lage en kokong med en innside og utside. Til slutt skal kokongen åpnes. Hva om det er tomt innenfor? Om jeg gir opp spiseforstyrrelsen – hvem er jeg da? Kokongen er en metafor som illustrerer den store kontrasten mellom det indre og det ytre, det synlige og det usynlige. Samtidig signaliserer det også håp – kokongen åpnes for å finne tilbake til den indre kjernen hvor pasienten kan frigjøres fra kroppen som et fengsel, som en sommerfugl.
En annen form for estetikk
Johns forteller at mange gruer seg på forhånd på grunn av prestasjonsangst. Prestasjonsangsten forsvinner imidlertid ofte i gruppene og fokuset flyttes over mot kommunikasjonen rundt bildene. Johnsen forteller at de i terapien jobber for å finne frem til en annen form for estetikk. Estetikken skal ikke være prestasjonsorientert, men virke nærende. Fokuset er ikke at det skal bli fint.
En tidligere pasient forteller selv at det til å begynne med var vanskelig: «Hva i alle dager er det meningen jeg skal bruke det blanke arket til? Prestasjonsangsten melder seg – jeg kan jo verken tegne eller male». Senere erfarer pasienten at det er lov å prøve seg frem. Det er ikke så farlig om det ikke blir så fint, og man har alltid en ny sjanse (Minde et al., 2014). Samtidig kan det for pasienten være en sterk opplevelse å lage noe man selv liker og opplever som vakkert, påpeker Johnsen.
Inn i det ukjente
I kunsten skapes et møte med hele mennesket og ikke bare diagnosen.I følge Minde kan kunst hjelpe oss til å se bak det umiddelbare og inn i det ukjente. Pasientene får en anledning til å bruke kunsten til å uttrykke seg. Kunsten blir et språk mellom det kroppslige og det verbale. Via kreative evner og prosessen gis pasienten en mulighet til å uttrykke indre opplevelser, følelser og drømmer. Våre livshistorier sanses gjennom bilder, lyder, lukter og berøring før de blir verbale fortellinger. Kunsten fremmer kontakt med disse sansehistoriene og kan uttrykke det ordløse (Kunstpsykoterapi, 2015). En pasient beskriver:
Tanker, følelser, hendelser, drømmer og mareritt. Alt kan tegnes (…) Noen tegninger blir stygge, skumle eller ekle, og kanskje dukker det opp ting det er nyttig å ta videre i samtale. Andre blir rare og komiske, og vi må le sammen av det vi ser. Og det er da mye terapi i en god latter? (Minde et al., 2014).
Det helende aspekt
Det er den skapende prosessen i seg selv som står sentralt i behandlingen. I denne prosessen kan pasienten forene emosjonelle konflikter, nære en selvbevissthet og personlig vekst. Johnsen forteller at selve skapelsesprosessen virker stimulerende på hjernen. Ved å øke vår kreativitet, blir vi også flinkere til å ta inn flere perspektiver. Ting som er vanskelig å sette ord på og beskrive, kan være lettere å klusse ned i en tegning. For mange pasienter kan kreativiteten være en måte å fortelle om noe man aldri har fortalt om før, som overgrep eller skamfulle følelser, men det kan også være en måte å slippe å si noe – en mulighet til å uttrykke noe uten ord (Wilhelmsen, 2015). Bildet gir plass til flere nyanser, følelser av ambivalens og subtile temaer som språket ikke klarer å fange opp. Kunsten kan romme kompleksiteten og har evne til å samtidig spenne over fortid, nåtid og fremtid.
Minde argumenterer med at når vi tegner skjer det noe på det ubevisste plan. Dersom fokuset i behandlingen kun er rettet mot å redusere symptomer, kan man risikere å redusere mennesket til en del av en del, og man mister fokus på hele mennesket (Kunstpsykoterapi, 2015). Johns beskriver også hvordan selve tegneprosessen er et viktig element i behandlingen. Tegneprosessen gir rom for tanker og det foregår en indre samtale mellom en selv og bildet. Flere pasienter kan oppleve å bli overveldet av følelser og reaksjoner som angst og gråt i denne prosessen. Ting kan ofte oppleves som mer konkrete når vi tegner det og det kommer tettere på oss.
Avstand – nærhet
Kunsten har også den styrken at den skaper en distanse som gjør det mulig å nærme seg det aller vanskeligste og mest private.Det kan oppleves overveldende å skulle dele private temaer gjennom en direkte samtale. I bildet kan man til tider få sagt noe om seg selv som man ikke makter i egen person. Bildet representerer en selv samtidig som det er noe separat, og det gir pasienten en mulighet til å kunne snakke om det indre gjennom noe ytre.
Kunstpsykoterapi utfordrer dermed den modernistiske fordringen om at kunst skal være for kunstens skyld og ikke tjene noen andre funksjoner. I en terapeutisk setting vises det heller at kunst har et stort potensial som ikke bør neglisjeres (de Botton, 2013).
Ellen Margrete Kvarstein går 6. semester på profesjonsstudiet i psykologi.
Referanser
Art as Therapy. (2013). Alain de Botton. Hentet frahttp://alaindebotton.com/art/.
Art therapy. (2016). Wikipedia. Hentet frahttps://en.wikipedia.org/wiki/Art_therapy.
Johns, S., & Karterud, S. (2004). Guidelines for art group therapy as part of a day treatment program for patients with personality disorders. Group analysis, 37(3), 419-432.
Kunstpsykoterapi. (2015). Wikipedia. Hentet frahttps://no.wikipedia.org/wiki/Kunstpsykoterapi.
Minde Å., Vigdal O. & Halvorsen T. F. (2014). Kunstpsykoterapi og spiseforstyrrelser. Tidsskriftet. Den norske legeforening. 21. Hentet frahttp://tidsskriftet.no/2014/11/medisin-og-kunst/kunstpsykoterapi-og-spiseforstyrrelser.
Spiseforstyrrelsespoliklinikken. (2010). Oslo Universitetssykehus. Hentet frahttp://ous.prod.fpl.nhn.no/omoss_/avdelinger_/spiseforstyrrelser-spesialpoliklinikk_.
Wilhelmsen, K. W. (2015, 06.04). Kunsten å male seg ut av et hjørne. NRK. Hentet fra https://www.nrk.no/dokumentar/xl/kunsten-a-male-seg-ut-av-et-hjorne-1.12279774.
Åse Minde. (2016). Wikipedia. Hentet frahttps://no.wikipedia.org/wiki/Åse_Minde.