Når stillhet blir feil

Seksuelle overgrep begått mot barn er vondt og vanskelig å snakke om. Likevel er det i kraft av å snakke om seksuelle overgrep at vi kan gjøre både barn og voksne rustet til å identifisere og hindre grenseoverskridende atferd.

Tekst: Ellen Margrete Kvarstein og Hanne Gotaas Fredum
Illustrasjon: Kristin Rantanen

 

Det finnes flere programmer som retter seg mot å lære barn strategier for å unngå seksuelle overgrep, samt å si fra dersom de opplever grenseoverskridende atferd. Majoriteten av disse programmene er skolebaserte, men for å effektivt forhindre overgrep, må foreldre, lærere, helsearbeidere, forskningsmiljø og – kanskje viktigst – den øvrige befolkningen på banen (Glad, Øverlien & Dyb, 2010; Wurtele, 2009). Riktig kunnskap må formidles til både barn og voksne, og ikke minst må personer med en pedofil seksuell tilbøyelighet få tilbud om behandling før seksuelle overgrep mot barn og bruk av barnepornografi er et faktum.

Paraphilia
Seksualitet som avviker fra det normale, ble av grekerne omtalt som «annerledes kjærlighet», eller paraphilia. Under dette begrepet finner man blant annet pedofili og hebefili, som henholdsvis betegner seksuell tiltrekning mot barn før og i tidlig pubertet. Kunnskap om hvorfor noen er eller blir pedofile er mangelfull; det er uenighet omkring hvorvidt det er en seksuell orientering man er født med eller utvikler, og om det er en psykisk lidelse eller legning (Scully, 2016). Fra et psykodynamisk perspektiv, har pedofili blitt forstått som en utviklingsforstyrrelse. Den seksuelle preferansen for barn i ung alder forklares som en fiksering av personens seksualitet i en tidlig aldersfase, som fører til at seksualiteten ikke modnes videre parallelt med individet. Via individets personlige historie, kan behandler få innsikt i når og hvorfor denne fikseringen fant sted (Scully, 2016).

Hjerneavbildningsstudier (Mohnke et al., 2014) antyder derimot kortikale endringer hos personer med en pedofil orientering. Blant annet har det blitt observert høyere forekomst av en mindre amygdalastruktur sammenlignet med befolkningen generelt samt et ulikt funksjonelt aktiveringsnettverk. Forskerne antyder at disse forskjellene kan ha implikasjoner for emosjonsprosessering og seksuell aktivering, som gir grunnlag for å tenke at pedofili er medfødt og biologisk fundert. Videre har man ved ulike tilfeller sett hvordan lesjoner og tumorer i hjernen kan ha forårsaket endring i atferd med pedofil seksuell atferd som del av sykdomsbildet. Studiene er imidlertid ikke konkluderende, og atferdsavvik tolkes også som uttrykk for en generell hyperseksualitet og reduksjon i inhiberingsevne (Scully, 2016). Både den psykodynamiske og nevropsykologiske forståelsesrammen bidrar til å nyansere vår forståelse av pedofili, men reiser også spørsmål om ansvarliggjøring og muligheter for behandling.

Hvordan kan man forhindre seksuelle overgrep mot barn dersom overgriperen ikke kan kureres for den bakenforliggende driften? Forebyggende kunnskap og ressurser må trolig rettes mot flere arenaer – både mot barna og mot voksne med en pedofil og/eller hebefil seksuell orientering.

Hemmelighold og fremmede med kattunger og godteri
Er vi flinke nok til å snakke med barna våre om seksuelle overgrep? Kunnskapen foreldre besitter og formidler til sine barn kan være avgjørende for å forhindre seksuelle overgrep. En studie fra Nord-Amerika (Deblinger, Thakkar-Kolar, Berry & Schroeder, 2010) fant at foreldre som selv ikke hadde opplevd eller ikke kjente noen som hadde opplevd seksuelle overgrep som barn, ville med mindre sannsynlighet snakke med egne barn om temaet. I de familiene dette likevel ble tatt opp, ble barna gitt mindre informasjon sammenlignet med foreldre som selv hadde direkte eller indirekte erfaring. Forskerne fant videre at foreldregruppene med og uten direkte erfaring med seksuelle overgrep, hadde ulike tilnærminger til hvilke scenario de diskuterte med barna. Gruppen med erfaring tok opp flere mulige scenario med barna sine sammenlignet med gruppen uten. En annen gjennomgående forskjell var hvorvidt foreldrene tok opp hemmelighold som tema. Foreldre som selv hadde erfaring med seksuelle overgrep valgte oftere å diskutere scenariet «noen kan prøve å ta på kjønnsorganene dine og be deg om å holde det hemmelig». Foreldre uten erfaring la fram liknende scenario, men utelot i større grad elementet om hemmelighold («noen kan prøve å ta på kjønnsorganene dine»).

Studien til Deblinger og kolleger (2010) viste at selv om mange foreldre snakker med barna sine om seksuelle overgrep, utelater de ofte vesentlig informasjon som nettopp kan hjelpe barna med å forstå farlige situasjoner, trekke seg unna og snakke med en voksen. Overgripere kan således benytte seg av barnas manglende kunnskap, et faktum som understreker behovet for å gi barna nøyaktig og utfyllende informasjon om hva som utgjør overgrep og hvordan det kan utspille seg. Ikke minst er det viktig å fortelle barna hvem som kan være en overgriper. Dessverre er det ofte på dette siste punktet at foreldres velmente samtaler med barna kan slå feil, når de ber barna vokte seg for fremmede.

Den berusede faren som forgriper seg på sin eldste datter i førskolealder, Bergljot; mannen som leier rom hos enken Charlotte, for å innynde seg hos den prepubertale datteren Dolores, Lo, som han kaller Lolita; og faren som isolerer datteren sin for å «skolere» henne i libertinsk, absolutt frihet og innleder et seksuelt forhold til henne.

Vigdis Hjorth, Vladimir Nabokov og Marquis de Sade portretterer overgripere som alle skiller seg fra fremstillingen av overgriperen som en fremmed – en skummel mann som lokker til seg barn. Faktisk er det kun 5-10% av de som forgriper seg på barn seksuelt, som er fremmede for barna. Det vil si at 90-95% av overgripere er noen som barna kjenner og stoler på. I de fleste tilfellene er det snakk om ikke-beslektede bekjente av barna og barnas familier (60-70%), mens det anslagsvis er 25% av overgripere som er i slekt med barna de forgriper seg på (Deblinger et al., 2010; McCloskey & Raphael, 2005). Resultatet blir at kun en liten andel av overgripere passer inn i offerets oppfatning om hvem en overgriper kan være, noe som kan gjøre det vanskeligere å gjenkjenne overtrampet.

En årsak til at foreldre maler et mangelfullt bilde av overgriperen, kan være den tidvis sensasjonelle mediedekningen av seksuelle overgrep. Da artikkelforfatterne vokste opp på nittitallet, formidlet medier, lærere og foreldre vær-på-vakt-historier om menn som gjemte seg i busker utenfor lekeplassen, som lokket på deg fra biler med lovord om godteri og kattunger.  Avisoppslag varslet om bortføringer av noens klassekamerat på vei hjem fra skolen. Advarslene vi fikk var begrenset til historier om en fremmed mann, og antageligvis var det nettopp den fremmede de voksne rundt oss fryktet. I tillegg var og er incest et så skam- og tabubelagt tema at det ikke snakkes om, men heller dysses ned og stues langt, langt vekk. Det er vondt å snakke om fremmede som forgriper seg på barn, men det er kanskje enda vondere å snakke om overgriperen som en slektning eller en du kjenner. Kanskje oppleves det som tryggere for både foreldre og barn at overgriperen er en fremmed – en person foreldrene ikke slipper inn på barnet sitt. Faktisk oppgir flere foreldre at de tviler på egne evner til å formidle kunnskap om seksuelle overgrep til barna sine uten å skremme dem, og unngår derfor denne viktige samtalen eller begrenser samtalen til en vær-på-vakt-historie om den fremmede (Deblinger et al., 2010).

Det er vondt å snakke om fremmede som forgriper seg på barn, men det er kanskje enda vondere å snakke om overgriperen som en slektning eller en du kjenner.

Samfunnet i møte med pedofili
Fra 1890-tallet og inntil 1970-tallet har man tidvis benyttet kirurgisk kastrering i behandling av avvikende seksualitet og psykiske lidelser flere steder i Europa, deriblant Norge. Det rapporteres fortsatt om enkelte tilfeller i Tsjekkia, men praksisen er under grov kritikk fra Europarådets torturovervåkningskomité (Elmhirst, 2016).

I dag tilbys som oftest psykoterapi i behandling av pedofili og hebefili, ofte i kombinasjon med medisinering. Av medikamentell behandling, tilbys ulike medisiner som senker seksualdriften. Androgensenkende medikamenter blokkerer produksjon av testosteron og fungerer som en kjemisk kastrering. I en studie med 80 menn opplevde alle en nedgang i avvikende seksuelle fantasier og begjær, og under medisinering utøvde ingen avvikende seksuelle handlinger. Antiandrogener brukes imidlertid sjelden da det er rapportert om alvorlige bivirkninger, og det er heller ikke vist tilstrekkelig vedvarende terapeutisk effekt ved seponering (Elmhirst, 2016).

I stedet benyttes ikke-hormonell behandling som antidepressiva, vanligvis med bruk av selektive serotonerge reopptakshemmere (SSRI), og til tider antipsykotika. Begge hemmer seksualdrift, har færre rapporterte bivirkninger og kan moderere andre risikofaktorer som emosjonell ustabilitet, obsessiv-kompulsivitet og aggresjon. SSRI-er viser imidlertid kun å være effektive på menn med en obsessiv-kompulsiv lidelseskomponent, og medisinering har best effekt i kombinasjon med psykoterapi. Effekten er videre begrenset da risikoen for overgrep ofte er knyttet til mer komplekse emosjonelle problemer som aggresjon, isolasjon og ensomhet – faktorer som ikke lar seg løse med medisinering alene (Elmhirst, 2016).

Både behavioristiske og psykodynamiske intervensjoner benyttes i psykologisk behandling, men vanligst er kognitiv-atferdsterapi (CBT). Gjennom CBT er målet å redusere problematferd ved å bedre pasientenes evne til å endre tanker, holdninger, emosjoner og psykologisk seksuell aktivering, samt identifisere og unngå høyrisikosituasjoner, monitorere tanker, følelser, atferd, og utvikle alternative mestringsstrategier (Swedish Research Council for Health, Working Life and Welfare, 2015).

De usynlige
«Preventive Project Dunkelfeld» ble etablert i Berlin i 2005 med mål om å forebygge overgrep mot barn og ungdom, samt bruk av barnepornografi. Dunkelfeld, tysk for «mørke-område», har som mål å nå ut til de usynlig pedofile i samfunnet og slik redusere antall overgrep. Over en tiårsperiode har prosjektet utviklet seg til et nasjonalt nettverk kalt «Don’t Offend» («Kein Täter werden»), og med statlig økonomisk støtte har Dunkelfeld spredt seg til ti andre byer med et endelig mål om å utvikle sentre i hele Tyskland så behandlingstilbudet blir tilgjengelig for alle (Connolly, 2015; Scully, 2016).

Dunkelfeld-prosjektet tilbyr gratis, konfidensiell behandling tre timer i uken til alle som opplever tiltrekning mot barn, uavhengig av voldshistorikk. I behandling lærer deltakere å håndtere seksuelle impulser for å sikre at hverken barn eller deltakeren selv kommer til skade. Behandlingen foregår i grupper og som individualterapi med bruk av CBT. Til forskjell fra andre land, har Tyskland en strengere pasient-lege-konfidensialitet som legger til rette for ytterligere åpenhet i terapirommet. Det terapeutiske fokuset er rettet mot å styrke pasientens motivasjon til å kontrollere egen atferd og seksuelle impulser. Sentralt i behandlingen er å styrke pasientens selvfølelse, men også øke pasientens opplevelse av ansvar ved å innta og forstå barnets perspektiv. Terapien følges opp systematisk og har som mål å vise at personer med en pedofil seksuell preferanse kan hjelpes til å hverken begå overgrep eller benytte seg av barnepornografi. Studier viser en økning i seksuell selvregulering og nedgang i emosjonelle problemer etter tolv måneder med terapi sammenlignet med ingen endringer i kontrollgruppen (Connolly, 2015; McGuinness, 2015; Scully, 2016).

Å ha en pedofil seksuell orientering er ikke det samme som å være en seksualforbryter.

La oss snakke om de dårlige hemmelighetene
Dunkelfeld-prosjektet jobber med pedofili ut fra et premiss om at det ikke er en mental lidelse, men en seksuell preferanse og en form for seksuell fiksering. Fra deres perspektiv kan ikke pedofili reorienteres, men heller håndteres slik at pedofile ikke blir slaver av sine drifter. Aksept utgjør derfor en viktig del av behandlingen – å kunne tenke og føle at pedofili er en del av den man er, men ikke det som definerer (McGuinness, 2015). Tanken om pedofili og utnyttelsen av uskyldige barn vekker frykt og sinne, og vi forholder oss til «den pedofile» som et monster som ikke fortjener å være en del av samfunnet (Deutsche Welle, 2014). Resultatet er stillhet. Ved å øke åpenheten om og forståelsen av pedofili, er håpet at flere vil tørre å be om hjelp før barn settes i fare og slik redusere antall overgrep. Å ha en pedofil seksuell orientering er ikke det samme som å være en seksualforbryter. Økt åpenhet vil forhåpentligvis også kunne virke opplysende på befolkningen som helhet og slik hjelpe oss å snakke med våre barn om temaet og hjelpe barn å si ifra når de er i fare.

Tilbake i 2013 skrev daværende redaktør i Speilvendt,Emilie Smith Astrup, om seksuelle overgrep mot barn. I Astrups tekst «Gode og vonde hemmeligheter», forteller Margrete Wiede Aasland, spesialist i sexologisk rådgivning, om viktigheten av å gi barna muligheten til å snakke om seksuelle overgrep dersom de har vært utsatt for det. Denne muligheten kan gis gjennom språket, gjennom å snakke om seksualitet og å sette navn på kjønnsorganene allerede fra barna er små.

Arbeidet med å gi barna et vokabular må foregå på flere arenaer, på skolen og hjemme, og de voksne må få kunnskap om og opplæring i hvordan de skal snakke med barna om seksuelle overgrep. Mange voksne som tviler på egen formidlingsevne, unnlater som nevnt å snakke med barna om temaet (Deblinger et al., 2010). Barnehagen og skolen er derfor en viktig arena der barn kan få språk og kunnskap om kropp og grenser. 7. juni 2016, ba Stortinget regjeringen om å «sikre at barn får alderstilpasset opplæring om kropp, identitet og følelser gjerne i samarbeid med helsestasjonen.» (Barne- og likestillingsdepartementet, 2017, s. 37). Vedtaket er rettet mot barn i barnehagen, altså fra barna er ett til omtrent 5-6 år. Flere studier har vist at barn fra førskolealder og oppover kan dra nytte av ulike opplæringsprogrammer, og gjøre dem i stand til å identifisere og reagere på grenseoverskridende handlinger og forespørsler fra andre (Brown, 2017; Wurtele & Owens, 1997).

Vonde hemmeligheter sikter både til overgrepsutsatte barn og til pedofile som ikke har begått overgrep og som ikke tør å søke hjelp og behandling. Åpenhet er derfor vesentlig for forebygging selv om det kan virke skremmende og til tider frastøtende. Når det er stillheten som blir talende, mister vi også muligheten til å hjelpe.

 

Ellen Margrete Kvarstein går 7. semester på profesjonsprogrammet i psykologi ved UiO.

Hanne Gotaas Fredum går 6. semester på profesjonsprogrammet i psykologi ved UiO.

 

Referanser

  • Astrup, E. S. (2013). Gode og vonde hemmeligheter. Speilvendt, 4, 8-12.
  • Barne- og likestillingsdepartementet (2017). Opptrappingsplan mot vold og overgrep. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/f53d8d6717d84613b9f0fc87deab516f/no/pdfs/prp201620170012000dddpdfs.pdf
  • Brown, D. M. (2017). Evaluation of Safer, Smarter Kids: Child Sexual Abuse Prevention Curriculum for Kindergartners. Child and Adolescent Social Work Journal, 34(3), 212-222.
  • Connolly, K. (2015, 16.10.) How Germany treats paedophiles before they offend. The Guardian. Hentet fra https://www.theguardian.com/society/2015/oct/16/how-germany-treats-paedophiles-before-they-offend?CMP=share_btn_tw.
  • De Sade, M. (2013). Incest (A. Brown, overs.) Richmond Surrey: Alma Classics. (Først utgitt i 1799.)
  • Deblinger, E., Thakkar-Kolar, R. R., Berry, E. J., & Schroeder, C. M. (2010). Caregivers’ efforts to educate their children about child sexual abuse: A replication study. Child Maltreatment, 15(1), 91-100.
  • Deutsche Welle. (2014, 02.12). When society mistaked pedophiles for molesters. #dealwithme. Life Links. Hentet fra http://www.dw.com/en/when-society-mistakes-pedophiles-for-molesters/a-18104211.
  • Elmhirst, S. (2016, 01.03). What should we do about paedophiles? The Guardian. Hentet fra https://www.theguardian.com/society/2016/mar/01/what-should-we-do-about-paedophiles?CMP=share_btn_link.
  • Engelhart, K. (2014, 26.11.). UK debates approach to child sex abuse prevention as pedophile outs himself on TV. Vice News. Hentet fra  https://news.vice.com/article/uk-debates-approach-to-child-sex-abuse-prevention-as-pedophile-outs-himself-on-tv.
  • Glad, K. A., Øverlien, C. & Dyb, G. (2010). Forebygging av fysiske og seksuelle overgrep mot barn. En kunnskapsoversikt. (NKVTS-rapport, 2010). Hentet fra https://www.nkvts.no/content/uploads/2015/08/forebyggingavfysiskeogseksuelleovergrepmotbarn_kunnskapsoversikt3.pdf
  • Hjorth, V. (2016). Arv og miljø. Oslo: Cappelen Damm
  • Jakobsen, H. Ø. (2015, 30.01). Alene i forbudte tanker. Morgenbladet. Hentet fra https://morgenbladet.no/samfunn/2015/alene_i_forbudte_tanker.
  • Malone, L. (2014, 10.08). You’re 16. You’re a padophile. You don’t want to hurt Anyone. What do you do now? Matter. Hentet fra https://medium.com/matter/youre-16-youre-a-pedophile-you-dont-want-to-hurt-anyone-what-do-you-do-now-e11ce4b88bdb.
  • Malone, L. (2016). Help Wanted: Young Pedophiles and the Importance of Primary Prevention. I  E. L. Jeglic & C. Calkins (red.), Sexual Violence: Evidence Based Policy and Prevention (s. 273-283). Sveits: Springer International Publishing.
  • McCloskey, K. A., & Raphael, D. N. (2005). Adult perpetrator gender asymmetries in child sexual assault victim selection: Results from the 2000 national incident-based reporting system. Journal of Child Sexual Abuse, 14(4), 1-24.
  • McGuinness, D. (2015, 13.07). Germany urges paedophiles out of the shadows. BBC News. Hentet fra http://www.bbc.com/news/magazine-33464970.
  • Mohnke, S., Müller, S., Amelung, T., Krüger, T. H., Ponseti, J., Schiffer, B., Walter, M., Beier, K. M. & Walter, H. (2014). Brain alterations in paedophilia: A critical review. Progress in neurobiology, 122, 1-23.
  • Nabokov, V. (1972). Lolita. (O. Bang-Hansen, overs.) Oslo: De norske bokklubbene. (Først utgitt i 1955.)
  • Scully, R. P. (2016, 29.04). How is paedophilia a health issue? The Medical Republic. Hentet fra http://medicalrepublic.com.au/paedophilia-health-issue/.
  • Swedish Reasearch Council for Health, Working Life and Welfare. (2015). Regeringsuppdrag (S2015/04650/SAM). Behandling mot sexuella övergrep mot barn. Kunnskapsöversikt. Hentet fra http://forte.se/publikation/behandling-mot-sexuella-overgrepp-mot-barn/.
  • Wurtele, S. K., & Owens, J. S. (1997). Teaching personal safety skills to young children: An investigation of age and gender across five studies. Child Abuse & Neglect, 21(8), 805-814.
  • Wurtele, S. K. (2009). Preventing sexual abuse of children in the twenty-first century: Preparing for challenges and opportunities. Journal of child sexual abuse, 18(1), 1-18.