TEKST OG FOTO: LINA WOLDSDAL GLORVIGEN
Dokumentaren Nattebarn er en ærlig og rå historie om å velge livet. Etter et selvmordsforsøk tar Petter og Sverre med seg et kamera ut i Oslos mørklagte nattegater for å møte andre som sliter.
Speilvendt møter de to unge regissørene på en hyggelig liten kafe i Dronningens gate i Oslo sentrum. Førstemann inn døren er Sverre. Han møter meg med et stort smil. Han har boblejakke og caps på. Det er en av de første høstdagene, der vinteren puster de flammende løvbladene over ende. Han går for å finne et bord til oss, men først spør jeg hva han har lyst på. Han ber om en svart kaffe, og en dobbel kaffe latte til kompanjongen sin. Jeg forsøker klumsete å bære kaffen ned en liten trapp til bordet der Sverre sitter og venter. Med kamerabag på slep, kopper fylt til randen og et litt for stort skjerf flagrende i veien var det hele på vei til å bli en fiasko idet Sverre kommer bort og redder koppene fra å bli gulvbeis. Han sender meg et skjevt og medlidende smil. Vi setter oss ned og venter på Petter. Prater litt om løst og fast. Dokumentarens hovedperson kommer gående ned trappen kledd i lue, lysegul hettegenser og en lang høstjakke. Regissørkameraten får et stort glis om munnen. De to klemmer hjertelig, før Petter presenterer seg.
Filmspirene ble kjent i Kabelvåg, der de studerte film. Sammen utviklet de en lidenskapelig interesse for dokumentarfilm.
Før intervjuet forteller jeg dem litt om Speilvendt. Om Psykologisk institutt og hva studiehverdagen vår der innebærer. Begge lyser opp, og sier i kor:
– Oi, men da er jo denne filmen perfekt for dere! Både for studenter, forelesere og forskere, legger de begeistret til.
– Så spennende, svarer jeg og spør om de kan fortelle meg hva som inspirerte dem til å lage denne dokumentaren. Det guttene så forteller er en rørende, sår, men ikke minst sterk historie de har brukt fire år på ferdigstille. Og det er tydelig at opplevelsen har preget dem. På godt og vondt.
Petter får et alvorlig drag over ansiktet.
– Det hele startet med at jeg forsøkte å ta livet mitt. Men jeg ble stoppet av politi og ambulanse da jeg sto på broen og skulle hoppe. De kjørte meg til legevakten. Og den eneste det kjentes riktig å ringe da, var Petter. Så han kom og hentet meg. Det er jeg glad for i dag, sier han og ser bort på kameraten som nikker anerkjennende tilbake.
– Jeg fikk et råd en gang, fortsetter Sverre videre.
– Om man har det mørkt kan det hjelpe å få et prosjekt. En hobby, en oppgave – noe å få tankene over på noe annet med. Og det var sånn denne reisen begynte, sier Sverre.
– Ja, det var vel allerede en uke etter at du hentet meg på legevakten at vi tok med kameraet ut i Oslos gater for første gang. Vi hadde ingen plan, og hvert fall ikke et mål om å lage den filmen som ruller på kinoene i dag. Det eneste vi visste var at vi ville fange følelser i nattens mørke, forteller Petter.
Sverre bestilte enveisbillett fra Bergen til Oslo, og tenkte å ta en snartur til hovedstaden.
– Det var meningen at prosjektet skulle ta én uke. Her sitter vi fire år senere, og jeg har fortsatt ikke bestilt returbillett, ler Sverre hjertelig.
Ville ikke vært foruten, men ville ikke gjort det igjen
På spørsmål om hvordan prosessen har vært, beskriver Petter en gullmedalje med tilhørende bakside.
– Vi kom etterhvert nær medvirkende i filmen. De har lært meg mye, og det har gjort meg rikere, sier han.
Videre forteller han at det har vært utfordrende å måtte forholde seg til egne psykiske problemer konstant i fire år.
– Jeg fikk ikke den distansen til det som jeg ønsket. For jeg måtte forholde meg til det over alt. Da vi filmet, på klipperommet og ikke minst nå som filmen er kommet ut, sier han.
Petter ble rådet til å gjøre ting som fikk han til å kjenne seg frisk da livet gikk i motbakke. For han er det film, og spesielt dokumentar.
– Det er skummelt å være så sårbar, innrømmer han.
Han ser bort på kameraten som gir han et anerkjennende og medfølende nikk.
– Jeg ville ikke vært foruten, men jeg ville ikke gjort det igjen, sier Petter med et skjevt smil.
Et forsiktig håp med umiddelbar virkning
Filmen stakk av med publikumsprisen under filmfestivalen i Haugesund i år, mottok hederlig omtale på Nordisk Panorama i Malmø, og juryens spesialpris under årets Nordic Docs i Fredrikstad. Også i media har filmen høstet gode kritikker. Rune Flaaten Bjørk omtaler filmen på nettsiden til Psykologforeningen, og beskriver den som en film som «(…) bidrar til å avstigmatisere psykisk smerte og lidelse.» Videre skriver han at filmen ikke glorifiserer, men heller gir et forsiktig håp om at livet kan bli bedre ved åpenhet. Filmskaperne selv forteller om en umiddelbar virkning.
– Vi har opplevd flere ganger at folk kommer opp til oss etter visning av filmen og forteller om sine psykiske utfordringer. Det er også målet vårt med filmen, nemlig å inspirere til åpenhet. I håp om å fjerne stigma og skam rundt psykiske lidelser, forteller Sverre engasjert.
– Hvilken respons har du selv satt pris på?, spør jeg. Hvordan skal man møte en som åpner opp sine mørke kamre som kanskje til og med har vært skjult for fellesskapets lys i lengre tid? Filmskaperen forteller åpent om hvilken respons han selv har satt pris på.
– Når den som lytter har overskuddet til å dykke inn i mørket med meg, sier Petter ærlig.
Han forteller videre om at taushet, i hans tilfelle hvert fall, kunne gjøre vondt verre.
– Ekskjæresten min fortalte meg at det som stresset henne da jeg hadde vanskelige perioder, var ikke nødvendigvis mørket i seg selv. Det var da jeg ble stille, og ikke fortalte henne hva som sto på. Til slutt lærte jeg å prate med henne om det som var vanskelig. Og det var med på å bringe oss nærmere, sier han.
Jeg spør dem om hvilke råd de ville gitt, hvis noen hadde åpnet seg om sitt innerste mørke til dem. Sverre er rask på ballen, og responderer ivrig:
– Start med rammeverket. Få på plass rutiner for mat, søvn, trening og gjøremål.
Kompisen tar over stafettpinnen, og legger til:
– Og forsøk å dele mørket med noen, det tar vekk skammen. Selv om mørket er dypt og vondt, start å nøste opp i utfordringene. For når du først har turt å kjenne på følelser og bli eksponert for dem én gang, da kan du klare det igjen. Og igjen. Helt til du har nøstet opp i dem, forteller Petter.
Sverre ser på kompisen og nikker.
– Ja, ta sjansen på å bli hørt. Det gjør vondt å bli avvist, men ikke gi opp. Det er verdt det. Går det ikke første gangen, så prøv igjen! Det gjelder å finne en som lytter på samme bølgelengde som du prater, forteller han engasjert.
Sterkt å fighte egne demoner
Ja, det er faktisk håp …
Sverre tar sats og spør omsorgsfullt og nysgjerrig om hvorfor det er lettere å stå i mørket, heller enn å famle etter veien ut. Petter tar en slurk av kaffen, og ser bort på kameraten.
– Det kan være befriende å tenke at man kan rømme fra mørket, og gjøre det slutt, sier han.
– Men følelsen av å fighte demonene i eget hode, den er enda sterkere, forteller han med en selvsikker ro.
Vi avslutter intervjuet, for Petter skal rekke en avtale. Ute på gaten trer han luen godt nedover ørene, mens Sverre drar capsen over luggen. De to utfyller hverandre på et vis, der ene går av gårde med boblejakke og caps, mens andre i tynn høstjakke og lue. Det bar også samtalen vår preg av. De er på bølgelengde. Og det var tydelig at kameratene er lidenskapelig opptatt av å spre filmens budskap.
Før de går hver sin vei spør jeg dem raskt hva de tenker på når de hører ordet «avtrykk».
– Arr! sier Sverre spontant.
Petter tenker seg om et øyeblikk før han svarer:
– Opplevelser som former en som person, sier han.
Jeg takker dem for praten. Prinsens gate bader i den kjølige høstsolen idet vi går hvert til vårt. Filmen blir tilgjengelig på VGTV våren 2022, så tror jeg må se filmen en gang til når jeg har prossessert alle inntrykkene. De to filmskaperne gjorde inntrykk på meg. Og jeg kjenner meg takknemlig for at de tok seg tid til å dele historien deres med meg.
Samtalen med Petter og Sverre fikk meg til å tenke på hvordan bevegelsene våre konstant vil kunne lage ringvirkninger i fremmed farvann. Det er et faktum at det er vanskelig å holde balansen i full storm. Ja, bare tanken på de mørke skyene kan gi gysninger nedover ryggen. Når det er sagt kan bølger skylle ferdig slipte perler i land. Mer robuste enn skjellet de en gang kalte et hjem. Og perlen som ikke så noen utvei fra det harde, lukkede skallet, kan nå glinse på dem i nærheten.
Lina Woldsdal Glorvigen går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi
