Om å gi slipp på selvsensur og skape noe nytt.
Tekst: Thomas Husmo Litleskare
Illustrasjon: Vincent Dahlgren Lima
Soundtrack: Karokh – Surf Decadence (Ooh Ooh)
En oktav lysere
Det er mai tjuetolv. Jeg sitter inne mens den gjengse Oslo-borger spiser is, soler seg og tar selfies i Frognerparken. Hvis jeg bare kunne komponert noe vettugt, nå snart, så rekker jeg kanskje å stikke hodet ut og nyte den jeg også. Alle i bandet skal ha skrevet en låt til mandag, for vi må ha nok materiale til vi skal spille inn plate. Jeg har ikke skrevet for denne gruppen musikere tidligere, og det oppleves utrolig vanskelig; vi er syv sterke personligheter, med mer enn et snev av musikalsk elitisme og hang til å etterstrebe det uopplagte.
Jeg har sittet ved pianoet og prøvd å finne på noe som låter kult i timesvis, og søndagen – den nærmer seg slutten. Jeg er sliten i hodet, jeg er lei, og jeg har kommet til det punktet hvor alt låter likt. Det er ikke det at jeg ikke har fått til noe; det er bare ikke bra. Mesteparten av dagen har gått til å overbevise meg selv om at musikken holder mål, men jeg har måttet gi tapt for erkjennelsen om at det (1) rett og slett ikke er så kult, (2) er langt fra den stilistiske retningen bandet går i og (3) låter alt for likt Vampire Weekend.
Utpust.
Jeg lukker pianolokket, pakker sakene, og lurer på hva som vil være verst: Å si at jeg ikke har skrevet en låt eller vise dette rælet til de andre i bandet. Jeg husker at jeg så ut av vinduet og tenkte at nå skulle jeg plukke opp en frossenpizza og sette den til livs mens jeg syntes synd på meg selv. Før jeg lukker lokket over tangentene, tar jeg noen siste toner for dagen – som for å kunne si at jeg prøvde litt ekstra. En litt stor bevegelse over tangentene, en ganske liten, og en stor til slutt. Jeg stopper opp. Låt ikke det egentlig ganske kult? Bb-G-F-F#-F – den siste F-en en oktav lysere.
Bb-G-F-F#-F!
Femten minutter senere har jeg et mer brukbart materiale enn jeg har produsert i løpet av hele helgen; bassriffet som jeg først kom opp med, har nå til og med fått en variasjon: en vokalmelodi bestående av to toner, og et litt rart hook som trompet og synth skal spille. Etter den påfølgende bandøvingen, litt tekstskriving og studioopptak senere den sommeren, ble resultatet en dekadent surfrock-låt som ble med på plata. Hva så med de femten minuttene der alt løsna?
–
Standardjazzen
Det velkjente standardjazzrepertoaret – som i hovedsak består av snart hundre år gamle låter fra amerikanske Broadway-musikaler og filmer – har vært flittig brukt (noen vil si utbrukt) siden tretti, førtitallet. Repertoaret har ikke preget Norge på samme måte som Sverige og Danmark hvor amerikanske jazzmusikere som Dexter Gordon og Red Mitchell bosatte seg på sekstitallet, og videreførte tradisjonen i flere år. I Norge kan vi se tilbake på generasjoner med jazzmusikere i verdensklasse som heller skrev sin egen musikk enn å følge den amerikanske tradisjonen slavisk – typisk eksemplifisert ved miljøet rundt Jan Garbarek, Arild Andersen og Terje Rypdal på slutten av sekstitallet. Blant unge jazzmusikere i Norge i dag er det derfor svært vanlig, og kanskje i større grad forventet, at man komponerer egen musikk.
Bieffekten av å produsere egen musikk, er det identitetsbyggende aspektet. Dette virker begge veier: Ikke bare signaliserer ens komposisjoner hvem man er som musiker og hvor ens musikalske prosjekt hører hjemme i den store haugen av utøvere og band som befatter seg med jazz, men denne letingen etter dette noe som ennå ikke fins, gjør at man også selv lærer mer om sin musikalske identitet.
Hypotetiske konsekvenser
Hvorfor skal det kjennes så ugreit å komponere? Litt kjapp drodling med mine nærmeste kolleger avslører grunner som «et ønske om at publikum skal synes det er bra», «at kollegiet skal synes det er bra» og «at man føler seg eksponert i kraft av å presentere noe som er ens eget». Vi er redde for å bli dømt av andre, å bli sett for hvem vi er. Rundt dette danner det seg tanker, tanker som tar for seg hvordan vi tror noen kan komme til å reagere pånoe som ennå ikke er skapt, langt mindre fremført.Dette er med andre ord tanker som befinner seg ganske langt borte i en kjede av hypotetiske konsekvenser.
Det finnes dessverre ingen universell fremgangsmåte for å komme i kontakt med sin indre komponist. Likevel, et symptom på samtiden er at det uavhengig av felt, alltid finnes de som forteller deg hvordan du kan løse dine utfordringer på deres skreddersydde måte. I sann, nyliberalistisk ånd kan du nå ditt fulle potensial enten ved hjelp av en bok, en YouTube-kanal, en app, et motivasjonskurs eller en podcast. Disse selvhjelps-remediene kan føre til økt forvirring og slankere lommebok. Men i høystakken av humbug og new-age, fant jeg nåla: Tidlig i tjuefemten ble jeg tipset om mindfulness av et par gode venner, hvis dømmekraft jeg stoler på. Jeg gjorde det man ofte gjør i slike situasjoner: Jeg lastet ned appen jeg fikk anbefalt, for så å la den samle støv i mobilens internminne, før jeg etter en rekke tilfeldigheter forplikta meg til et abonnement på to år.
Kalkulert gjetting
Det viste seg å være en god ting. Noe av det som fascinerer mest med mindfulness, er hvordan det ikke er, eller gir seg ut for å være, en quick fix for noe som helst i livet. Derimot går praksisen ut på så banalt enkle ting som å rette oppmerksomheten mot noe – gjerne åndedrettet – for så på en ikke-dømmende måte flytte fokuset tilbake på dette når man har blitt distrahert av forbigående tanker og følelser. Dette utgjør brorparten av øvelsen, før man mot slutten får beskjed om å gi slipp på ethvert fokus – og la sinnet gjøre som det ønsker. I tillegg til meditasjonsøvelsene er det et fokus på å være mer tilstede gjennom dagen, eksempelvis ved å stoppe opp og fokusere på pusten, kontakten mellom føttene og asfalten når man går, eller ved å mentalt notere ned visse tanker og følelser som melder seg.
Etter å ha meditert så å si daglig i halvannet år, opplever jeg økt tilstedeværelse på områder av livet som jeg ikke hadde noen forhåpninger om at skulle bli påvirket før jeg begynte å meditere. Komposisjon er et av disse områdene. Jeg tar meg selv i å ubevisst være mindre dømmende overfor egne idéer, samtidig kan jeg bruke disse mindfulnessbaserte fokuseringsteknikker bevisst. Det kan være å rette oppmerksomheten mot den fysiske følelsen av
tangentene mot fingrene,
genuin nysgjerrighet,
lekenhet,
la musikken kommunisere direkte med gehøret heller enn å ta veien om intellektet.
Det finnes mange ulike synspunkter på det å skulle skape noe helt nytt – blant forfattere snakkes det mye om å «wrestle with the blank page» – men for meg er dette den mest luksuriøse delen av det å skrive musikk. I denne fasen setter jeg meg ned ved pianoet, klunker noen melodilinjer helt uvilkårlig, helt til det kommer noe som øret fester seg ved. «Kalkulert gjetting» er ord som dukker opp når jeg tenker på denne situasjonen, men det er like mye målrettet leting. Leting etter det som ennå ikke finnes.
I denne fasen er alle idèer velkomne; det er nettopp dette som gjør denne delen av skrivingen så behagelig. Streng selvsensur på idéstadiet vil bare føre til at man aldri kommer i gang.
Det er først når idéen(e) må utvikles at det virkelige arbeidet begynner.
Mindfulness har hjulpet meg til å være mer fokusert på det som skjer i øyeblikket. Dette viser seg når jeg snubler over tangentene i håp om å finne den diffuse melodien jeg har i hodet; den ene tonen avløser den neste, som avløser den neste, som avløser – nei, ikke den, jeg må prøve noe annet – den, der ja, det var bedre. For ordinært? Hva er det egentlig jeg leter etter?
På idéstadiet
Januar tjuesytten, første dag. Jeg ender opp med en melodi. Det vil si: et utkast til en melodi. Hva vil det bli av den? Det eneste jeg kan si så langt er at det minner meg om en annen låt jeg skrev for flere år siden – samme mollstemte tristesse, tangoaktig, men innenfor de estetiske rammene jeg vil sette for bandet. Melodien sveiper innom et par toner som gir meg assosiasjoner til James Bond. Det gjør meg skeptisk. Jeg vil heller ikke at det skal være for likt noe jeg har laget tidligere, og for tydelige assosiasjoner kan være uheldige.
Andre dag. Oppfølgingsøkten kom ti dager etter. Den ble tvunget fram ved at jeg fikk en idé mens jeg ryddet opp på kjøkkenet; det var et rytmisk motiv som jeg nynnet på, om og om igjen. Jeg satte meg raskt ned ved pianoet før det ble borte. Det bare trillet ut, tone for tone. Det var som om jeg visste akkurat hvor melodien skulle. Et utkast, fiks ferdig! Jeg hørte på ideen fra første dag igjen. Var denne mer interessant? Jeg visste at jeg ikke kom til å vite det før om et par dager igjen, så jeg hørte på den en gang til og lot den få hvile.
Gira og full av energi – man kan våge seg til å si inspirert – etter å ha oppdaget en ny melodi, prøvde jeg å surfe på denne flyten. Nå måtte jeg finne på noe som kontrabassen skulle spille, et eller annet som komplimenterte melodistemmen, noe som ga nok rom, men samtidig underbygde melodien og ga den en kontekst. Det var om å gjøre å ikke tenke eller analysere for mye, så jeg hørte på melodien jeg lagde en gang til, mens jeg sang, pludret for meg selv, til jeg hadde etablert en følelse for hvordan basstemmen skulle te seg. Å prøve å overføre dette til pianoet, slik at det resulterer i helt konkrete toner, er en annen sak.
Det kommer i små drypp, denne fremgangen. Jeg innser at jeg har en hang til å sette meg ned i relativt korte perioder på kanskje ti til tretti minutter for å høre på opptakene, spille strofene om og om igjen på piano, for deretter å tilføre små variasjoner. Og det er stort sett det jeg har gjort når jeg har komponert i det siste. Men det virker i det minste. Låta får litt færre spørsmålstegn for hver økt som går, og kommer hakket nærmere et ferdig komponert produkt.
Skjønt, om låta vil bli innspilt eller bare få prøvd seg på en konsert, det gjenstår å se.
Thomas Husmo Litleskare er jazzmusiker og komponist, med trompet som hovedinstrument.
