Om å tvile på eget fagfelt

«Er noe virkelig galt med vårt eget fagfelt?», spurte jeg i en forelesning for ikke så lenge siden. Spørsmålet ble møtt med et skjevt smil: «Noe er i alle fall ikke helt som det burde være.»

 

Kanskje var det alle artiklene jeg leste om Diederik Stapel-skandalen i 2011 som sådde det første frøet av tvil, denne nederlandske professoren som svindlet en hel verden. Han vektla enkle, tydelige og vakre datasett. Akkurat som tidsskriftene og publikum ville ha dem. Resultatene han fant opp var likevel langt fra tilfeldige. Stapel valgte med omhu hva som ville være logisk ut fra tidligere forskning. Hva er det naturlige manglende leddet i denne hypotesen? Hva vil være sannsynlig å finne som neste steg? Slik ble alt han gjorde troverdig og sannferdig – og attraktivt. For hvem har vel noensinne brydd seg om nullfunn?

 

Avsløringen fikk mange ringvirkninger. En av dem var den ubehagelige vissheten om at noe er råttent i psykologiens rike. Den verdenskjente nobelprisvinneren Daniel Kahneman omtalte sosialpsykologien som et felt i krise. En rekke spørsmål ble stilt. Hvordan kunne tidsskriftene ha sviktet så totalt? Hvor mange forskere kunne ha gjort det samme? Hvilken rolle hadde kollegaene og universitetet? Hva skjedde med fagfellevurderinger og replikasjonsrutiner?

 

For hvem har vel noensinne brydd seg om nullfunn?

 

Stapel var et eksempel på en som bevisst søkte å føre folk bak lyset. Han jukset med overlegg. Men i tillegg til risikoen for flere slike tilfeller, utgjør også aksepterte forskningspraksiser en trussel mot psykologifaget. Eksempler er den nevnte unnlatelsen av å publisere nullfunn, resultater som ikke bekrefter en hypotese. En enda viktigere utfordring er en vitenskapelig praksis som gjør det vanskelig å replikere studier.

 

Dette problemet ble tydeliggjort i en internasjonal studie kalt «Estimating the Reproducibility of Psychological Science». 100 studier publisert i 2008 fra tre anerkjente tidsskrifter ble valgt ut. Målet var å gjenta dem for å etterprøve resultatene. Hele 270 forskere deltok i forsøket på å etterlikne eksperimentsituasjonene så nøyaktig som mulig. Resultatet? Blant de 100 originalstudiene viste 97 % statistisk signifikante resultat. Kun 36 % av replikasjonsforsøkene viste det samme. Størrelsen på effekten var også mindre i de originale studiene.

 

De utallige tredjevariablene Selv ikke det perfekte og mest gjennomtenkte psykologiske eksperimentet vil nødvendigvis gi et klart svar. Variablene er for mange; støyen er for høy. På tredjeåret fikk vi demonstrert dette av en foredragsholder. Med bakgrunn i resiliensforskning hadde forskerne valgt seg ut fire beskyttelsesfaktorer som utgangspunkt for en intervensjon overfor risikoungdom. Teorien de hadde i ryggen var både anerkjent og vel akseptert innen utviklingspsykologien. Faktorene fellesskap, mestring, kreativitet og opplevelse av kontinuitet hadde alle vist seg avgjørende for barn som klarer seg godt på tross av alvorlige stressorer i oppveksten.

 

Foreleseren vår fortalte med brennende iver. Dette var et prosjekt de virkelig hadde hatt troen på. I salen satt vi engasjerte og lyttet. Hvordan kunne et slikt prosjekt ikke gi oppløftende resultater? De hadde jo fulgt litteraturen til punkt og prikke, nøyaktig slik vi studenter lærer at det skal gjøres.

 

Intervensjonen resulterte ikke i et eneste statistisk signifikant funn. Det nærmeste de kom et funn var at ungdommene skåret noe høyere på antisosial atferd. De var altså blitt verre. Murring og spørsmål fra salen. Hva var det som hadde gått galt? Var prosjektet basert på for lite teori? For lite empiri? Var målet med studien for omfattende eller for uspesifikt?

 

Hvordan kunne et slikt prosjekt ikke gi oppløftende resultater? De hadde jo fulgt litteraturen til punkt og prikke, nøyaktig slik vi studenter lærer at det skal gjøres.

Jeg kunne ikke dy meg og rakk opp en hånd: «Er noe virkelig galt med vårt eget fagfelt?» Skjevt smil: «Noe er i alle fall ikke helt som det burde være.» Eksempelet illustrerer hvor problematisk det er å ta utgangspunkt i teori og tidligere empiri, og skape resultater i det virkelige liv. Resultater fra laboratoriet kan ikke overføres direkte til hverdagslivet.

 

Forskeren søker det sanne, det objektive, og etterstreber dermed så kontrollerte forhold som mulig. Det publiseres utallige artikler om statiske forhold, eksperimentelle situasjoner og kontrollerbare variabler i et forsøk på å avdekke regularitet og lovmessighet. Men hvor mye kan egentlig utvinnes fra slik forskning? Vi vet alle hvor uendelig mange faktorer som kan påvirke et menneske eller en situasjon. Ulike instruksjoner fører til ulik fortolkning; populasjonsutvalg kan ikke overses, ei heller forskerens egen oppførsel. Og dette er bare noen av de få tingene som kan spille inn. Hva er det egentlig som holdes konstant? Kan det oppstå ny og reell kunnskap når de interagerende faktorene er så mange, prosessene så ustabile og regularitet og lovmessighet nærmest er uoppnåelig? Den nevnte studien hvor de forsøkte å replikere en rekke psykologiske forsøk illustrerer denne vanskeligheten. Vi skulle helst ha sett at resultatene skyldes stabile underliggende fenomener som kan predikeres av teori alene, men finner heller at tredjevariabler har en betydelig innflytelse.

 

Søker forskeren og klinikeren det samme? Hvor viktig er så den sanne vitenskapen for psykologien? Det virker kanskje som et banalt spørsmål, men svaret kan overraske. For noen uker siden ble vi nemlig stilt overfor et dilemma av en professor. «Sett at du har to bøker hvor den ene inneholder all sann kunnskap om psykologi, mens den andre boken bare inneholder kunnskap om psykologi som vi vet virker. Hvilken ville du valgt?» Det pragmatiske mot det dogmatiske, det praktiske mot det teoretiske. Flertallet rakk opp hånden på det siste alternativet. Vi vil jo først og fremst gjøre det vi vet fungerer i møte med mennesker.
Nettopp dette har jeg alltid ansett for å være psykologiens viktigste formål: å hjelpe. Hos klinikeren vil det som fungerer derfor bli det mest sentrale, og da er effektive metoder det viktigste for å kunne hjelpe flest mulig. Kanskje ligger noe av problemets kjerne her. Klinikeren ønsker kunnskap som virker; forskeren søker kunnskap som er sann.

 

Resultatet er to ulike tilnærminger til faget. Og som kliniker i terapirommet innser man raskt at mennesket i liten grad kan forstås og predikeres ut fra gruppedata. Kausaliteter, kategorisering og lovmessigheter tar oss et skritt på veien, men det er ennå langt igjen. Viktigere er kunnskapen vi bærer med oss om hva det vil si å være menneske, om vår egen kultur, og den unike terapeutiske alliansen som forhåpentligvis oppstår. Det er dette særegne og spesielle som blir sentralt. Vi skal ikke tro at vi vet hva en situasjon gjør med et menneske, eller hvordan hen kommer til å reagere neste gang. Vi skal være åpne og forsøke å forstå, ikke forutsi atferd. Den standardiserte formen, med empirisk forskning og vektleggelse av store teorier, passer kanskje ikke så godt for oss kliniske psykologer. Det er den empiriske pragmatismen som er viktigst, den vi lærer gjennom erfaring, mellom møter med utallige mennesker og årevis med kompetanse.

 

Klinisk praksis og erfaring Eller? Med unntak av intervensjonseksempelet har vi bare hatt én forelesning som virkelig rettet skytset mot eget fagfelt. Foreleseren vår ga oss en innføring i bedømnings- og beslutningspsykologi, og redegjorde blant annet for hvilke yrkesgrupper som utviklet et særlig godt faglig skjønn basert på erfaring. Han ramset opp: sjakkspillere, astronomer, sykepleiere og meteorologer. Disse var prakteksempler på jobber hvor man blir målbart bedre med årene. Hvilke yrker lærte derimot ikke av sin erfaring? I hvilke forbindelser kan vi ikke stole på fagfolks skjønn? Også disse listet han opp. Aksjeanalytikere, tollere, politiske eksperter, de som gjennomfører åpne jobbintervjuer, og – la han til – kliniske psykologer. Usikker latter fra salen. Igjen dette skjeve smilet.

 

Han forklarte hvordan man i klinisk praksis baserer seg på ting som symptomer, familiesituasjon og tilsvarende opplysninger for å konkludere med en eventuell diagnose. Denne sammenhengen er nesten alltid usikker, og er sjelden lik på tvers av individer. To pasienter kan ha nøyaktig samme symptomer, men årsakene kan være totalt forskjellige. Ofte er også årsakene ukjente – vi mangler altså valide karakteristikker. En kliniker lærer ikke disse essensielle sammenhengene, tross økt erfaring. Vi utsettes ikke for alle mulige tilfeller av årsakssammenhenger. Som psykolog vil man bare oppleve dem som har problemer som følge av fars antisosiale atferd. Man møter aldri alle dem som tross samme situasjon har klart seg bra. De oppsøker ikke hjelp. Slik kan vi aldri lære hvilken forbindelse det er mellom en antisosial far og livskvalitet. I tillegg er tilbakemeldingene om egne feil og terapiens effektivitet heller ikke gode nok.

 

Og konsekvensen? Vi forenkler. Vi påvirkes av omgivelser og situasjoner, og gjør det motsatte av det vi burde: å systematisk registrere erfaringer. Overlat det du kan til mekaniske rutiner, skriver Geir Kirkebøen. Han mener også at profesjonstittelen gjør oss ekstra sårbare: «Seks år med studier, klart vi kan!» Men subjektiv sikkerhet er sjeldent en god indikator på gyldig skjønn, tross mengder av klinisk erfaring.

 

Så lenge det er tvil er det håp? I lys av alle disse usikkerhetene spør jeg meg ofte som tvilende student: Har vi grunn til å stole på psykologisk forskning? I hvor stor grad er egentlig signifikante funn replikerbare? Blir vi i det hele tatt bedre av klinisk erfaring? Og kanskje viktigst: Står tilliten vi viser vårt eget fagfelt i samsvar med det vi faktisk klarer å utrette?

 

Psykologi er en ung vitenskap, sies det, fanget et sted mellom humaniora og naturvitenskap. Likevel blir den møtt med stadig voksende prestisje og tillit. Sakkyndige bestemmer indirekte over straff eller frihet, ventelistene hos psykologene blir lengre, og snittet for å komme inn på studiet har aldri vært høyere. Da er det viktig at vi som står på terskelen til profesjonen likevel evner å se oss selv utenifra og spørre i hvor stor grad vi faktisk oppfyller vitenskapens krav. Vi vil så gjerne være objektive, nøytrale og sannferdige, men likevel går jeg stadig med den murrende følelsen av at vi først og fremst er pragmatiske og rasjonelle. For dersom /hva/ som virker er viktigere for oss enn /hvorfor/, og hvordan det /bør/ være er viktigere for oss enn hvordan det faktisk /er/, da har kanskje psykologien som vitenskap et virkelig problem.

 

 

Adriane Lilleskare Lunde går 6. semester på profesjonsstudiet i psykologi ved UiO.

Legg igjen en kommentar