Tar tyrannen makten? Eller er det vi som gir den fra oss?
Tekst: Rune Braaten
Illustrasjon: Karethe Hustad Hansen
En far sier til barnet: Nei, det får du ikke lov til. Og barnet underkaster seg den milde tvangen. En mor sier til barnet: Vær så snill, ikke gjør det, for da blir jeg lei meg. Barnet underkaster seg ikke bare fordi overmakten er for sterk, men også fordi det elsker foreldrene. Kinas ettbarnspolitikk førte til framveksten av en generasjon bortskjemte enebarn kalt «Kinas tusen små keisere». I spillet mellom foreldre og barn veksles det mellom hvem som oppleves å ha overtaket; den lille tyrannen eller de allmektige voksne. Men er tvang alltid et resultat av å underkaste seg overmakten? Eller er det tilfeller der vi frivillig ikke bare gir fra oss autonomien, men også skaper og opprettholder en hersker?
Tyrannen og psykologiens abrakadabra-ord
I 1577 ble den første komplette utgaven av Om den frivillige trelldom av Étienne de la Boétie utgitt. Lenge før Philip George Zimbardo var så mye som et lystent glimt i sin fars øyne, ga de la Boétie en presis beskrivelse av maktens to ansikter; overmakten og avmakten. Der Zimbardo skaper en konstruert virkelighet i sitt beryktede Stanford Prison-eksperiment, velger de la Boétie å beskrive menneskene slik de er, i den virkelige verden. de la Boéties tese er at dersom vi ikke allerede lever under en tyrann, så vil vi velge en som kan være vår hersker og at vi gladelig vil la ham utvikle seg til å bli en tyrann. Slik de la Boétie ser det, er det ikke nødvendigvis feighet som forklarer den kollektive underkastelsen, men heller at tyrannen benytter seg av det som psykologer kaller inngrupper og utgrupper, sosial forpliktelse, belønning og straff, stimulus og respons. Psykologiens abrakadabra-ord og borgerlig-akademiske begrepsapparat var imidlertid ingen nødvendig forutsetning for Étienne de la Boéties sviende og presise beskrivelse av den intuitive oppbygningen av diktaturet: Ved å alliere seg med en liten gruppe som igjen kontrollerer andre under seg, kan tyrannen sikre sin posisjon. Vi er alle fanger uten lenker.
Vi er alle fanger uten lenker.
Som de la Boétie skriver, er det mangelen på solidaritet mellom de undertrykte som gjør diktaturet mulig: «Den som hersker slik over dere, har bare to øyne, bare to hender, bare én kropp og ikke noe som ikke den usleste mann i den store og uendelige mengden av våre byer har, om det da ikke er den fordel dere gir ham så ham kan ødelegge dere. Hvorfra får han alle disse øyne som han spionerer på dere med, om det ikke er dere som gir ham dem? Hvorledes kan han ha så mange hender til å slå dere med, hvis han ikke tar dem fra dere?» (Fra Bernt Vestres norske oversettelse, gitt ut på Aschehoug forlag i 1984)
Om den sosiale omgjengeligheten er bygd på gjensidig mistillit eller nestekjærlighet er av mindre betydning, det som teller er at vi fungerer sånn noenlunde i det store og uformelige fellesskapet vi kaller «samfunnet». Så får det heller være at vi forbanner hverandre når vi har lukket døren bak oss og ingen lenger hører oss. Det er en hårfin grense mellom sosial kontroll og flertallets tyranni, og mest tydelig blir det i de tilfellene der tyranniet står i det godes tjeneste.
Jonestowndrømmen
Om man ikke vil bøye seg for konge og flagg, tyrannens tradisjonelle ansikt, kan man heller knele for en guru eller en vag idé. I 1978 døde over 900 mennesker i kollektivt selvmord i «The Peoples Temple Agricultural Project» i Guyana. Jim Jones var en forkjemper for rettighetene til fattige og utstøtte i 1960-tallets Amerika, og spesielt gjorde han en innsats for å bedre livsvilkårene for den afro-amerikanske delen av befolkningen. Jim Jones ble i 1960 utnevnt til direktør for en borgerrettighetskommisjon av Indianapolis’ borgermester Charles Boswell, og i 1961 var Jim og Marceline Jones det første hvite paret i Indiana som adopterte et afroamerikansk barn. De adopterte etterhvert flere barn av ikke-kaukasisk opprinnelse, og deres eneste biologiske sønn var Stephan Gandhi Jones, hvis mellomnavn var etter den indiske politiske leder og ikkevoldsfilosof Mahatma Gandhi. Jim Jones utviklet etterhvert en ideologi som kan karakteriseres som en særegen blanding av protestantisk kristendom og marxisme, men hele tiden med vekt på det sosialetiske budskapet i Bibelen og nødvendigheten av å sympatisere med og identifisere seg med de undertrykte. Da Jones etter en kollaps i 1961 ved en feiltagelse ble lagt inn på de svartes avdeling på sykehus, nektet han å la seg overflytte til de hvites avdeling, og begynte å re sengene og tømme nattpottene til sine svarte medpasienter.
Jim Jones hadde etablert sekten «The Peoples Temple» i Indianapolis allerede i 1955. På midten av 1970-tallet ble Jones og hans tilhengere utsatt for flere kritiske avisartikler, der man undersøkte påstander fra tidligere sektmedlemmer om fysiske, emosjonelle og seksuelle overgrep. Slik Jim Jones så det, var politiet og media ute etter å knekke organisasjonen hans på grunn av deres uttalte støtte til kommunismen, og det ble besluttet at man skulle flytte virksomheten til et land som ville tillate at man dannet en form for selvstendig «sosialistisk kommune». Valget falt på det lille søramerikanske landet Guyana, og i 1974 ble avtalen om «frihandelsstatus» for det tolv kvadratkilometer store området som sekten disponerte signert.
Jonestownmassakren
Sommeren 1977 sluttet Jim Jones selv og en stor gruppe tilhengere seg til de sektmedlemmene som allerede hadde ankommet Guyana, slik at antallet sektmedlemmer i leiren ble nærmere tusen personer. Leiren i Guyana var ikke bygd for at så mange mennesker skulle leve der, og Jones’ tilhengere måtte sove på feltsenger i de overfylte brakkene. Brakkene var delt etter kjønn, og ektepar fikk ikke lenger bo sammen. Klimaet var en påkjenning – det var kvelende hett og kvalmende fuktig, og man jobbet lange dager – opptil 11 timer per dag. Gjennom dagen, og også utover nettene holdt Jim Jones endeløse taler over høyttaleranlegget. Ingen kunne forlate området uten Jim Jones’ tillatelse, men etter noen tid kom det tilstrekkelig med meldinger om sektmedlemmenes forhold til at den amerikanske offentligheten uttrykte bekymring. Kongressmannen Leo Ryan sa seg villig til å reise til Guyana for å undersøke forholdene.
Leo Ryan ankom Jonestown den 17. november 1978 sammen med sin rådgiver, et filmteam fra nyhetskanalen NBC, samt en gruppe bekymrede pårørende til sektmedlemmene. På kvelden virket alt å være i orden, men noen sektmedlemmer ga i skjul lister til medarbeidere fra NBC. Listene inneholdt navn på sektmedlemmer som ønsket å forlate Jonestown. Dagen etter kunngjorde derfor Ryan at de som ønsket å forlate Jonestown kunne reise med ham, men i frykt for hvordan Jim Jones ville reagere var det få som takket ja til tilbudet. De som skulle reise til flyplassen tok plass på lasteplanet til en stor lastebil, og ankom den lille flystripen i Port Kaituma, om lag én mil fra Jonestown. Det var to mindre fly som skulle benyttes til transporten – en Twin Otter med plass til 19 passasjerer, og en Cessna med plass til seks passasjerer. Flere av sektmedlemmene var skeptiske til at sektmedlemmet Larry Layton fikk gå ombord i Cessna-maskinen, og i det flyet hadde taxet til enden av rullebanen, ble det tydelig hvorfor de flyktende sektmedlemmene hadde mistro til Layton; han dro fram en revolver og begynte å skyte på sine medpassasjerer. I mellomtiden hadde medlemmer av tempelets sikkerhetsbrigade kommet fram til flystripen, og de begynte å skyte på Twin Otter-maskinen. Fem personer døde i dette angrepet, deriblant kongressmannen Leo Ryan.
Tilbake i Jonestown instruerte den tidligere borgerrettsaktivisten Jim Jones sine tilhengere om å foreta det han kalte et kollektivt «revolusjonært selvmord». Dette var noe de hadde øvd på gjennom lang tid; de hadde stilt seg opp på rekke og drukket av et beger som ble gitt dem, de hadde forestilt seg at begeret inneholdt gift, de hadde øvd på denne groteske forvrengningen av en nattverd, både for seg selv og barna sine. Men denne gangen var det ikke lenger en øvelse, denne gangen var det blåsyre blandet med saft i begrene de drakk av. 909 mennesker døde i Jonestown den 18. november 1978, og omtrent en tredjedel av dem var barn.
Tyrannens skapelse
Gikk sektmedlemmene frivillig inn i døden? Eller var de ofre for et ekstremt sterkt sosialt press? I hvor stor grad var evnen til å tenke selvstendig svekket etter en lang periode med fysisk og mental svekkelse under tilnærmet ulevelige forhold? Hva det enkelte sektmedlem har tenkt vil vi aldri få vite med sikkerhet, men Jim Jones’ egne tanker og idéer får vi et inntrykk av gjennom et 44-minutters lydopptak tatt opp mens det kollektive selvmordet ble gjennomført. På lydopptaket snakker Jim Jones om at ulike etterretningsorganisasjoner er ute etter å ta knekken på The Peoples Temple, at fienden vil komme og drepe og torturere både barn og eldre.
At tyrannen skal skapes gjennom frie valg – nei, det er en tanke vi ikke føler oss komfortable med
I følge Étienne de la Boétie skapes tyrannen gjennom tre ulike prosesser: Gjennom valg, ved våpen eller gjennom arvefølge. At tyrannen skal skapes gjennom frie valg – nei, det er en tanke vi ikke føler oss komfortable med. Dog er den tanken likevel kanskje ikke så fremmed, og aller minst i vår egen tid. Tyrkia valgte Recep Tayyip Erdoğan, Filippinene valgte Rodrigo Duterte, Russland valgte Vladimir Putin, USA valgte Donald Trump. De kan ikke nødvendigvis kategoriseres som diktatorer, men alle har de appellert til ønsket om en fast hånd i politikken. Kanskje er det ikke våre nåværende ledere vi skal frykte mest, men heller de ledere som de baner vei for. Døperen Johannes var forløperen for Jesus Kristus, mens Judas Iskariot var forløper for… oss selv?
Rune Braaten går 6. semester på profesjonsprogrammet i psykologi.
Referanser
de La Boétie, É. (1984). Om den frivillige trelldom. Oslo: Aschehoug.
Wikipedia. Jim Jones. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Jim_Jones
Wikipedia. Jonestown. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Jonestown
Association for Diplomatic Studies and Training. The Jonestown Massacre. Hentet fra http://www.huffingtonpost.com/adst/the-jonestown-massacre_b_8592338.html
