Vi kan ikke fortsette å leve som vi gjør. Vi utnytter og misbruker naturen, andre mennesker og alle andre dyr på jorden. Og vi blir syke og ulykkelige av det.

Vi lever i en verden med stadig mer tilgang på informasjon om alle tingene vi trenger.

Jeg trenger en dings som skjærer ut kjernen i et eple perfekt, og en som elegant glir seg rundt steinen i en mango. Jeg trenger den nye kremen som er myk og går dypt inn i huden, gjør meg litt brunere og samtidig strammer opp kroppsdeler og fjerner cellulitter. Jeg trenger en ny telefon som tar bilder og video og som er koblet opp på alle mine musikkapparater i leiligheten og hos de vennene jeg besøker oftest. Jeg trenger en ny bukse som ser ut som den er dyppet bare halvveis i blekemiddel, og en vest i skinn med frynser fra skuldrene. Jeg trenger nye joggesko som tar opptak av hvor fort jeg løper og hvor langt jeg løper og hvor mange oppoverbakker det var og som spiller musikk trådløst til øret mitt og hvor all informasjonen med et tastetrykk kan legges inn på data og diverse sosiale medier. Jeg trenger…!

Alt dette fortelles vi, hver dag, hele tiden. På bussen på vei til skole og jobb, på T-banestasjonen, inne på T-banen, i aviser, på nett, på TV. Denne er kapitalismen. Som enkelt­individ kan vi selvsagt ta et bevisst valg, vi kan ta avstand fra konsumsamfunnet, forbrukersamfunnet, bruk-og-kast samfunnet. Og det bør vi også gjøre. Men jeg mener det er samfunnets ansvar å gjøre dette lettere for oss.

Vi drukner i dissonansen mellom informasjon om alt vi trenger og informasjon om hvordan leve etisk. Mest av alt trenger vi at alle samfunnene i verden begynner å handle bevisst med tanke på hvordan vi låner ressurser fra alle andre organismer på jorden.

Bredo Berntsen, en av Norges største kapasiteter på det sta­dig mer påtrengende temaet økonomisk vekst kontra natur, gir klar tale i boka Grønne linjer: «I en verden med klare arealbegrensninger, klimatisk sårbarhet, strenge økologiske spilleregler og mengder av truete arter, viser det seg å være en umulighet å forene vekst med vern. Verken konvensjo­nell markedsliberalisme, sosialdemokratisk planleggingstro eller troen på glupe teknologiske grep kan overvinne disse grensene.»

Til alle tider har nasjoner hatt en framtidsplan som innebar profitt, overskudd og vekst. Og i mange perioder har dette vært nødvendig. Folket har vært fattig, mange døde av sult og landet var ikke økonomisk sjølberga. I mange land er det ennå en lang vei å gå før menneskene har det de trenger av mat, trygghet, tak over hodet, og rent vann. Men i de fleste vestlige land har vi gått langt forbi levelønn. Vi bruker over jordens evne, men har fortsatt vekst som ideal. Vi trenger ikke lenger en økonomisk vekst som peker mot himmelen. På et tidspunkt må vi se oss fornøyd med det vi har, og tenke balanse. Et nullvekstsamfunn er nettopp et slikt samfunn.

«Vi bruker over jordens evne, men har fortsatt vekst som ideal.»

Forbruk og (u)lykke

At vi er høyforbrukere og høykon­sumenter kommer ikke som en overraskelse på noen. Vi lever over evne, vi har alt vi trenger, resten er jåleri. Men at et slikt høyt konsum gjør oss ulykkelige, det har vi kanskje ikke tenkt så nøye over. I en studie publisert i 2012 med tittelen Life at Home in the Twenty-First Century, observerte forskere en rekke middelklassefamilier i California. Et av de sjokkerende funnene var at 75% av familiene i studien ikke kunne parkere bilen sin i garasjen fordi den var for full av ting.

Videre rapporterer studien at familiekvinnenes nivå av stresshormoner nådde sitt absolutte høydepunkt, ikke når de hadde problemer på jobben eller opplevde emosjonelle kon­flikter, men når de brukte tid på å ordne og fikse familiens eiendeler.

Når vi blir så ulykkelige av å ha mange ting, er det rart at vi opprettholder en pervers shoppingatferd som gjør oss lykkelige ett sekund, men som i lengden kun fyller skuffer og skap og roper på neste vårrengjøring.

«At vi er høyforbrukere og høykon­sumenter kommer ikke som en overraskelse på noen. Men at et slikt høyt konsum gjør oss ulykkelige, det har vi kanskje ikke tenkt så nøye over.»

Den vestlige verden har utviklet seg til å bli et konsum­samfunn vi ikke engang har arbeidskraft til å opprettholde. Hvordan løser vi det? Vi flytter produksjonen ut av landet, til land med dårligere rettigheter for arbeiderne. Vi krever en fattig underklasse for fortsatt vekst og velstand. På den måten bidrar du og jeg, når vi deltar i konsumsamfunnet, til at voksne og barn dør i arbeidet for å lage vår sommerkol­leksjon.

Hadde noen forestilt meg tankeeksperimentet om at min niese skulle sitte på en fabrikk og sy fotballer dag ut og dag inn, hadde jeg protestert med hele meg og endret min konsumatferd øyeblikkelig. Men bak de glinsende H&M-plakatene av smekre, retusjerte, brune damer med lange bein i den nyeste safari-outfiten, glemmer jeg at andres nieser har sittet og arbeidet.

Isteden sammenligner jeg meg med alle de andre jentene på min alder som er ikledd det nyeste it-plagget, eller med jentene på plakatene som tapetserer byen, og illusjonen om at jeg trenger enda en ting oppstår.

Forbruk og søppel

Så, hvor blir alle disse tingene av når vi er ferdig med dem? Kulturverks artikkel Søppelsivilisasjon – vekst skaper søppel omtaler SSBs oppdaterte avfallsregn­skap for Norge. Grafen viser den interessante og frastøtende sannheten: forholdet mellom utviklingen i BNP (økonomisk vekst i Norge) og utviklingen i søppel er slående. Mengden avfall i antall millioner tonn øker i et nesten 1:1-forhold med økonomisk vekst. Finanskrisen i 2009 avslører en liten nedgang også i søppel.

Det kan ikke kalles annet enn absurd at handelsnæringen og myndighetene fortsatt applauderer vekst. Årlig avfallsmengde har i Norge økt med 30% siden 1995, og forventes å stige til over 11 millioner tonn i 2020, med husholdningene som desidert største bidragsytere. Husholdningsavfall har siden 1995 steget med godt over 55%. Man skal ikke mange generasjoner tilbake før det ikke var noe som het søppel. Ting ble brukt om igjen og om igjen til det knapt var noe igjen av det. Og materialene var gjenvinnbare og nedbrytbare. I tillegg ble ting laget for å vare.

Forbruk og mat

Det er ikke bare elektro­nikk og klær og biler og interiør og kosme­tikk vi forbruker. Det er også mat. Vi spiser stadig mer mat.

I de siste to generasjonene har blant annet økt tilgang på mat ført til lavere barnedødelighet, en sunnere befolk­ning, og høyere levealder. Men vi stoppet ikke der, vi fortsatte å øke matkonsumet. Vi får nå en stadig tjukkere vestlig befolkning.

Som en konsekvens bruker stadig flere store summer hvert år på treningssenter for å trene bort all den energien de har puttet i seg. Og stadig flere bruker enorme summer på tabletter som skal gjøre opp for matinntaket. Tabletter som skal øke forbrenningen, blokkere karbohydratopptaket, eller endre fettcellestrukturene.

Et alternativ ville jo også vært å konsumere mindre mat.

Det er heller ikke kun kornprodukter eller sukker vi overforbruker, det er også andre arter. For to generasjoner siden spiste man kjøtt en gang i uka. Noen uker fikk søndagssteiken selskap av ertesuppe med flesk eller ulike innslag av innvoller på ukesmenyen. Vårt kjøttkonsum er vok­sende, det ligger i dag på 77 kilo i året per person i Norge, og det skremmer helsemyndigheter og eksperter. Matskandalene som rulles opp tyder på en internasjonalisert matbransje der profitt går foran alt. Samtidig er det dokumentert at 40% av all maten amerikanere kjøper og 25% av all maten nordmenn kjøper havner rett i søpla.

Når man ser denne informasjonen i sammenheng med den banebrytende FN-rapporten, Livestock’s Long Shadow (dyreoppdrettens lang skygge), er det grunn til å bli bekymret. Rappor­ten viser at det å avle opp dyr til mat har ført til mer global oppvarming enn alle biler, lastebiler og annen transport i verden til sammen. Husdyrenes gassutslipp står for over 51% av verdens samlede utslipp av klimagasser (over 32 600 millioner tonn karbondioksid). Dette er mer enn det totale globale utslippet fra transport (13,5%) og fra alle fossilt brenselskraftverk til sammen.

«Jo mer vi søker tilfredsstillelse i materielle ting, desto mindre tilfredsstillelse finner vi der.»

FN rapporterer at husdyrsektoren muligens er den ledende aktøren i reduksjonen av biologisk mangfold, fordi det er den viktigste årsaken for avskoging. Husdyrbeiting fører til ødeleggelse av regnskogene, og med det utryddelsen av over halvparten av verdens dyre- og plantearter. Forurensningen til dyregårdene ødelegger verdens hav. Fiskeoppdrettsanlegg produserer enorme mengder avføring, fiskelik og antibiotika som forårsaker at havbunnen råtnes og forgiftes.

Det er viktig ikke å misforstå dette. Det at dyr er på jorden i seg selv, er ikke skadelig for havbunn og reinskog og økosystem. Men i et kapitalisert system der profitt står som høyeste mål, der naturressursene brukes så hardt at det tar tiår å gjenvinne balansen, der titusener av dyr sendes på samlebånd rundt i fabrikken, fores med kunstig fôr, sprøytes med antibiotika og sendes i fryst form over verdenshav for å tilby kjøtt til seks måltider om dagen i de tusen hjem – da kan vi snakke om at dyrehold ødelegger den jorden vi står på.

Vårt kjøttkonsum går ikke bare radikalt utover naturen, men også utover jordens vannressurser. For å sette dette i perspektiv; hver dag tar skittent vann livet av 1 800 barn. Ifølge UNICEF har rundt 783 millioner mennesker rundt om i verden fortsatt ikke tilgang på rent drikkevann.

Å bruke store mengder korn og vann til husdyr, for å produsere en liten mengde kjøtt, er sløsing med begrensede ressurser.

What’s in it for me?

Dette hørtes jo veldig slitsomt ut. Slutte å spise kjøtt, slutte å shoppe, bli en sånn miljøfreak. Men hva om det ikke kun er bra for jorden, andre mennesker og andre dyrearter, men også er bra for deg?

Tallrike forskingsfunn kan bevise fordelen av mer natur og et sunnere miljø også for enkeltindividet. Det er så enkelt: Naturopplevelser gir velvære.

«Hva om det ikke kun er bra for jorden, andre mennesker og andre dyrearter, men også er bra for deg?»

Forskere ved Uni­versitetet i Rochester viser at å være i naturen gjør oss mer gavmilde, hjelpsomme, mer opptatt av lokalsamfunnet, reduserer stress og får oss til å bry oss mer om våre medmennesker.

Ifølge forsker Richard Ryan bør vi prioritere penger lavt: ”Jo mer vi søker tilfredstillelse i materielle ting, desto mindre tilfredsstillelse finner vi der”. Han viser at de som prioriterer penger høyt i livet sitt oftere er utsatt for depresjon, angst og lav selvtillit. Pengejegere gjør det også dårligere på tester som måler vitalitet og selvrealisering.

En annen studie har vist at det å jobbe i jorda uten hansker øker nivået av det forskerne kaller ”vårt naturlige lykkestoff” serotonin. Det er bakterien Mycikaterium vaccae i jorda som utløser serotonin i hjernen vår.

Har vi glemt hvorfor vi er her? Det har vi kanskje aldri visst. Det er vel tusenkronersspørsmålet; hva er meningen med livet? Hvorfor er vi her? Men vi kan vel alle være enige i at vi ikke er her for å dytte penger inn i et kapitalistisk økonomisk system, kun for at det systemet skal kverne videre.

Det er vel ikke helt radikalt å påstå at vi er her for å ha det bra, kanskje til og med for å føle lykke. Og dette gjør de fleste av oss ved å være snille mot andre, sette oss mål, og arbeide jevnt og trutt mot det målet. Som optimist og realist tror jeg vi kan gjøre verden til et bedre sted – men vi bør starte nå.

“When the last tree has been cut,
When the last river has been poisoned,
When the last fish has been caught,
Then we will find out that we can’t eat money.”

– Anonymt ordtak