Sommeren 2014 var spesiell. Jeg var ikke på ferie. Jeg var på jobb, som ekstrabetjent i et av landets største fengsel.
Da jeg fortalte om «ferieplanene» mine til studievenner fikk jeg mange spørsmål. Og ikke minst hadde jeg uendelig mange spørsmål selv. Ett av spørsmålene er enkelt å svare på: Nei, vi verken vasker eller lager mat til de innsatte. Hva gjør man da? Etter tre måneder i jobben har jeg fremdeles ikke noe enkelt svar. Det er så mye. Småting og store ting. En variert hverdag, innenfor faste rammer. Mye rutine, men aldri kjedelig.
Mange bekjente ble også overrasket. Kunne jeg være ekstrabetjent? Måtte man ikke være stor og skummel, og aller helst en mann, for å få respekt?
Jeg var spent, jeg også. Ville de innsatte lytte til en ung jente på 22 år?
Svaret er ja. Faktisk lignet mange av ekstrabetjentene på meg. Blant utdannede fengselsbetjenter er kjønnsfordelingen omtrent 50/50, så det er på ingen måte en machokultur. Uansett utseende er væremåte og holdninger det viktigste i denne jobben. Og ikke minst evnen til å snakke med ulike mennesker. Man må være rettferdig, tydelig og vennlig. Det spesielle er at man skal sette grenser samtidig som man etterstreber gode relasjoner med de innsatte. Denne relasjonen kalles ikke «allianse» som i terapisammenheng, men «dynamisk sikkerhet». En fordel ved å ha gode relasjoner er nemlig at konflikter forhindres. Og nettopp det å forhindre konflikter er essensielt i jobben. Små ting kan fort bli store – og konflikter kan bygge seg opp over tid dersom betjentene ikke er oppmerksomme. Mennesker fra mange ulike land, med ulike bakgrunner, med familie og barn, ulike yrker, plasseres sammen uten mulighet til å flytte. Privatliv er nesten ikke-eksisterende. Betjentenes oppgave er da å bidra til at den innsatte får en bedre dag.
Fengselet er et lite samfunn i seg selv. De innsatte lever et hverdagsliv, med skole eller jobb, trening, fotballspilling og matlaging. Betjentene har oversikt over dette hverdagslivet, og sørger for at rutiner og regler følges. Som ekstrabetjent gjennomgår man et grundig teoretisk og praktisk kurs, i tillegg til opplæringsvakter. Som deltidsjobb er det ideelt fordi man kan jobbe sent eller tidlig, natt og helg. Det er naturligvis betjenter på jobb til enhver tid.
På opplæringen møtte jeg mange andre studenter, men ikke en eneste som studerte psykologi. Det virker som om det er en populær deltidsjobb blant jusstudenter, men altså ikke blant psykologistudenter. Kanskje skyldes det manglende informasjon, usikkerhet, frykt? Jeg forstår godt at jobben kan virke skremmende, og jeg skal innrømme at pulsen min økte et par ganger i løpet av sommeren, men da må man huske at rollen som «innsatt» er midlertidig for de aller, aller fleste. Mennesker vi passerer på gaten, sitter ved siden av på trikken – alle kan på et tidspunkt ha hatt denne rollen. Jeg var ikke redd på jobb, og jeg er ikke redd på trikken.
Dette er også en studierelevant jobb. Psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser er utbredt og man jobber tett sammen med psykologer i fengselet. Innsatte kan følge ulike programmer, som rusmestrings-, sinnemestrings- og seksualforbryterprogram. Det er en arbeidsplass vi som psykologistudenter hører lite om, til tross for at psykologisk kompetanse har stor nytteverdi. Psykologi er derfor en obligatorisk del av utdanningen til fengselsbetjentene. Selv utelukker jeg ikke at jeg vil søke meg til Kriminalomsorgen når jeg en dag er ferdig utdannet psykolog, og da vil jobben som ekstrabetjent ha gitt meg et godt grunnlag.
Enten man vil det eller ikke, så lærer man seg grunnleggende juridiske begreper og hvordan rettssystemet fungerer i straffesaker. Så kan man fortsette med psykologistudiet og være enda bedre rustet til en ny sommer bak murene.
Av Beate Duus Wetteland, profesjonsstudiet i psykologi, 5. semester
