I et samfunn hvor man alltid er på, og er mer opptatt av å krysse av på to do-listen enn å nyte opplevelsen, er nøkkelen til sann lykke å finne på ti dager i Polen?
Tekst: Dina Storvik
Illustrasjon: Maren Duaas
For et års tid siden ble jeg fortalt om et kurs som garanterte å gi deltakerne sann lykke. Jeg var ikke vond å be da jeg nylig fikk muligheten til å melde meg på et slikt ti-dagers kurs i Polen, kalt Vipassana. Den daglige timeplanen besto stort sett av ti timer meditasjon, samtidig som det var forbud mot internett, mobiltelefon, lesing, skriving og all form for kommunikasjon. Som isolert fra omverdenen og mine vanlige gjøremål, satt jeg igjen med en del observasjoner i jakten på lykke og hverdagsaspekter som jeg har lært meg å se litt annerledes på.
Hovedformålet med Vipassanakurset er å jobbe mot sann lykke gjennom meditasjon. Vi ble fortalt at vi etter hvert ville kjenne en prikkende følelse under meditasjonen, dersom vi kom til stadiet for «fullstendig meditasjon». Følelsen skulle symbolisere misnøye og dårlige egenskaper som forlot kroppen. Slik ville vi gradvis nærme oss sann lykke, dersom vi fortsatte med meditasjon to timer om dagen etter endt kurs. Jeg vet at mange fikk kjenne på den prikkende følelsen, inkludert meg selv, men symbolismen ble likevel for vag for min del. Jeg vil heller tro at den lykken mange kjente ikke var noe annet enn et resultat av en vanlig placeboeffekt.
I tillegg tror jeg at lykken mange følte underveis i kurset er vanskelig å holde på. Når man plasseres i en isolert verden med rammer som ikke er mulig å finne igjen på utsiden, tror jeg det kan være vanskelig å føle den samme lykkefølelsen der ute. Lykken kan like gjerne ha kommet fra muligheten til å sette livet i perspektiv, og kun ha fokus på refleksjon av egne tanker, framfor selve meditasjonen. Å leve i isolasjon fra ytre stimuli og konstant pålogging er i dagens samfunn ikke aktuelt for mange. Som følge av dette glemmer man lett et fysiologisk behov som er nødvendig for å klatre oppover behovspyramiden, nemlig hvile.
En annen tanke jeg satt igjen med etter kurset var at følelsene jeg hadde hatt underveis ikke kunne sammenlignes med sosial isolasjon slik det skrives om i psykologien, fordi situasjonen var så kunstig. Jeg var riktignok isolert fra omgivelsene, men ikke på samme måte som de som følgelig føler seg riktig ensomme i det store samfunnet. I følge Helsenorge.no føler en av fem nordmenn seg ensomme (Helsenorge, 2014). Et raskt søk på ordet «ensom» viser at ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn det man ønsker (Wikipedia, 2017). Selv om jeg savnet familien min hjemme og drømte om menneskelig kontakt, var jeg ikke alene om å føle det sånn. Det var 119 andre mennesker rundt meg som følte det på akkurat samme måte. Alle var alene, men vi var alene sammen.
Det vanlige førsteinntrykket vi danner oss av en situasjon eller et menneske, var noe jeg også fikk kjenne på under disse ti dagene. Ettersom det ikke var lov med noen form for kommunikasjon ble førsteinntrykket av mine meddeltakere kun basert på utseende. I og med at jeg deltok på et kurs i Polen, var vi kun et lite knippe utlendinger blant et flertall av polakker. Vi så særlig mye til hverandre, fordi vi en time om dagen hadde tilpasset undervisning på engelsk, i et lite rom. Som vanlig dannet jeg meg et inntrykk av alle i den lille gruppen. Jeg laget kallenavn på flere, for eksempel «hun skumle» og «hun egoistiske», kun basert på det jeg så. Noen dager var jeg så redd for «hun skumle» at jeg laget feller foran døren til rommet mitt, fordi jeg var sikker på at jeg kunne lese av hennes kroppsspråk at hun ville meg noe vondt.
Etter endt kurs fikk jeg snakke med alle jeg hadde gått og trasket rundt, og jeg innså at jeg hadde trukket litt raske slutninger. «Hun skumle» viste seg å være veldig snill og særdeles spennende. Hun hadde bare slitt mye med den sosiale isolasjonen, noe som var grunnen til hennes negative kroppsspråk. «Hun egoistiske» fikk kallenavnet sitt fordi hun, til min og mange andres frustrasjon, alltid løp først til den beste plassen med ryggstøtte i rommet. Dog viste det seg at hun bare hadde hatt samme tanker som alle oss andre, nemlig at vi hadde de verste ryggsmertene, og trengte den mest behagelige pausen når vi endelig hadde mulighet. Konklusjonene og irritasjonene viste seg derfor å være helt unødvendige, og jeg er blitt oppmerksom på at å dømme etter førsteinntrykket er en skummel felle som vi har lett for å falle i.
Som isolert fra omverdenen fikk jeg kjenne på det å leve uten mine vanlige eiendeler. For meg var det en befrielse å ikke ha penn og papir, fordi jeg vanligvis lever gjennom «to do-listen» min. Jeg går gjerne inn og ut av listene mine hele dagen for å stryke ut og legge til ideer. Når jeg alltid skriver ned tankene mine, får jeg ikke mulighet til å bearbeide dem videre, og jeg går dermed glipp av verdifull hukommelsestrening og idéblomstring.
En annen problematisk side ved min listeskriving er når avkrysningen blir mer viktig enn å nyte det jeg faktisk har gjort. For eksempel at det har vært viktigere å hige etter følelsen av å ha fullført et fallskjermhopp, eller å ha dratt til Hawaii, fremfor å være til stede i øyeblikkene der og da. Ved å gjennomføre ting jeg egentlig ikke har nytt godt nok, oppnår jeg likevel en falsk lykkefølelse av å krysse punkter av en liste. Et av hovedpoengene bak Vipassanameditasjon er å jobbe med kropp og hode samtidig. Det er en viktig innstilling å ta med seg videre. Hvis ikke ser jeg at jeg mister halve opplevelsen av det jeg gjør.
I og med at jeg hadde mulighet til det under kursoppholdet, prøvde jeg å leve noen dager uten speil og klokke, noe jeg ellers har problemer med å unnlate i en vanlig hverdag. Resultatet var at jeg oppdaget hvor avhengig jeg er av å konstant sjekke utseendet og tiden. Selv om jeg hadde nedlagt forbud, merket jeg hvordan kroppen stadig ville se seg i alle vinduer jeg passerte, og jeg tok meg selv i å gløtte ned mot et nakent håndledd. Særlig tidsfokuset i hverdagen gjør at jeg på samme måte som med «to do-listene» bare venter på at jeg kan bli ferdig med noe, så jeg kan begynne på noe nytt. Til og med om jeg gjør noe jeg liker.
En siste observasjon jeg gjorde på kurset var hvordan perspektiv er avgjørende for måten vi anser vår egen lykke. Da vi hadde nådd dag fem av kurset, hadde jeg en rar reaksjon i møte med hjemlengsel. Som tidsfordriv hikstet jeg meg fortvilet gjennom alle sangene i musikalen Les Miserables. Da jeg kom over setningen «we are counting our blessings» – idet jeg befant meg på et tørt rom, med et varmt måltid i magen, og julefeiring med en familie som er glad i meg bare noen få dager unna – virket det plutselig helt feil å gråte. Jeg innså at jeg virkelig ikke hadde noen grunn til å være lei meg, men heller mye å være takknemlig for.
Til tross for tvilen jeg hadde til den fysiske lykkefølelsen, sitter jeg likevel igjen med mange positive opplevelser fra kurset. Det ga meg en fin mulighet til å tenke over livet, og sette det i perspektiv. Ved å fokusere på livet som et resultat av det positive fremfor det negative, muligheten til å oppleve noe nytt, og kanskje med litt hjelp fra den prikkende placeboeffekten, har jeg innsett at jeg stort sett er ganske lykkelig.
Dina Storvik har årsstudium i psykologi.
Referanser
Isolasjon og ensomhet (2014). Fra Helsenorge. Hentet 22. januar 2018 fra https://helsenorge.no/psykisk-helse/isolasjon-og-ensomhet
Ensomhet (u.d.). Fra Wikipedia. Hentet 22. januar 2018 fra https://no.wikipedia.org/wiki/Ensomhet 22.01.2018
