Om minneforskning, fortidsmanipulasjon og tilblivelsen av en morder.

Sture Bergwall, bedre kjent som Thomas Quick, erkjente på 1990-tallet over tretti mord i Norge og Sverige. Siden ble han dømt for åtte av disse. I 2008 trakk han tilbake alle sine drapstilståelser, før han i 2013 ble frikjent for samtlige. Rettsskandalen var et faktum, protestene var høylytte, og én nøkkelperson innenfor psykiatribehandlingen skulle vise seg mer sentral enn kanskje noen andre aktører.

En morder blir til

Thomas Quick ble behandlet ved Säter rettspsykiatriske klinikk i Sverige på 90-tallet. Margit Norell var en ledende psykoterapeut tilknyttet klinikken, og utøvet stor innflytelse overfor mange av de ansatte som hadde ansvar for hans behandling. Flere av de mest toneangivende personene på Säter, dro jevnlig på besøk til henne for selv å motta terapeutisk behandling. I tillegg fikk de grunnleggende råd om Quicks terapi. Store deler av denne behandlingsmetoden tok utgangspunkt i objektrelasjonsteorien, som Norell var sterk forkjemper for. Teorien vektlegger individets interaksjon med ytre og indre bilder av andre personer. Særlig viktig er barns relasjon til sine nærmeste omsorgspersoner, da dette er avgjørende for senere forhold i voksen alder.

Under terapi forsøkte man på Säter å hente fram fortrengte og gamle minner om slike tidligere relasjoner. Tilfellet Thomas Quick skulle komme til å basere seg på en stadig voksende teori om seksuelle overgrep han var blitt utsatt for i barndommen. Man tenkte seg videre at han var blitt så traumatisert at han i senere år var blitt i stand til å drepe.

Nettopp denne teorien ble siden en forutsetning for hans tilståelser, da rettsaken tok lite utgangspunkt i tekniske bevis eller vitneuttalelser. Svært mye falt på den anklagedes egne ord og forklaringer om hvordan drapene hadde skjedd, hvor hans ofre lå begravet, og hvorfor han gjorde det. At beretningene hadde store mangler og at han stadig forandret sine utsagn, ble forklart gjennom minnenes grusomhet og dermed utilgjengelighet.

Minneekspert og professor i psykologi, Sven Å. Christianson, var et viktig vitne i rettsaken, særlig når det kom til spørsmålet om hva det var mulig for Quick å huske. I ettertid er han blitt sterkt kritisert for at han var med å hjelpe politiet under etterforskningen og delaktig mane fram minner hos Quick, før han senere lot seg oppnevne til domstolens sakkyndige psykologiske rådgiver. Faren for hans forutinntatthet er bare én av faktorene som har ført til kontroverser omkring hans rolle.

Senere er det også blitt avslørt hvordan han selv gikk i terapi hos Margit Norell samtidig som dette pågikk. En av hans uttalelser om slike tilfeller som Quick, var ”att gärningsmannen oftast blivit utsatt för fysiska eller psykiska övergrepp under uppväxttiden … Morden kan ses som en form av berättelse, ett omedvetet berättande om sina upplevelser”, heter det i dommen.

«At beretningene hadde store mangler og at han stadig forandret sine utsagn, ble forklart gjennom minnenes grusomhet og dermed utilgjengelighet.»

 

Hvordan var det mulig?

I ettertid er et flertall av bøker blitt skrevet om rettsprosessen, debattene har vært mange, og en regjeringsoppnevnt kommisjon i Sverige skal i 2015 vurdere saken på ny. I boken Tilfellet Thomas Quick – En seriemorder blir skapt gjør den prisvinnende journalisten Hannes Råstam rede for prosessene i forkant av rettsakene som skulle felle Quick. Et helt nytt bilde av Säterklinikken vokser fram. Margit Norell var den kontroversielle teoriens mor, og den som introduserte tankene for de ansatte på klinikken. Quick ble selve bekreftelsen og hovedempirien på hennes påstander og ideer knyttet til objektrelasjonsteorien.

Den underliggende tanken i Råstams bok er å vise hvordan politi, vitnepsykologer, behandlere og etterforskere sammen bygget opp en av de verste morderne i Skandinavia. Thomas Quicks fortrengte minner ble nærmest uten motforestillinger omgjort til virkelighet og logikk.

I ettertid er det vanskelig å forstå hvordan noe sånt kunne skje. Mangelen på kritiske spørsmål var stor, og man spør seg hvordan det var mulig at så mange fagpersoner kunne svikte i en omfattende sak som denne.

«Hva om vi en gang når det punkt hvor det er mulig medisinsk å endre eller slette spesifikke minner?»

Falske minner

En svært avgjørende faktor var nettopp den sterke troen på regressiv terapi. I dag vet vi at ny forskning peker på store problemer ved teorier som dette. Et eksempel er Harrison Pope og medarbeidere som i 2007 argumenterer for at amnesi for voldsomme hendelser ikke er en nevrologisk realitet.

Samtidig vet vi at hukommelsen vår er upålitelig. En av dem som særlig har viet sin karriere til dette, er Elizabeth Loftus. Hun beskrives som en av de viktigste psykologene i vår tid, og en pionér innen minneforskning. Allerede på 90-tallet viste hun gjennom ulike forsøk hvor mottakelig vår hukommelse er for forvrengning og manipulering. Våre minner er skjøre, og de oppstår sjeldent som fotografiske kopier av vår fortid. Gjennom hennes og andres forskning er det blitt vist hvor enkelt det kan være å plante såkalt «falske minner» hos forsøkspersoner. Slik er argumentene for Bergwalls terapiform blitt utfordret, om ikke avvist. Vår hukommelse er selektiv, konstruktiv og kreativ.

William Hirst er professor i psykologi og en annen forsker som har vist hukommelsens feilbarlighet. I et Hirsts og hans medarbeideres forskningseksperiment fra 2009 ble 3000 amerikanere intervjuet om sine opplevelser fra 11. september 2001. De samme spørsmålene ble stilt like etter angrepet, elleve måneder senere, og til sist tre år etter selve hendelsen. Resultatene var oppsiktsvekkende, og viste blant annet en feilprosent på 40 % på spørsmålet om hvor de befant seg i samme øyeblikk som terrorangrepet, stilt bare elleve måneder senere.

Hirst mener i lys av dette at selv ikke store og dramatiske hendelser huskes mer nøyaktig enn de hverdagslige minnene våre. I tillegg peker han på viktigheten av den sosiale dimensjonen og dens avgjørende rolle for vår evne til å huske. Minner blir til i samspill med vår sosiale interaksjon, og forventningene som følger med.

Ny forskning manipulerer hukommelsen

Gjennom forskning av blant annet Loftus og Hirst, underbygges altså påstanden om hukommelsens foranderlighet. Vi erindrer hendelser som aldri har funnet sted, vi rekonstruerer og endrer vår fortid, kollektiv som privat. Det er et faktum i dag at vi manipulerer vår egen hukommelse, men hva om vi en gang når det punkt hvor det er mulig medisinsk å endre eller slette spesifikke minner?

Vitenskapen er per dags dato kommet langt i denne type forskning. Ved Massachusetts Institute of Technology i Cambridge, USA, har hjerneforsker Steve Ramirez og hans kollega Xu Liu vist hvordan man kan lokalisere et spesifikt minne i en musehjerne, og deretter aktivere det utenfra ved hjelp av et slags laserskudd.

Selv om steget er langt fra en musehjerne til den menneskelige, foregår det likevel liknende forskning også på menneskelige forsøkspersoner. På McGill University i Quebec ledes et prosjekt av Alain Brunet, hvor man forsøker å behandle posttraumatisk stress ved hjelp av propranolol – betablokkere som vanligvis brukes ved migrene og høyt blodtrykk.

Nitten personer ble bedt om å skrive en detaljert beskrivelse av det grusomme de hadde vært gjennom. Spennet varierte fra seksuelt misbruk til alvorlige krigssituasjoner. Umiddelbart etterpå fikk den ene delen av gruppen propranolol, mens kontrollgruppen fikk placebomedisin. Syv dager senere fikk de samme deltakerne lese gjennom sine beskrivelser, samtidig som de fysiologiske symptomene på stress ble registrert.

Resultatet viste hvordan begge gruppene var i stand til å huske de enkelte traumatiske episodene like detaljert, men at propranolol-gruppen kom vesentlig bedre ut hva gjaldt det emosjonelle minnet. Propranolol hemmer nemlig signalstoffet noradrenalin, som bidrar til at emosjonelle minner fester seg. Altså kunne den nevnte gruppen eksempelvis fortsatt huske farens grep rundt dem, lydene som oppstod, og hvordan han gikk fram da han forgrep seg på dem, men følelsene knyttet til dette var dempet. Den eventuelle frykten, panikken, eller skammen i etterkant, ble nå beskrevet som mer fremmed og preget av avstand.

«Vår personlige identitet er sterkt knyttet til vår hukommelse, og muligheten for misbruk av den fremvoksende vitenskapen er skremmende for mange.»

Hvilket minne ønsker du å bli kvitt?

Hollywood har alltid vært tidlig ute med fremtidsscenarioer, og i filmen Evig solskinn i et plettfritt sinn fra 2004, forelsker Joel seg i Clementine. De lever i en tenkt verden hvor man er kommet så langt at det eksisterer såkalte minneslettingsbyråer. Etter en voldsom krangel får Clementine slettet Joel fullstendig fra hukommelsen.

I dag er vi ikke i nærheten av en slik realitet, og kanskje vil verden aldri fortone seg akkurat slik. Likevel hersker det liten tvil om at forskning som dette byr på en rekke etiske problemstillinger. Vår personlige identitet er sterkt knyttet til vår hukommelse, og muligheten for misbruk av den fremvoksende vitenskapen er skremmende for mange. I Israel jobbes det med utviklingen av medisin som kan slette minner for godt. Nevnte Ramirez og Liu jobber også med et nytt prosjekt som skal kunne deaktivere spesifikke minner. De mener selv at vitenskapens nå økte mulighet for minnemanipulasjon bør igangsette umiddelbar lovgivning og regulering omkring bruken av slik teknologi.

Kunnskap om minner, vår fortid og hvordan den fremstilles, er et omstridt emne tilknyttet stor makt. Både for individet, men også for det kollektive samfunn, er vår formidling og tolkning av fortiden svært viktig. Her berøres spørsmål omkring vår identitet, vår felles kultur, og vår framtid.

For Thomas Quick, i dag kalt Sture Bergwall, ble falske minner og konstruerte forhistorier, hovedgrunnlaget for hans frihetsberøvelse. Han var intet uskyldig lam, og var tidligere dømt for flere ulike forbrytelser. Likevel var det ingen av disse som kunne sammenliknes med drapsdommene han siden skulle få. Både et helsevesen og et rettsapparat sviktet, begge preget av manglende motforestillinger og fravær av kritiske spørsmål.

Viktigheten av nettopp slike innvendinger kan i ettertid ikke underdrives. Også i møte med ny minneforskning er vi avhengig av en kontinuerlig strøm av grundige vurderinger og supplerende forskning. For på tross av dens kontroverser, er dette vitenskap som åpner opp for behandling av mennesker som daglig plages av en grusom fortid, episoder som holder dem nede, og minner som ikke slipper tak.

Bare dette bør være nok til ikke å la et flertall av utfordringer hindre minneforskningens stadig nye gjennombrudd og framgang.