På tvers av hun og han

Om å bli den du egentlig er, mot alle odds.

Tekst: Lise Andrea Arge

Historien er breddfull av frihetskamper. Både som kvinne og som skeiv tar jeg meg litt for ofte i så tenke at de fleste kampene er ferdig utkjempet, og jeg kjenner oftere på takknemlighet enn på kampånd. Noen filmer lar meg ikke tenke slik – Den danske piken er en av dem.

Filmen skildrer begynnelsen på en kamp som mange fremdeles opplever å stå midt i. Den utspiller seg i 1920-tallets Europa, der kunstnerparet Einar og Gerda Wegener bor og lever. Etter alt å dømme er de harmoniske og lykkelige – så lykkelige at resten av filmen blir enda mer kraftfull.

Gerda maler portretter, og en dag ber hun Einar om å posere i en kjole som stedfortreder for en av hennes modeller. Det utvikler seg til en slags lek, og den videre overgangen fra lekenhet til alvor er så glidende at det er vanskelig å vite hvor Einars åpenbaring begynner. Kanskje er det hele poenget.

I noe som kan virke som et forsøk på å lage rom for den nye oppdagelsen, utvikler Einar to ulike personligheter – Einar og Lili. Denne distinksjonen holder han ikke bare på overfor omverdenen, der han later som at Lili er hans egen kusine, men også overfor Gerda og seg selv. Til å begynne med lar det ham utforske en side ved seg selv uten å fullstendig måtte endre sin egen identitet – men følelsen av å spille rollen som en annen er tydelig sterkere når han er Einar enn når han er Lili.

For meg er likevel filmen på sitt aller skarpeste, vakreste og råeste i sin subtile skildring av relasjonen mellom hun som forandres og hun som blir. Gerda skal være en støtte for en mann hun elsker, men som ønsker å erstatte den hun har kjent med en annen. Denne andre er ikke bare en kvinne, men en kvinne som ikke har veldig mange fellestrekk med mannen hun giftet seg med og opplever å kjenne. Uten noen å dele sin erfaring med må hun selv finne ut av hvordan hun skal forholde seg til Lilis handlinger, hennes valg og etter hvert også hennes ønske om en kropp som stemmer overens med hennes identitet – et farlig ønske i tiden de lever i.

Det unike med Den danske piken er hvordan det historiske bakteppet fungerer som et forstørrelsesglass;det er lag på lag av uutkjempede kamper, der den mest åpenbare er den mellom identitet og samfunn. Ikontrast til det sterke historiske preget står en indre kamp, både hos Lili og hos Gerda, som er tidløs. Det smertefulle ved å løsrive seg fra noen en har trodd en er, har ønsket å være, eller har holdt fast ved over tid, blir ikke borte selv om man endrer samfunnsstrukturer. Likevel kan samfunnsstrukturene understreke smerten på en måte som gir den enorm slagkraft.

Dagens samfunn har i stor grad sluttet å understreke utfordringene jeg opplever som samboer med en kvinne – selv om vi har kamper igjen å kjempe her også, føler jeg sjelden at legningen min er noe andre legger seg opp i. For mange transpersoner er det ikke slik. Vi er på riktig vei – nå kan man for eksempel endre sitt juridiske kjønn – men fremdeles er det mange som opplever at samfunnets to kjønnskategorier hindrer dem fra å ha en juridisk og sosial identitet som samsvarer med deres opplevde kjønnsidentitet.

Fordommene og stigmatiseringen knyttet til transseksualitet står sterkt. Nøkkelen til å fjerne dem er, som alltid, informasjon og forståelse. Filmer som Den danske piken bidrar til å gjøre den emosjonelle delen av prosessen tilgjengelig og forståelig. Den normaliserer ved å gi innblikk i et gjenkjennelig følelsesspekter, selv i en situasjon som er fremmed for mesteparten av publikum.

I skjæringspunktet mellom det værende og det blivende, mellom individ og samfunn, og ikke minst mellom mann og kvinne, gir filmen innsikt i det å velge å bli den du egentlig er – uansett hva du må ofre.

Lise Andrea Arge har valgt å avslutte psykologistudiene for å ta fatt på medisinen, og vil fra høsten ta opp både fysikk og kjemi for å bli den hun må være.

Legg igjen en kommentar