Anne Karin Smith og Nils Astrup har vært gift i 43 år – i 24 av disse årene har de jobbet sammen som parterapeuter.
Så lenge jeg har levd, har foreldrene mine jobbet som parterapeuter. I den forbindelse har jeg møtt mange antagelser om hvordan det er å leve med terapeutforeldre: alt fra at de er tankelesere, til at vi bare snakker om følelser, til at de er overinvolvert i mitt eget kjærlighetsliv.
Ikke noe av dette stemmer.
Jeg har stort sett vært tilfreds med foreldrene mine. De har verken blandet seg for mye eller vært overdrevent kloke og forståelsesfulle. Dessuten har jeg sjelden bedt om råd når det kommer til kjærlighet.
Det største traumet ved å ha parterapeuter til foreldre er at mine skolevenninner var overbevist om at mor og far måtte ha et ekstremt aktivt seksualliv. Ikke særlig morsomt for Emilie (14), men helt kurant å le av i dag, heldigvis.
Som voksen psykologstudent slår det meg at mor og far likevel må ha hatt en viss påvirkningskraft på mitt yrkesvalg. Samtidig vet jeg lite om hva de egentlig gjør i denne parterapien sin. Og hvordan endte de i det hele tatt opp i denne bransjen?
Jeg spør dem hva de tenker om å bli intervjuet av sin egen datter. Jeg sier jeg vil ha både yrkesorienterte og skitne, private detaljer, og de forsikrer meg om at det går bra.
– Vi tåler fint skitne detaljer, det er vel du som ikke tåler det så godt, sier mor.
På tross av at mor og far jobber sammen som parterapeuter i dag, har ikke kjærlighetslivet deres alltid vært noen problemfri affære. De møttes på Kiel-fergen i januar 1970, nitten og tjueen år gamle. Mor forelsket seg hodestups i mannen hun nå omtaler som en skjeggape i rosa cordfløyelsbukser.
Han forelsket seg også, men ikke på samme måte. Da hun etter et halvt år sprekkeferdig spurte om de ikke snart skulle gifte seg, ble han himmelfallen. Gifte seg? Det var han overhodet ikke klar for. Midt i mors påfølgende gråteanfall sa han at jo da, de kunne sikkert forlove seg om det var det om å gjøre. I stedet for å bli glad, oppsto en gryende forakt i min mor. Tenk at han kunne være så svak og gi etter på den måten!
Ikke overraskende var det en turbulent forlovelsestid som fulgte. Far føyet seg uten å være klar. Mor var på sin side overklar, men så voldsomt ned på den ettergivende kjæresten sin.
Det var altså mye som talte mot at de skulle gi hverandre sitt ja i august 1971 – for ikke å snakke om å holde sammen i ettertid. De beskriver en rekke opp- og nedturer i begynnelsen av ekteskapet.
– Vi hadde mange sterke sammenstøt som kunne løses med deilige forsoninger som skapte ny forelskelse. Men vi skjønte jo ikke noe av hva som skjedde, så konfliktene bare gjentok seg uten at vi ble noe klokere av det, husker mor.
– Man har alltid noen sår. I tillegg til å røre borti gamle, skaper veldig mange par nye sår hos hverandre, som fort blir verre og verre.
Anne Karin Smith, parterapeut
Enda mindre selvfølgelig enn at foreldre mine skulle bli gift, var at de skulle jobbe med parterapi. Hun er opprinnelig journalist, siden utdannet sosionom og deretter med mangeårig erfaring med privatpraktiserende terapi- og kursvirksomhet; han er siviløkonom og jobbet med eiendom frem til 1990. Hvordan gikk det til at de utdannet seg til parterapeuter?
De forteller at de gikk gjennom en virkelig tøff periode i ekteskapet på slutten av åttitallet. Mor gikk rundt med en følelse av at hun var litt «bedre» enn far, med en sterkere bevissthet rundt de verdiene som «virkelig betyr noe».
Da hun likevel kom til at hun ville bli i ekteskapet – det var tross alt nok gode kvaliteter ved den mannen hun en gang hadde vært så hodestups forelsket i –, begynte hun å søke de dype refleksjoner i andre relasjoner.
Da var det plutselig han som spurte seg selv: Vil jeg ha henne da – hun som søker det som er viktigst for seg i andre forhold enn i sin relasjon til meg?
– Jeg forsto at jeg egentlig aldri hadde valgt henne, men bare «gått med på» å forlove meg. Da begynte prosessen med å velge henne på nytt, sier far.
– Da han endelig bestemte seg for å bli, lovet vi hverandre aldri mer å løse problemene våre med å true med å gå fra hverandre, forteller mor.
I stedet for å skille lag, tok de altså grep i parforholdet. De begynte i terapi, sammen og hver for seg, noe de beskriver som en milepæl:
– Gjennom terapien lærte vi å bli mer oppmerksomme på oss selv enn på den andre. Jeg skjønte hva det var med meg som gjorde at jeg ikke tålte Nils, sier mor.
– Da vi begynte å forstå, fikk vi også lyst til å formidle det videre. Arbeidet med vårt eget forhold ble starten på en ny yrkesvei, utdyper far, før mor tilføyer:
– I tillegg til at du ble unnfanget, da!
På tross av min påståtte frimodighet, er det bare jeg som rødmer.
Siden har mor og far tatt en rekke kurs innenfor terapi og parterapi. Gjennom utdanningene og gjennom å arbeide med sitt eget parforhold, mener de at de har skjønt mye av potensialet ved å leve i en nær relasjon. De hevder at parforholdet, og andre nære relasjoner, er den beste arenaen for å være i utvikling og reparere gamle sår. Samtidig er det like mye en arena for retraumatisering:
– Man har alltid noen sår. I tillegg til å røre borti gamle, skaper veldig mange par nye sår hos hverandre, som fort blir verre og verre. Det var det vi selv så smertefullt erfarte, sier mor, før hun fortsetter:
– Samtidig forsto vi at vi kunne bidra til å hele hverandres sår, og den dynamikken er det det vi vil hjelpe andre til å se.
– Hvordan gjør dere det, da?
– Det er to nøkkelord i det vi holder på med, sier far: – Kommunikasjon og konfliktløsning.
– Parforholdet lever av kontakt. Man må finne ut hva som gjør at man klarer å holde kontakten, og hvilke grunnleggende mønstre som gjør at man stenger den av, fortsetter mor.
– Parene vi møter er ofte opptatt av skyld, men det er umulig å vite om det er 50/50, 40/60 eller 20/80. Dessuten er det irrelevant.
Nils Astrup, parterapeut
De peker på at vi som voksne fortsetter å ta i bruk de mekanismene vi brukte som overlevelsesstrategier som barn. De fungerte ofte kjempegodt den gang, men fungerer sjelden bra i parforholdet. De forklarer ved hjelp av en metafor: En mamma synes kanskje femåringen er veldig søt når han står og sparker i veggen når han egentlig bare vil ha en klem. Ektefellen synes sjelden at femtiåringen er like søt der han står og sparker. Man må jobbe med disse infantile reaksjonene for å få parforholdet til å fungere.
– Vi treffer forsvaret vårt så grundig når vi kommer i en nær relasjon. Da blir vi fort urimelige, og bryter kontakten. Nils pleide å bli primitivt rasende, mens jeg ble foraktfull og arrogant. Jo sintere han ble, jo mer foraktet jeg. Jo mer jeg foraktet, jo mer desperat rasende ble han, forteller mor.
De beskriver det som en negativ spiral som fortsatte å gjenta seg, fordi de ikke forsto hva som foregikk – og aller helst la skylden på den andre.
– Parene vi møter er ofte også opptatt av skyld, men det er umulig å vite om det er 50/50, 40/60 eller 20/80. Dessuten er det irrelevant, forklarer far.
– Det de må lære, er å kunne innrømme sine egne dumheter og erkjenne at de er helt menneskelige.
Mor og far jobber ikke bare i samme bedrift, men også sammen i den forstand at de aller fleste par møter begge samtidig.
De opplever at det å være to gjør det lettere å se dynamikken som utspiller seg i rommet fra utsiden. Dessuten tror de det skaper en slags balanse å være to som møter to.
– Når et par møter én alene, kan de ofte lure på om terapeuten «holder med» den ene eller den andre parten. Dette blir kanskje mindre fremtredende når paret møter begge samtidig, sier far, før han fortsetter:
– Dessuten kan vi utfylle hverandre, blant annet fordi vi har ulik utdanningsbakgrunn og kjønn. Faktisk har særlig jeg en fordel med den utradisjonelle bakgrunnen min. Vi har ofte opplevd at mannen sier: «Du må jo være litt normal, du som er siviløkonom». Det er som om det gjør meg mindre truende. I tillegg tror vi at erfaringene fra vårt eget parforhold tilfører noe. Det gir ofte tillit og håp. Og det hjelper at vi selv har erfart så mye av det teoretiske stoffet på kroppen.
Ved å jobbe på denne måten, blir de hverandres korrektiv, noe som også kan være tøft.
– Vi får det rett i fleisen hvis den ene synes den andre har gjort en dårlig jobb. Nils kan for eksempel bli altfor stor og voldsom, sier mor.
– Mens Anne Karin kan bli for ivrig og snakke altfor mye, repliserer far raskt, og legger til:
– Dette må vi si til hverandre. Vi blir bedre av å være to, både fordi vi gir hverandre tilbakemeldinger og fordi det i seg selv er skjerpende å ha den andres skarpe blikk på seg.
– Vi har ofte opplevd at mannen sier: «Du må jo være litt normal, du som er siviløkonom».
Nils Astrup, parterapeut (og siviløkonom)
Innledningsvis skrev jeg at mine foreldres kjærlighetsliv ikke alltid har vært problemfritt – det er det fremdeles ikke. De er skjønt enige om at det er hardt arbeid å leve som partnere. Alle strever i parforholdet sitt.
– Samtidig er det å være i en nær relasjon en gave for det å være i utvikling som menneske. Jeg mener faktisk at om du klarer å få mennesker til å jobbe med seg selv i sine næreste relasjoner, er det den eneste veien til fred i verden, avslutter mor.
Akkurat det er en besnærende tanke. Dessuten slår det meg at jeg kanskje skal be dem om et par–tre råd før jeg innleder et forhold neste gang.
Teksten er skrevet av Emilie Smith Astrup. Hun går profesjonsstudiet i psykologi ved UiO, 8. semester.
