Psykolog på (p)sykehjem – En samtale med alderspsykolog Ingrid Tvedten

Tekst: Catherine Sykes 
Foto: Aksel Høymo

Mens jeg sitter på bussen fra praksisstedet mitt til Kaffebrenneriet skumleser jeg over spørsmålene jeg har skrevet ned på forhånd. Jeg erindrer den gangen i fjor vår da jeg spurte Ingrid om hun kunne tenke seg å bidra til Speilvendt med sitt perspektiv på alderspsykiatrien. Hun hadde nemlig forelest for vårt kull i førstelinjepraksis-faget. Siden hadde jeg hatt praksis på sykehjemmet der hun jobbet.  Begge disse erfaringene gjorde et sterkt inntrykk for meg. Hun hadde noe viktig å si. Siden den gang ser jeg temaene Ingrid snakket om på forelesningen og på aldershjemmet flere steder, som om et oppmerksomhetsbias har blitt vekket. I Morgenbladet har debatt og søkelys blitt satt på tematikken «alderisme,» som forsøker å si noe om den strukturelle diskrimineringen som foregår mot de eldre i vårt samfunn.  Harald Eia snakker om i programmet sitt «Sånn er Norge,» at vi tror eldre har det verre enn de faktisk har det og viser til ensomhetsstatistikker som peker i retning at eldre ikke er like ensomme som de fleste tror.  Der kom bussen frem og jeg forter meg for å komme frem før Ingrid ankommer. 

Veien dit
Ingrid ble alderspsykolog med vilje. Det er vel ingen hemmelighet at alderspsykiatrien later til å være en av de mindre populære valgene til praksisstudenter. Det inntrykket bekreftes av Ingrid, som har forespurt UiO om hun kan få hovedpraksisstudenter til der hun jobber. UiO forsøkte, men det var for upopulært. Ingrid forteller at hun skjønte at hun ville jobbe med eldre under studietiden. Hun jobbet deltid i hjemmesykepleien og likte det veldig godt. Likevel, skjønte hun at det var mer som kunne gjøres her, og bestemte seg for å komme tilbake etter endt utdanning. Som eksempel forteller hun om en dame som satt foran TV-en og så på TV-shop fordi hun ikke klarte å skifte kanal. Ingrid tok ferdig utdanningen sin og jobbet i NAV før hun jobbet litt i spesialisthelsetjenesten i alderspsykiatrien, en erfaring hun anså som viktig. Etter en stund dukket det opp en stilling på et aldershjem som hun fikk, noe hun begrunner med å ha vært den eneste som faktisk ønsket jobben. 

Hva som møtte henne der
Å jobbe som psykolog på sykehjem betyr i stor grad å tilføre en psykisk helse-bit til somatikken. Det er ikke som å jobbe på en DPS. Det blir en del av kommunehelsetjenesten, og kommunen skal ha et tilbud rettet mot psykisk helse til de eldre. På sykehjemmet er psykologrollen mindre definert enn andre steder, og den kan være litt vanskelig å skjønne i begynnelsen. Da Ingrid begynte der hun jobber, var det ikke et journalsystem på plass. Siden har rollen blitt mer tydelig. Ingrid jobber både systemisk og individuelt. 

Pasientene
På individuelt plan ser Ingrid to typer saker blant de uten demens (20-25 %). Den ene er å hjelpe de som har det vanskelig i overgangsfasen til sykehjemmet. Dette kan være en vanskelig livsfase som innebærer et identitetstap for mange. Jeg spør Ingrid om hun tror det er mulig for oss å forstå hvordan det oppleves. Hun sier at vi kan nok forstå hvor ille det er, men kanskje ikke hvor gjennomgripende. I disse sakene ser man problematikk som tilpasningsforstyrrelser, og man jobber for at det skal bli bedre, og forebygger angst og depresjon. Den andre gruppa klienter uten demens er de som har slitt lenge med schizofreni eller depresjon. Her vil man drive på med nettverksarbeid og veiledning av tiltak blant personalet.

Hva med de som har demens? 80 % av beboerne har det, og mange har nevropsykiatriske symptomer. Her kan Ingrid gjøre vurderinger ved behov og kartlegge funksjon. Hun hjelper også de ansatte med å tilrettelegge for kommunikasjon. Kan man ha samtaleterapi med personer som har demens? «Man får ikke demens i følelsene», sier Ingrid. Hun mener at det går an å validere følelsene til den som har demens uten å gå inn på innholdet av det den som snakker sier. Det er faktisk veldig viktig å ikke avsløre at det personen sier kanskje ikke gir mening. 

Hun mener at det går an å validere følelsene til den som har demens uten å gå inn på innholdet av det den som snakker sier.

Jeg lurer på om man har «klassisk terapi» på sykehjemmet, og prøver å se for meg hvordan terapirommet ser ut. Ingrid svarer «nei», men at hun anvender prinsipper fra metakognitiv terapi og atferdsterapi. 

Døden
Det blir en del eksistensielle samtaler. Ingrid forteller anekdotisk om en beboer som hadde blitt kjørt dit med taxi. Taxi-sjåføren hadde ved ankomst uttalt «siste stopp». Det var nok ment humoristisk, men det ble ikke tatt imot slik. Eldre mennesker tenker mer på døden. Beboerne syns de ansatte er for dårlige til å snakke om det. Her blir jobben til Ingrid å hjelpe de ansatte med å romme temaet. Det med at eldre tenker mer på døden gjør det vanskeligere å vurdere selvmordsrisiko. Mange eldre har tenkt på selvmord, og man vet at det er større risiko for selvmord i denne gruppen, spesielt blant menn. Denne økende forekomsten av selvmord mener Ingrid delvis skyldes yngre menneskers forestillinger om alderdommen. Her kommer hun med en tankevekker om at de som blir dårlige med alderdommen takler det godt. Akkurat det kan være litt vanskelig for yngre mennesker å forestille seg. At vi går rundt å engster oss for å bli gamle, ser Ingrid på som aldersdiskriminering. «Tenk så mye vi kunne spart oss for om vi ikke hadde grua oss», sier hun konkluderende om årsakssirkelen som eksisterer mellom persepsjoner og følelser knyttet til det å eldes. Hun legger til at de som ofte sliter når de blir gamle, har hatt underliggende problemer. 

Holdninger til psykisk helse blant de eldre på sykehjem
Det er ikke så lenge siden psykisk helse var et tema som lå under teppet og støvet i sin tabutilværelse. Hvordan tenker eldre mennesker om psykisk helse nå? Ingrid forteller at mange snakker om «nerver.» Så forteller hun om noe som kanskje er et kjent fenomen for mange, nemlig at mange ikke ønsker å «bry psykologen.» Derfor er samtalene mer uformelle hvor Ingrid må varme opp mye lengre. De som har vært på alderpsykiatrisk har lettere for å snakke om psykiske vansker. Dette representer cirka 50 % av den gruppen Ingrid følger opp. 

Utfordringer
Ingrid tenker at de løse rammene kan være utfordrende. Det er ingen klare bestillinger. Man må være fintfølende på beboernes behov og klar over at man er i en maktposisjon. 

Fremtiden
Det er ikke lenge siden det ikke var psykologer på aldershjem. Nå er det noen få, og det blir flere. I Tromsø og Bergen har man oppgradert på kommunalt nivå slik at det finnes psykologer som har ansvar for flere sykehjem i områdene. Så, er det da slik at sykehjemmet vil bli en arbeidsplass for flere i fremtiden? Ingrid sier at behovet vil være der med tanke på eldrebølgen som kommer. Men det er fremdeles lavstatus i samfunnet å jobbe på sykehjem. 

På spørsmål om forbedringspunkter med tanke på eldre mennesker og psykisk helse snakker Ingrid om en kulturendring – fra utdanning til etaten. Det må bli like naturlig å tenke psykisk som somatisk. Her legger hun til at det selvsagt gis mye god psykisk helsehjelp, men at uten et språk for det blir det mer tilfeldig. Ingrid henviser her til alderspsykolog Lise Næss og hennes bemerkninger om pleiekulturen vi har. Hun har et eksempel. Fru Hansen er veldig opprørt når hjelpepleieren i hjemmetjenesten kommer hjem til henne. Skal hjelpepleieren trøste henne eller ta av bordet? Poenget til Ingrid er at de to oppgavene burde være likeverdige, men førstnevnte står ikke i noen arbeidsliste. Dette henger sammen med pleienormer, og det trenger ikke å være sånn.

Catherine Sykes går 10. semester på profesjonsstudiet i psykologi