Reisebrev fra Aarhus

Tekst: Aasne Kvaale Aanestad
Foto: privat

Jeg kikket nylig gjennom dagboken min fra semesteret jeg var på utveksling. Det er jo litt klisjeaktig, men jeg fant det litt interessant. Jeg vet ikke om det gir gjenklang hos deg, men jeg har en tendens til å skrive ned det negative, det kjipe, det vanskelige i livet. Det er dermed en ganske dårlig representasjon av livet mitt. Nettopp derfor fascinerte det meg. I retrospekt tenker jeg på utvekslingen som gøy, intenst, kjært, fritt, fantastisk. Jeg dro til Århus. En by som tross sur vind var en varm by for meg. Det var danske piger, danske drenger, et nytt spennende sted, nye spennende mennesker, jeg selv var et nytt og spennende menneske, ansvarsfritt. Jeg ser tilbake på det som en virkelig god tid, en av de beste i mitt liv, noe jeg vil anbefaler alle så fort jeg får muligheten. Men i dagboka står det: «Håper jeg får det bra i morgen. Da skal jeg på bar». Og da var jeg nok sliten. Både nye medstudenter og nye samboere. Det er intenst. Det er slitsomt med rusuge (fadderuke). Men det var jo egentlig ganske gøy, var det ikke? Og bar skulle det bli mye av. Fredagsbarer på universitetsområdet, brettspillkafe, pingpong på Chen Mao, dansing til Todd Terje på Den Siste. Og ikke minst, min aller kjæreste nabo, Agners Bodega. En Ceres Top til takk.

Men det var ikke bare bar, det var også en kjærlighetssorg som aldri helt slapp taket. Frustrasjon over dårlige dater med teite gutter, og gode dater som ikke ble til noe mer. Jeg skriver om skuffelse, irritasjon over forventninger som ikke møtes, og over forventninger jeg selv ikke klarte å møte. Det står så mye om datinglivet mitt at en skulle tro jeg var en 14 år gammel jente. I retrospekt morsomme historier, spesielt de der jeg ikke lyktes. Jeg var fri. Gikk etter det jeg ville ha, var tydelig på hva jeg ikke ville ha. Tøffere enn det jeg vanligvis er, og mindre skamfull enn jeg vanligvis er. Jeg er blitt tryggere, jeg fikk muligheten til å utfolde meg. 

En av dem, la oss bare kalle han «Jonas», ga meg noe verdifullt. En oppgave om å skrive ned noe jeg var takknemlig for i dagboken min. Pessimisten krymper seg innvendig, men jeg har altså skrevet ned, én dag, én gang, tre ting jeg var takknemlig for. Så nå husker jeg hvor viktig det var for meg. Jeg var takknemlig for mine to venner, Mari og Anne-Lene, som tok så godt vare på meg i Århus. Jeg var takknemlig for de jeg bodde med, ja – faktisk alle elleve. Tidligere i dagboken skriver jeg «Nå begynner kollegiet å bli hyggelig», og det blir er enn som så. Det ble et hjem, til og med et godt et. Og jeg var takknemlig for god kaffe. Som jeg hadde drukket to ganger den dagen. Første bud for utveksling, kjøp aeropress. Det er ikke verdt å drikke pulverkaffe eller sur traktekaffe i et halvt år. 

Skjeggkre. Så mye skjeggkre i samme bolig som meg. Det er noe som tar mer plass i dagboka enn i hukommelsen min. En gammel studentbolig, første etasje, ganske fuktig, ingen tette vegger. Vi hadde skjeggkre på kjøkkenet, innen på rommet, på badet. De kom krypende frem etter midnatt. Og de var tjukke. I tillegg hadde vi flueinvasjon, som vi til slutt løste ved å støvsuge dem og teipe igjen støvsugeren. Ingen kan si at vi ikke var kreative. Tross dette har jeg bare positive minner fra kollegiet. Vi ble en liten familie. Hvis jeg manglet linser eller hvitløk, kunne jeg alltid regne med at noen ville dele, for å redde dhalen. Dhal var en grunnpilar i livet. Det var alltid dhal i køkken 6. Dhalen var konstant mens vi som bodde der gikk gjennom brudd, nye kjærester, gleder og sorger, eksamensstress og tømmermænd. I dette var vi sammen, i nedslitte skinnsofaer og så Landemand søger kæreste (Jakten på kjærligheten). 

Og noen dager var bare verdens beste dager. Som den kvelden jeg kom hjem fra byen med falafel i veska. 

Aasne Kvaale Aanestad 

Aasne Kvale Aanestad går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi og er utvekslingsambassadør for UiO/PSI.