Reisebrev fra California

Studenter reiser på utveksling «…og kommer hjem med både faglig og kulturelt påfyll» står det om utveksling på hjemmesidene til UiO. Det er veldig vagt. Før jeg reiste på utveksling var forventningene mine litt overalt, det var kaos. Ikke visste jeg hva jeg skulle forvente, og uansett om jeg hadde forventet noe, så ble det helt annerledes enn noe hjernen min kunne diktet seg fram til. 

Jeg skal ikke si at utveksling bare er gøy. Det er ikke lett eller bekymringsløst, men det skal det heller ikke være. At  det er litt vanskelig og utfordrende gjør det til en opplevelse. Det er få ganger i livet jeg har vært så stressa som de siste ukene før jeg reiste. Hva jeg var redd eller nervøs for visste jeg ikke, men det å skulle dra et nytt sted uten å kjenne noe eller noen føltes uoverkommelig ut. Jeg følte meg ikke klar. Jeg hadde flybillett og visum, men ingenting annet på plass. I ettertid ser jeg jo at det var overkommelig, og at man aldri blir helt klar. Skulle ønske noen hadde fortalt meg det da.

Første natten i byen jeg skulle bo i, en liten by midt i California i USA, måtte jeg overnatte på et motell fordi stedet jeg skulle bo ikke var klart. Det var det mest sketchy motellet jeg har sett. Sånn man ser på film der seriemorderen gjemmer seg for politiet. Noen kranglet høylytt på rommet ved siden av. Jeg kjente ingen i byen, hadde ikke noe annet sted å dra, og jeg turte ikke gå ut fordi det var blitt mørkt ute. Jeg spiste potetgull fra en bensinstasjon til middag og så en Disneyfilm for å prøve å distrahere meg selv. Jeg sjekket at døra var låst tre ganger og jeg satte en stol foran døra før jeg la meg. En litt hard start på utvekslingen med andre ord. 

Men når jeg tenker tilbake så er det likevel ikke dette minnet som dukker opp først. Det er bokklubben jeg var med i, den gangen vi ikke ville dra hjem da nattklubben stengte og danset i gata. Det er samtalene jeg har hatt med folk der de forteller om ting som er så fjernt fra mitt eget liv, og om bekymringer jeg ikke har tenkt på engang. Jeg tenker på høna som bodde på bussholdeplassen, og på den gangen jeg fikk kjøre i bil uten tak gjennom Los Angeles. 

Selv hverdagen blir mindre hverdag. Alle de vanlige tingene man må gjennom i løpet av en dag – ta bussen, gå i butikken, lage lunsj, studere – er mer gøy enn det er her hjemme bare av den enkle grunn at det er noe nytt ved det. Bussbilletten må kjøpes med kontanter hos bussjåføren, de har femtito ulike type frokostblandinger å velge mellom og frukt jeg aldri har sett før. Til tider følte jeg meg som et barn som maser om å få bli med i matbutikken; barnet som vil se på alt fordi hun ikke har vært i den matbutikken utallige ganger før. 

Balansegangen mellom «nytt og spennende» og «overveldende og utmattende» er vanskelig. Det bikket over til sistnevnte noen ganger. Når alt er nytt betyr det også at man hele tiden må følge med og lære noe nytt. Man vet ikke hvordan ting funker, og ingenting går på automatikk. Hjemme kan jeg gå på en buss og jeg vet akkurat hvor den kjører, hvor stoppknappen er, og at månedskortet fornyes automatisk og ligger klar i appen. Å hele tiden ikke vite kunne være ganske slitsomt. Når ting ble mye kunne jeg heller ikke ringe hjem, for klokka var 04:00 på natta her hjemme. Da ble løsningen å spise sjokolade og se på Nytt på nytt. 

Å være så mye alene, var nytt for meg – det var både veldig befriende og samtidig litt rart/kleint/skummelt/uvant (det er vanskelig å beskrive). De første gangene jeg spise middag på en restaurant alene, følte jeg at alle stirret på meg og jeg følte meg som verdens teiteste menneske. Det kunne være en hel dag hvor jeg så og opplevde utrolig mye spennende, men jeg hadde ingen å dele det med. På slutten av dagen kunne jeg innse at jeg ikke hadde pratet i det hele tatt, bare hatt den indre dialogen med meg selv som selskap. Det var vanskelig i starten, men etter noen dager føltes det mindre og mindre rart og ble veldig deilig – jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville til enhver tid uten å ta hensyn til noen andre. Jeg har heller aldri blitt kjent med så mange nye mennesker som de dagene jeg reiste alene. Selv mitt noenlunde introverte vesen syntes det var fint å kunne slå av en prat med noen på kjøkkenet på hostelet, eller faktisk tørre å si ja når noen foreslo at vi skulle dra til en «trommesirkel» på stranda. Å være alene, selv om det bare var et par uker, var en lærerik opplevelse og jeg ble mer komfortabel i eget selskap og mer trygg på at jeg faktisk klarer meg selv. Samtidig som jeg også har fått mer forståelse for at det er personene du er med som er det viktige, ikke hvor du er. 

Nå har jeg vært hjemme i 4 måneder – det er like lenge som jeg var bortreist. Samtidig har de fire siste månedene her hjemme føltes som tre uker. Når jeg tenker tilbake på utvekslingen, kan jeg begynne å tenke over hva jeg egentlig sitter igjen med – det var jo utrolig mye styr, stress og ekstra press på både frontallappen og amygdala. Så hva sitter jeg igjen med? En økt dose selvtillit. Noen veldig gode samtaler som etterlot meg med nye måter å tenke om livet på. Nye vennskap. Jeg har kanskje lært noe mer om meg selv, selv om jeg ikke kan sette ord på akkurat hva. Jeg sitter igjen med mye takknemlighet. Både for at jeg fikk dra og alt jeg fikk oppleve, men jeg setter også mer pris på hjemme og «Oslo-bobla» mi. 

Jeg sitter igjen med en mobil full av bilder. De ser jeg på når livet virker kjedelig og repetitivt. De som minner meg på at verden er stor og full av folk. Disse minner meg på at jeg må utfordre meg selv litt fordi da skjer det mye bra, og sikkert mye dårlig også, men man kommer seg gjennom det. Bilder som gjør at jeg husker alle de tingene som nå virker ganske fjernt: «Har jeg faktisk gjort det der?» Ja, det har jeg! Bildene minner meg på de femtito ulike typene frokostblanding, høna som bodde på bussholdeplassen – de små tingene som gjorde hverdagen mindre hverdag. De minner meg på en utveksling og et eventyr jeg aldri ville vært foruten.

Luna Myhre Pellicer går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi og er utvekslingsambassadør for UiO/PSI.