Scenen som utspiller seg går ubemerket hen
Slik tiden går ubemerket forbi oss
Fordi vi glemmer å merke oss den
Den fiskebåten har ligget der lenge nå
Jeg husker ikke lenger om det var jeg som rodde den hit
Hvordan jeg kom meg hit
Til toppen av denne steinen
På toppen av denne øya
Lurer på om jeg også vil glemme dette
At jeg har klatret opp på en 11 000 år gammel stein
Jeg har klatret opp på før
Sist jeg satt her var himmelen blå
Havet var blått
Øynene hennes og
Det siste er nok mer en gjetning enn et minne
Jeg husker ikke lenger hvem hun var
Eller om hun så meg den gangen
Så la oss si jeg var alene
Også da
Om enn bare i tankene
Og kanskje bare en liten stund
Jeg vender venstresiden til framtiden
Og ser fram langs den tidslinjen jeg akkurat har lest om
Minnes noe jeg tror jeg har lært
At alt er imaginært
Jeg tror ikke jeg har noen vansker med det
Jeg tror jeg har forsonet meg med
Å være alene i mitt eget hode
Så lenge jeg holder meg unna laboratoriene
Som kanskje/kanskje ikke eksisterer
burde tatt med meg mobilen
Og husket hvilken blodtype jeg har
I tilfelle jeg skulle ramle
Og steinen etter
Over meg
Huske hvordan det var å bevege seg
Og for første gang på 11 000 år
Bestemme seg for å gjøre nettopp det
Da kunne jeg ringt 113
Og bedt dem sende helikopter
For «…høyrebenet mitt er klemt under en 11 000 år gammel stein
Det er å regne for spontanamputert
Jeg husker fortsatt hvordan man hinker
Så akkurat det
Er ikke helt krise
Men jeg flyter utover berget
Så husk å ta med blod av typen A/B/0/AB
Jeg husker ikke hvilken
Så ta med alle fire
Eller de dere har
Jeg ligger på toppen av Villimsa
Og har Våre og Nordsjøen og Sydpolen framfor meg
Og/eller bak meg
(Det handler mer om semantikk og hvordan man ser det)
Og ser opp på himmelen
Og venter
På å bli hentet
(Og på noe annet jeg ikke enda vet hva er)»
Parentesene ville jeg holdt for meg selv
Jeg klatrer ned igjen
Maia Daasvand går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi
