Noe av det mest smertefulle man kan oppleve er avvisning fra andre mennesker.
Tekst: Lars Henrik Kaasen Thoresen og Rikke Middelhuis Eriksen
Avvisning kan være så smertefullt at man endrer seg for å unngå det. På denne måten kan altså kontinuerlige opplevelser av avvisning bidra til at man mister grepet om hvem man er, det autentiske selvet.
Dette belyser relasjonens makt og understreker at vi er grunnleggende avhengig av gode relasjoner for å oppleve vedvarende psykologisk velvære. Mennesker med gode sosiale relasjoner er lykkeligere, fysisk friskere og de lever lenger enn dem med dårligere sosiale relasjoner (Waldinger, Cohen, Schulz, Crowell, 2014). Gode relasjoner kan dermed sies å være den egentlige lykkepillen. Likevel er den også den vanskelige medisinen og absolutt ingen quick-fix.
Mange av oss er gode på å skape vedvarende, trygge og gode relasjoner. For andre er dette vanskeligere. Det som er felles for oss alle er at vi gjennom hele livet jobber med drift, vedlikehold og bygging på den relasjonelle plattformen, og en av egenskapene som avgjør vår relasjonelle arbeidsevne handler om regulering av skamaffekt.
Store kvalitative analyser av grupper med ulik relasjonell arbeidsevne viser at de som har de vanskeligste relasjonene også er de som har størst problemer med skamregulering (Brown, 2010). Det er også funnet høye korrelasjoner mellom skam og psykiske lidelser som stoffavhengighet, spiseforstyrrelser, depresjon og selvmord (Brown, 2012). Store mengder med dysfunksjonell skam gir mye smerte, og gjør de viktige relasjonene vanskeligere. Terapi er en sammensatt og sensitiv prosess der klienten kan få oppleve en trygg relasjon til terapeuten. I relasjonen kan overdreven skam reduseres ved at terapeuten formidler aksept for klientens skamfulle følelser.
Frykt for å bli avslørt
Skam kan sies å oppstå i situasjoner der man opplever avstand mellom den man er og den man ønsker å være. Den representerer frykten for å bli avslørt: Følelsen varsler når man har tråkket over en grense, og forhindrer uønskede avsløringer (Skårderud, 2001). Skammen er i utgangspunktet en positivt korrigerende og hensiktsmessig mekanisme. Den er en funksjonell sosial affekt som skal hjelpe oss å passe inn, ved å motivere oss til å gjøre det som er sosialt akseptert.
Funksjonell skam er som oftest knyttet til vår atferd – du har gjort noe feil. Skammen kan altså adresseres til konkrete handlinger, og blir på denne måten lettere håndterlig. Den dysfunksjonelle skammen er derimot mer dyptgående og destruktiv, ved å formidle en følelse av at du er feil. Denne formen representerer en akutt frykt for å bli avslørt for å være noen andre enn den du vil være (Skårderud, 2001), og er mer direkte rettet mot selvbildet og selvfølelsen.
En livshistorie full av skam kan føre til at man opplever at man må strekke seg veldig langt for å være bra nok i andres øyne. Når terskelen for hvor bra man må være blir for høy, vil det oppleves truende når andre signaliserer at de høye målene stadig ikke er nådd. Det er vanskelig å ta i mot og lære av kritikk dersom man ikke aksepterer å ha mangler. Evnen til å oppleve funksjonell skam krever altså at man har evnen til å tåle at man ikke er et feilfritt menneske. Den funksjonelle skammen gjør at man blir tilpasningsdyktig, fordi den muliggjør korreksjoner uten at selvfølelsen tar skade. Et mål i terapi er ofte å integrere det pasienten anser som både sine positive og negative sider, og på den måten utvikle aksept for større deler av selvet.
Hos noen tar nemlig skammen feil når den formidler advarsler om at man kanskje ikke er verdig tilhørighet til andre. Det kan trigge et endringsarbeid ved å legge premissene for tilhørighet: «Hvis jeg bare…, så er jeg bra nok». Et slikt endringsarbeid kan være helt uten ende, fordi det alltid er mulig å bli bedre, sterkere, mer kunnskapsrik, tynnere, morsommere og kulere. Endringsarbeidet representerer en frykt for å ikke bli akseptert, en devaluering av egne ønsker og behov, og en idyllisering av spesielle andres. Dysfunksjonell skam er altså knyttet til en følelse av, og frykt for, å ikke være bra nok.
Skammens kilde
Gjennom livet generelt, og oppveksten spesielt, lærer vi hva vi skal skamme oss for. Som barn oppsøker vi våre foreldre med følelser og tanker, oppnåelser og behov. Vi legger det i deres hender slik at de kan bearbeide, speile og bekrefte oss. «Her er en del av meg, vis meg at det er greit». På den måten er vi altså programmert til å søke informasjon om hvordan og hvem vi kan være i samspill med andre mennesker.
Gullestad (2015) beskriver dette som en søkende og utstrekkende bevegelse, og trekker frem avvisning av denne bevegelsen som skammens kilde. Et resultat av manglende bekreftelse kan være at vi ikke ønsker å vedkjenne oss disse følelsene, behovene og oppnåelsene. De kan ikke “eies” fordi de ikke er akseptert. Det betyr ikke at de forsvinner eller slutter å påvirke oss – de forblir derimot i selvet som avspaltet affekt. Resultatet av for mye skam – “det er noe galt med hvem jeg er og mine følelser” – kan bli et usikkert og fragmentert selv, der vi mister kontakten med våre faktiske følelser og behov.
Falskt selv
Sosialisering kan noen ganger virke frihetsberøvende. Om det legges for strenge føringer for hvem vi kan være og det gis for lite aksept for våre faktiske, personlige opplevelser, mister vi hvem vi er. Resultatet kan bli utviklingen av et falskt selv (Winnicott, 1965). Et falskt selv kan sies å være et resultat av ekstrem frihetsberøvelse, hvor vi ikke lenger handler på bakgrunn av vår egen nysgjerrighet og glede. Skamfølelsen vekker unngåelse i retning av det vi tenker er akseptert av andre. I ekstreme tilfeller vil total unngåelse av skamfulle aspekter føre til at man tilegner seg en ren konvensjonell virkelighetsoppfatning, mens kontakten med den autentiske affekten er brutt (Gullestad, 2013). Når avstanden mellom faktisk selv og det “akseptable” selvet blir for stor, kan man bli ensom som et resultat av at man holder for mye av seg selv tilbake. Ensomhet trenger ikke nødvendigvis å være et resultat av for få relasjoner; den kan oppstå som følge av for dårlig kontakt mellom den man faktisk er og andre. Ensomhet kan på den måten bli prisen man betaler for å unngå skammen man frykter å oppleve ved å være seg selv.
“En kvitrende lerkefugl”
Henrik Ibsens Et dukkehjem portretterer Noras kamp for å unngå eksistensiell selvoppløsning. Følelsen av oppløsning kan komme som følge av en livslang validering av et falskt selv og devaluering av et faktisk selv. Fra et makroperspektiv får man i Ibsens stykke se hvordan 1800-tallets strenge føringer for kvinnen utspiller seg på et mikronivå, i det relasjonelle dramaet mellom Nora og ektemannen. Nora har alltid blitt behandlet som en dukke, og av ektemannen dessuten redusert til «en kvitrende lerkefugl»: alltid glad, aldri intellektuell. Nora kjemper i denne rollen, hvor hennes ønske om å forstå seg på politikk og verden blir devaluert. Mot slutten av dramaet bestemmer Nora seg for å forlate mannen og barna, etter å ha vært på randen av selvmord. Stykket illustrerer hvor sterkt mennesker kan drives mot å kunne være seg selv, hvor vondt det kan være å ikke være seg selv og hvordan man kan bli drevet til å spille ut mer eller mindre falske roller av trusselen mot aksept.
Bak et falskt selv ligger et skamfullt selv: En mosaikk bestående av avspaltede aspekter av selvet som reflekterer et hatsk forhold til den man faktisk er. Bekreftelse og aksept av et falskt selv kan føles godt i enkelte situasjoner, men på lang sikt kan det resultere i at sider ved selvet blir neglisjert. På den måten kan ikke validering av et falskt selv sies å skape vedvarende selvaksept.
Midlertidig unngåelse eller varig bedring
Skam og andre negative følelser kan lammes med alkohol, rusmidler eller medisiner. Noe psykisk smerte kan jogges bort eller unngås i de trygge rammene av å gjøre alt man har lært at er fornuftig å gjøre, med et håp om at alt blir bedre “hvis bare”. Slike løsninger er kjappe, midlertidige og har kort varighet.
Dysfunksjonell skam leges best der den ble skapt, nemlig i samspill med andre. Det er en kjent sak i utviklingspsykologien at barn internaliserer evner som deres foreldre utøver i samspill med dem (Coates & Messman-Moore, 2013; Kring & Sloan, 2010); der aksept har vært fraværende og skam til stede, mangler evnen til selvvalidering. Den terapeutiske relasjonen kan tilby aksept for å fremme selvvalidering, og på den måten iscenesette muligheten for å løse opp i mangler fra tidligere relasjoner. God selvvalidering handler om å skape rom for menneskelige feil og mangler, uten at dette går på bekostning av realistiske mål eller selvfølelsen. Det handler om å oppleve at ens meninger og følelser er verdifulle i kraft av at de er ens egne.
Å fortelle andre om det skamfulle kan virke noe paradoksalt: Å formidlevonde følelser som nettopp signaliserer at du må skjule. Emosjonelt sett er det risikabelt å dele, fordi det er ekstra vondt å ikke bli tatt i mot med det som er betent. Å ikke bli tatt i mot kan bekrefte det skamfølelsen signaliserer: At denne siden ved deg ikke er akseptert og burde holdes skjult. Utfordringen er å finne ut hvordan man kan dele og skjule hensiktsmessig, fremfor at skammen tar overhånd. Det er vanskelig å vite hva som er lurt å dele. Er en sårbar, eller modig, og deler noe av det som er skamfullt, gis muligheten for å oppleve anerkjennelse av det som tidligere har blitt avvist. På en annen side kan den andres akseptering av skamfulle sider føre til en devaluering av den andres meninger, spesielt når skammen sitter dypt. Disse meningene blir for fjerne fra ens egen virkelighet og kan derfor ikke aksepteres som sanne.
Å gi aksept for utviklingen av selvvalidering er med andre ord et sensitivt og komplekst arbeid hvor man er lydhør for hvor personen er i det skamfulle. Selv om dette for mange er en viktig prosess er det likevel viktig at forbedringen av selvfølelsen og fullstendig mestring av skamfølelsen ikke blir et perfeksjonistisk jag. Når endring og reparasjon ikke er mulig, kan man lære å akseptere livet slik som det er. På aftenposten.no, deler Per Fugelli gode livsråd til unge mennesker, hvor han presiserer at «Det er i det vanlige livet hvor vi gjør en god nok jobb, har et godt nok samleie, har et godt nok selvbilde, om enn med flekker og sprekker.» (Fugelli, 2016). Videre råder han til å «si godt nok, ikke av plikt og nødvendighet, men for vår egen lykkes skyld. Livet blir gladere, leken villere og forholdet til andre mennesker romsligere, under parolen ‘godt nok’.» (Fugelli, 2016).
Lars Henrik Kaasen Thoresen og Rikke Middelhuis Eriksen går 10. semester på psykologi profesjon.
Referanser:
- Brown, B. (2010). The power of vulnerability. Lokalisert på: http://www.ted.com/talks/brene_brown_on_vulnerability/transcript?language=en
- Brown, B. (2012). Listening to Shame. Lokalisert på: http://www.ted.com/talks/brene_brown_listening_to_shame/transcript?language=en#t-772607
- Coates, A.A. & Messman-Moorea, T.L. (2014).A structural model of mechanisms predicting depressive symptoms in women following childhood psychological Child Abuse & Neglect, 38(1), 103-113
- Fugelli, P. (2016). Åtte livsråd til unge mennesker: Onsdagslivet. Lokalisert på: http://www.aftenposten.no/webtv/#!/video/111618/per-fugelli-det-er-onsdagslivet-som-fortjener-begeistring
- Fugelli, P. (2016). Åtte livsråd til unge mennesker: Nok punktet. Lokalisert på: http://www.aftenposten.no/webtv/#!/video/111613/det-er-nok-penger-nytelse-og-selvgodhet-naa
- Gullestad, S. E. (2015, 30. April). Knausgård i Terapirommet. Morgenbladet. Lokalisert på: http://www.morgenbladet.no
- Gullestad, S. E. & Killingmo, B. (2015). Underteksten. Psykoanalytisk terapi i praksis. Oslo: Universitetsforlaget.
- Kring, A.M. & Sloan, D.M., (2010). Emotion Regulation and Psychopathology. A Transdiagnostic Approach to Etiology and Treatment. New York: Guilford Press
- Skårderud, F. (2001) Skammens stemmer – om taushet, veltalenhet og raseri i Tidsskrift for den Norske Legeforeningen, 121 (13)
- Winnicott, D.W. (1965). «Ego Distortion in Terms of True and False Self». New York: International Universities Press, Inc.
- Waldinger, R. J., Cohen, S., Schulz, M. S., & Crowell, J. A. (2014). Security of attachment to spouses in late life: Concurrent and prospective links with cognitive and emotional wellbeing. Clinical Psychological Science August 18, 2014 2167702614541261.
