Skål, før det er for sent!

Tekst: Rune Braaten
Illustrasjon: Eivind Mo Andreassen

Kostbare plastiske operasjoner, desperat intense timer på treningsstudio, påstått helsebringende drikker og svindyre hudkremer – mange gjør hva som helst for å utsette aldringen. Hva som helst for å se om det ikke er mulig å kamuflere tegnene på kroppens aldring, og kanskje også lure døden enda noen år. Hva som helst for å unngå det uunngåelige. Å bli gammel er en stadig påminnelse om at ingen lever evig, men kanskje er det mulig å bremse utviklingen en smule?

«She’s a hundred, but she’s wearing something tight» sang Leonard Cohen i låten Closing Time som ble gitt ut i 1992. Året 1992 er jo for øvrig allerede en liten evighet siden, og de som ble født i 1992 er snart i 30-årene. Ingen slipper unna ubehaget ved å eldes, enten det er å måtte gi slipp på fascinasjonen for Justin Bieber eller å gi tapt for samfunnets forventninger om ansvarlig oppførsel og stabil psyke. Tenårene er forbi, voksentiden er lite annet enn ventetid før alderdommen, og til slutt er det bare å sette seg rolig ned med gårsdagens avis og vente på at døden kommer. Om man ikke har gårsdagens avis kan man like gjerne finne fram en avis fra fjoråret, ettersom man uansett glemmer det meste ganske raskt. Det er vanskelig å følge med i tiden, når tid er det eneste man har nok av. Likevel er det jo lov å prøve å henge fast i minnet om den gang kroppen var ung og sprek, og kanskje hjelper det på forestillingsevnen dersom man i det minste kan kle seg som en 19-åring. «She’s a hundred, but she’s wearing something tight.»

Tenårene er forbi, voksentiden er lite annet enn ventetid før alderdommen, og til slutt er det bare å sette seg rolig ned med gårsdagens avis og vente på at døden kommer.

Livet går sin gang, som det heter. Et annet mer eller mindre oppfinnsomt og innsiktsfullt visdomsord er at alt har en ende. Men det ligger dypt i oss å stritte mot naturens ubønnhørlige gang. Javel, så vi skal alle dø en gang, men hvis vi lukker øynene og stikker fingrene i ørene er det kanskje mulig å stenge ute vissheten om at vi eldes, blir gamle og til slutt vil dø. Ubehagelig nok kan vi fremdeles lukte, og få ting lukter så innestengt som lukten av gamle mennesker. Enda verre når det er oss selv, men som en liten trøst venner man seg fort til lukt, og da spesielt ens egen.

Det er imidlertid ikke alle som går alderdommen i møte i en duft av roser og nytrukket kamillete. Noen har levd et hardt liv, preget av rus og ustabilitet, og foretrekker kokain framfor kamferdrops. Når normalen har vært usikkerhet knyttet både til inntekt, bolig og arbeid er det ikke gitt at alderdommen vil være så mye enklere. Men også rusmisbrukere blir eldre, og etter hvert vil en del av dem ha behov for langtidsplasser på syke- og aldershjem. En del personer i denne gruppen faller tidlig fra, ettersom de over lengre tid tøyer grensene for hva det er mulig å utsette kroppen for uten at den slites i stykker. Å gå på heroin over en periode lenger enn de fleste psykologistudenter har levd setter sitt tydelige preg.

De ansatte ved rusavdelingen på Stokka Sykehjem kjører beboerne til polet et par ganger i uka, slik at de får fylt opp barskapet. Beboerne får drikke og røyke på avdelingen, men oppfordres til å gjøre det i fellesskap – å ruse seg i isolasjon er aldri et godt tegn.

På Stokka Sykehjem i Stavanger har de en egen avdeling med 17 langtidsplasser innen rusomsorg for eldre rusmisbrukere. Dette er et tilbud for beboere som er i aktiv rus, og som gjerne har forsøkt en lang rekke ulike rusbehandlinger uten å lykkes. Snittalderen kan være noe lavere enn for vanlige sykehjemsbeboere, da et liv med mye rus svekker kroppen i større grad. Tanken bak opprettelsen av avdelingen er at den skal være et tilbud til de som har forsøkt, men ikke klart å legge rusatferden bak seg. Også personer som sliter med rus bør ha en mulighet til å leve sine siste år med verdighet. De ansatte ved rusavdelingen på Stokka Sykehjem kjører beboerne til polet et par ganger i uka, slik at de får fylt opp barskapet. Beboerne får drikke og røyke på avdelingen, men oppfordres til å gjøre det i fellesskap – å ruse seg i isolasjon er aldri et godt tegn. 

Bruk av andre, ulovlige rusmidler er imidlertid ikke innenfor reglene. Hva gjør man da med rusmisbrukere som er lystne på andre rusmidler enn de som er legale? Å tilby åpenlyst kjøp og salg vil være etisk problematisk. Heldigvis har man en smidig tilnærming til problemstillingen: Personalet deler ut gratis sprøyter dersom noen spør, og de ransaker heller ikke rommene til den enkelte beboer. Sykehjemspersonalet har i utgangspunktet ikke adgang til å ransake beboernes rom, med mindre de har mistanke om at ransakingen er nødvendig for å hindre tap av liv eller alvorlig skade på helse eller eiendom. Selv ikke da er det gitt at det er sykehjemspersonalet kan gjennomføre en ransaking uten politiet. Det er nok heller ingen prioritert oppgave for politiet å ransake sykehjem for ulovlige rusmidler, så i praksis ser samfunnet gjennom fingrene med det som måtte være av omsetning og bruk av illegale rusmidler blant tunge rusmisbrukere på sykehjem.

Det er ikke nødvendigvis bare rusmisbrukere som kan oppleve behov for egne sykehjemsavdelinger; også andre mer eller mindre marginaliserte grupper kan ha et behov for å leve sine siste år uten å måtte føle seg presset inn i det store fellesskapet definert av majoriteten. I bydelen Gärdet i Stockholm finner man eksempelvis 28 eldreleiligheter som er forbeholdt homofile, bifile og transpersoner. Som de selv forklarer det: «Syftet är att erbjuda trygghet, gemenskap och välbefinnande på ålderns höst för personer som ofta upplevt marginalisering och utanförskap i samhället.» Tanken er at personer som gjennom store deler av livet har vært nødt til å skjule viktige sider ved sin identitet, skal slippe å måtte tusle inn i skapet igjen når de blir gamle og pleietrengende.

I utgangspunktet høres det sympatisk ut, men samtidig er det ikke nødvendigvis problemfritt å skulle opprette spesialtilpassede sykehjem for ulike grupper. Som ansvarlig redaktør Barth Tolens skrev i Sykepleien i mars 2016 kan man se for seg en utvikling der en rekke minoritetsgrupper vil kreve å få egne, tilpassede sykehjemsløsninger; alt fra religiøs tilhørighet til seksuell orientering til kulturelt dannelsesnivå kan i teorien kvalifisere til krav om et egnet tilbud. Som Tolens formulerer det: «Skal vi ha egne sykehjem for folk som har vokst opp i dannede hjem med Beethoven og Vivaldi, mens danseband-segmentet må være på danseband-hjem?» 

Det bør også poengteres at ikke alle i målgruppen synes dette er en god idé. Kim Friele, som i mange år har vært en av de mest markante forkjemperne for homofiles rettigheter, synes i utgangspunktet en segregering basert på seksuell orientering er en dårlig løsning. Hun ønsker heller at økt kunnskap blant personalet på de ulike institusjonene skal bidra til bedre ivaretakelse av homofile sykehjemsbeboere.

Kun framtiden kan vise oss med sikkerhet hva som ligger foran oss, og kanskje vil dagens studenter en gang måtte velge om de foretrekker Vivaldi blandet med kanapéer eller Vival blandet med vodka.

Generasjonene som etter hvert skal inn på syke- og aldershjem oppfattes gjerne som mer individualistiske enn de som er gamle nå. Kanskje også mer velkledde; «She’s a hundred, but she’s wearing something tight.» Kun framtiden kan vise oss med sikkerhet hva som ligger foran oss, og kanskje vil dagens studenter en gang måtte velge om de foretrekker Vivaldi blandet med kanapéer eller Vival blandet med vodka. Skjønt, de gamle klisjéene endres over tid, så det vil kanskje oppleves som like naturlig å plukke litt herfra og litt derfra og blande alt etter smak og behag; kanskje sitter vi om noen år i pilletåka og smatter på kamferdrops mens vi lytter konsentrert til black metal. Skål, før det er for sent!

Rune Braaten går 11. semester på profesjonsstudiet i psykologi