En personlig beretning om mat, frykt og skam, og om å vinne sin egen kropp tilbake.

Kalenderen viser september, 2009. Jeg er nitten år gammel og slemmest i hele verden. Jeg ligger i fosterstilling og holder meg på magen, der krampene kommer fra. Det er vanskelig å skifte liggestilling. Gjør så vondt når noe kommer i kontakt med ryggen, underlaget gir huden en brennende følelse. Ved siden av senga står det en maskin, og en stor pose med flytende mat er festet til den. Næringen drypper jevnt og sakte ned i en slange, og slangen går videre opp gjennom nesen min og ned i magen.

Akkurat nå er alt så veldig tungt. Ting som å føre en samtale, fokusere på noen med øynene eller å tenke i hele setninger; alt er tungt. Jeg merker av og til at hodet mitt bare tenker på ett ord om gangen. Det kan være et hvilket som helst ord, som går om og om igjen inne i hodet.

Ca. to år før jeg fikk slangen inn i nesa, innså jeg for første gang at det var noe med meg som ikke var som det skulle. Noe hadde forandret seg oppe i hodet mitt, gradvis og over lang tid. Jeg ble lei meg av grunner som andre syttenåringer ikke forstod, som jeg selv ikke forstod. Og jeg gråt og gråt. Uker passerte uten at gleden kom tilbake, og til slutt glemte jeg at den fantes. Livet gikk plutselig så fort. Det raste fra meg, som et tog jeg burde vært ombord på, men ikke rakk, og ikke greide å ta igjen, selv om jeg løp alt jeg kunne. Frister på skolen kom og gikk, oppgavene mine ble ikke ferdige.

Siden jeg aldri hadde slitt med skolen før, ble jeg sendt til utredning for konsentrasjonsvansker. ”ADD,” skrev psykologen på papiret, og satte meg på medisiner. Pillene gav meg en underlig følelse. Kanskje det var slik det skulle kjennes ut når defekter i hodet blir reparert?

«Uker passerte uten at gleden kom tilbake, og til slutt glemte jeg at den fantes.»

Jeg sluttet å sovne om nettene, og matlysten forsvant. Det gikk ikke bedre på skolen heller. Søvnmangelen gjorde at verden rundt meg ble forvirrende og usammenhengende. Hjertet dunket veldig hardt, og jeg kunne se pulsen min gjennom huden. Jeg orket bare å gå få meter før jeg måtte ta pauser. Fremdeles var jeg på opptrapping på medisiner.

Jeg fortalte psykiateren om bivirkningene. ”Dosen du får er alt for liten til at det du beskriver kan stemme. Dessuten klassifiseres de i felleskatalogen som ’ekstremt sjeldne’”. Bivirkningene tiltok i styrke. Etter gjentatte episoder med kraftige muskelspasmer, bar det til slutt til sykehuset. ”Amfetamin-overdose,” sa damen på akuttmottaket, oppgitt. Hun var lei av pasienter som nektet for å være narkomane.

Medisinene ble umiddelbart fjernet, men matlysten kom ikke tilbake.

Jeg ble satt på et nytt medikament og strevde igjen med å spise og sove. Denne gangen hadde jeg mistet motivasjonen til å prøve. Hvorfor fylle bensin på en bil man helst vil parkere? Jeg fylte atten, og ble overført til voksenpsykiatrisk poliklinikk. Ble tildelt en ny psykolog, og hun skjønte hva som var i ferd med å skje. Noe måtte gjøres.

Psykiatrisk avdeling skulle være hjemmet mitt den neste tiden. Hver uke ble jeg veid og funnet for lett, og konsekvensen ble alltid mer mat på kostlista mi. Gapet mellom det jeg spiste og det jeg burde ha spist ble stadig større. Mestring var utenfor rekkevidde. Jo mindre jeg spiste, jo slemmere følte jeg meg.

”Jeg ser at du scorer til alvorlig depresjon, men disse skjemaene forteller ikke alltid sannheten, dessuten opplever vi innimellom at pasientene ikke svarer helt ærlig,” sa behandleren min. Dette måtte bety at alle andre mennesker er like slitne som meg. Men i motsetning til meg, biter de tennene sammen, er samfunnsnyttige borgere. Jeg var en stor skam.

”Du har anoreksi, Maria. Du har bestemt deg for å slanke deg, og du viser trass ved ikke å spise”. Jeg hadde store vansker med å spise, men måtte det bety at de andre anoreksi-symptomene også måtte gjelde for meg? Å få de fleste tankene mine til å handle om mat var på en måte trygt, og gav meg litt fri fra de vonde og nifse tankene som ellers plaget meg. Jeg laget en tegning av hodet mitt, og prøvde å få behandleren til å forstå hvorfor det var trygt å tenke mye på mat.

«Jeg hadde mistet motivasjonen til å prøve. Hvorfor fylle bensin på en bil man helst vil parkere?»

Etter et halvt år ble jeg skrevet ut. Jeg hadde ikke lagt på meg. ”Du tar opp en plass for noen andre, noen som vil ta imot hjelp,” fortalte de meg. Tiden som fulgte er tåkete, og i september 2009 rakk altså sondeernæring å redde en kropp som var i ferd med å gi opp. Jeg fikk endelig en pause fra å spise selv. Men dette var bare en midlertidig løsning. Hvordan skulle jeg klare å bli frisk, på ordentlig?

Jeg hadde hørt om et sted som heter Modum Bad. De har en egen avdeling for spiseforstyrrelser, og det skulle visstnok finnes gode hjelpere der. I mai 2010, trillet jeg kofferten min inn i resepsjonen til spiseklinikken. Hver uke innebar veiing, samtaler, undervisning, uttrykksterapi, grupper, og registrering av mat og trening.

Hver mandag og torsdag fungerte som ”hviledager”. Man skulle lære kroppen å være i ro. Et bilde på dette kan være at du sitter på ei strand, og ser en flodbølge nærme seg i stor fart. Alle instinktene dine sier at du må løpe, men i stedet skal du vente på bølgen, og håpe at du flyter opp etter at den har slukt deg.

Da jeg møtte behandleren min for første samtale, var jeg klar for moralisering. Men hun klandret meg ikke for problemene mine. ”Jeg tenker at når noen utvikler symptomer som de du beskriver, er det for å slippe unna noe som er enda verre. Vi skal hjelpe deg å finne andre strategier som du kan bruke for å få pause fra det som er så vanskelig”.

Modum var som en egen liten verden, og det var deilig å slippe å forholde seg til at det fantes en større der ute et sted. Omgivelsene var idylliske, og jeg var langt borte fra alt og alle jeg kjente fra før. I tillegg var jeg omgitt av dyktige og omsorgsfulle mennesker. Omstendighetene lå til rette for å kjempe.

Vekten hadde stabilisert seg, og jeg så friskere ut enn på lenge. Men jeg følte meg ikke klar for å fortsette livet på egen hånd. Jeg greide fremdeles ikke å kjenne om jeg var sulten eller mett, og ante ikke hvor mye eller lite jeg måtte spise for ikke å være slem. Hvordan skulle jeg klare meg ute i en stor verden, full av mat?

Jeg begynte mitt andre opphold på Modum kort tid etter at det første var avsluttet. Jeg kunne endelig ta tak i de virkelige problemene, i stedet for symptomene de gjemte seg bak. Jeg reiste hjem i perioder, og fikk veiledning over telefon når det trengtes. Sommeren 2012 ble jeg skrevet ut, og følte meg endelig sterk nok til å starte livet mitt på egenhånd.

Det hadde foregått en gigantisk snuoperasjon inni meg i løpet av disse to oppholdene. På Modum ble jeg ansvarliggjort og lyttet til. De skjønte hvor skummelt og hvor viktig det var å slutte å smile, de lærte meg å være rampete, applauderte når jeg brøt regler og satte grenser. De lot meg være sint, tok meg med i skogen for å brøle, de lo og spøkte, de delte ut klemmer og lånte bort skuldre. Etter hvert lærte jeg å bli sint, å bli glad, å ta egne valg, å sette grenser. Og jeg lærte å spise.

I dag er jeg så godt som frisk. Jeg jobber fremdeles med å kvitte meg med smårusk, men det meste er på plass. Prosessen med å bli frisk har vært lang og gradvis, men jeg nærmer meg målet. Fremdeles opplever jeg stadig små seire, ting som løsner. Som å kunne trene, kle meg i vanlige klær, eller å spise litt godteri på en hverdag – uten å bli redd og uten å føle meg slem.

Jeg trives som student, og kjenner meg engasjert og takknemlig for muligheten til å lære så mye spennende. Når jeg har det vanskelig, kan jeg ringe eller skrive mail til psykologen min. Jeg ser det som et privilegium å ha muligheten til å tenke høyt sammen med et klokt menneske når det trengs.

«Etter hvert lærte jeg å bli sint, å bli glad, å ta egne valg, å sette grenser. Og jeg lærte å spise.»

Hvis du som leser dette, har, eller en gang vil få behandlingsansvar for noen som syns de tar opp for mye plass, vil jeg gi deg noen viktige råd: Lytt aktivt, og ta pasientens egne opplevelser og tanker på alvor. Formidle håp og tro på at det går an å bli frisk. Vær stolt av særtrekkene som gjør hver og en av oss unike og kule. Gjør prosessen til et samarbeidsprosjekt, pass på at pasienten får eie fremskrittene sine. Tål at ting tar tid. Tål tilbakeskritt. Den beste gaven du kan gi, er å bidra til at noen utvikler troen på seg selv, og lærer seg å ta i bruk sine egne ressurser.

Hvis du som leser dette selv har det vanskelig, vil jeg minne deg på noen viktige sannheter: Du er ikke alene. Du er unik. Du er akkurat slik du skal være. Det finnes bare en av deg, og ingen andre enn deg kan fylle den plassen som du har fått. Husk at det som trengs for å blomstre finnes inni deg. Garantert.

Å gå fra å være syk til å bli frisk er ikke gjort i en håndvending, og det vil kreve hardt arbeid og mye mot. Det er skummelt, og det tar tid. Gamle spor må få tid til å gro igjen, og nye stier må tråkkes. Våg å håpe. Våg å drømme. Våg å kjempe. Du fortjener det.