Hver gang jeg har gått nedover Ullevålsveien har han vært der. En tigger med en kopp og et skilt, som jeg egentlig aldri har sett nærmere på. Jeg har bare hastet forbi, som de fleste andre. Jeg har prøvd så godt jeg kunne å unngå øyekontakt, av frykt for at han skulle mase om penger, og jeg skulle få dårlig samvittighet.
Men en dag sto han og kostet gata, og jeg kunne ikke unngå å se på han, av overraskelse og glede. Jeg syntes det var så fint å se noen som faktisk gjorde noe nyttig for andre, uten egentlig å få noe for det. Han så på meg, smilte og hilste. Deretter smilte jeg og sa hei til han hver gang jeg gikk forbi, og han gjorde det samme. Det virket som han tilsynelatende hadde det bra, og syntes ikke veldig synd på seg selv. Han smilte i alle fall, tross alt.
En dag bestemte jeg meg for at jeg skulle stoppe og snakke med han. Det var sol og vårstemning ute, men litt kald vind. Han presenterte seg som Nicholai, og sa han var fra Bulgaria. Samtalen gikk både på norsk og engelsk, men han var ikke særlig god i noen av språkene, og det kom stort sett bare enkeltord fra han. Det lille jeg skjønte, var at han hadde familie i Bulgaria, og penger var et problem fordi ingen av dem hadde jobb. Mens vi sto der og snakket, prøvde jeg å tørke tårene som sola og vinden presset fram. Overraskende kom han mot meg og tørket tårene bort, og spurte om det gikk bra med meg. Det var surrealistisk, snilt, og litt ukomfortabelt på samme tid.
Vi avtalte å møtes noen dager etter. Det var en fin, delvis solfylt søndag. Jeg ville gjerne sitte og snakke på en kafé, men han ville ikke det. Jeg ville likevel spandere noe på han, så jeg kjøpte kaffe og mat til han, og så gikk vi og satte oss på en benk ute i sola. Det var litt skuffende at jeg ikke fikk svar på alle spørsmålene mine, siden han ikke forsto så mye av det jeg sa, og svarte okey til det meste. Jeg trodde kanskje han var uteligger, men fikk vite til slutt at han bodde i et hus et sted i byen. Han sa at det var fint å bo i Norge, men at penger var et problem.
Etter å ha blitt kjent med han, så må jeg innrømme at jeg ofte tenker på hvordan han har det, og synes synd på de som har det sånn. Sånn sett hadde jeg det bedre før. Derfor skulle jeg nesten ønske jeg bare hadde gjort som de fleste andre: lukket øynene og levd «lykkelig» videre.
Men et smil koster ingenting, og kan bety mye. At ansiktsuttrykk er smittsomt, er et kjent fenomen. Det hevdes at de såkalte speilnevronene i hjernen gjør at man kopierer andres ansiktsuttrykk. Hvis man ser noen smile, har man lett for å smile selv. Dette utløser både serotonin, dopamin og endorfiner i kroppen, som gjør at man føler seg bra. Så det er ingen grunn til ikke å smile!
Keep smiling;)
Kilder:
http://www.psychologytoday.com/blog/cutting-edge-leadership/201206/there-s-magic-in-your-smile
