Svartmetall – den stygge musikken?

Tekst: Adrian Løseth Waade
Illustrert: Kari Maria Strømme Moshuus

Svartmetall. Jeg har lenge vært nysgjerrig på hvorfor noen dras mot denne ekstreme sjangeren. Handler det om å få ut innestengte følelser? Er det ren estetikk? Hva med det ideologiske og politiske? Jeg tok en øl med en god venn som på ordentlig har vært en del av dette miljøet for å prøve å få noen svar!

Hva er svartmetall egentlig, for de som ikke har et forhold til det?

Det er i utgangspunktet en type undergrunnsmusikk, og det er liksom en del av identiteten til sjangeren, at den er litt sånn utenfor. Det er en ganske sterk subkultur med strenge konvensjoner, egentlig. Det er en slags protest, og en reaksjonær kunstform. Litt som punken, bare ikke så politisk nødvendigvis, men mer musikalsk reaksjonær. Ideologisk, kanskje, men ikke politisk.

Og hva vil du si svartmetall har vært for deg?

Det er et veldig stort spørsmål. Først og fremst har det vært en musikalsk interesse. Men en periode var det like mye en livsstil, egentlig. Og jeg ble nok litt formet av de holdningene som var vanlige, og som var forventet å ha når man var inne i det. Så det var mer enn bare musikk, da jeg var tenåring i hvert fall.

Hvilke mennesker tror du dras mot svartmetall? 

Først må jeg si at det finnes mange hyggelige, snille og høflige folk i dette miljøet. Likevel, det er nok en del med antisosiale trekk som dras mot dette, og det er helt innafor i de mest seriøse miljøene å være ganske hensynsløs overfor andre mennesker. Den ytre høyresiden i politikken har nok vært sterkt representert, og en og annen nazihilsen her og der er ikke så uvanlig, eller hakekors malt på brystet. Det finnes også en egen liten subsjanger som heter NSBM, eller nasjonalsosialistisk svartmetall. Når det er sagt tror jeg nok at disse tingene ofte kan handle om en slags lek med symboler, et ekstremt uttrykk og ønske om å oppnå en slags sjokkeffekt, heller enn at folk er overbeviste nazister. Men det blir litt som å snakke om hva som er det politiske budskapet i rap. Det er veldig stor variasjon, og det finnes helt sikkert sosialistiske svartmetallmiljøer også. Det har jo i dag blitt en veldig populær og ganske mainstream sjanger med utrolig mange forskjellige folk som liker den. Men det er nok en stor forskjell på de som bare lytter til musikken, og de som lever den.

Tror du svartmetallmiljøet har blitt snillere og mer stuerent? Jeg tenker på ytterpunktene med Varg Vikernes på 90-tallet som ble dømt for kirkebrenning og drap, mens i dag har vi Sigurd Wongraven som stiller opp på «dama til» og lager Norges mest populære Riesling.

Både og. Jeg tror deler av det har blitt mye mer ekstremt enn det var også. Det er subsjangre som er preget av selvmords-idealisering, selvskading, vold og ganske tungt rusmisbruk i protest og folk som hyller forfallet. Men så er det en del som har blitt stuerent, og det er kanskje den største delen da.

Den opprinnelige svartmetallen på 90-tallet var ganske anti-kristelig, har miljøet fått noe mer dagsaktuelt å gjøre opprør mot i sekulariserte Norge?

Det som er litt interessant med det, er at svartmetallen ikke lenger er i en opprørsposisjon, men har fått etablerte konvensjoner og strenge regler, så det er det motsatte av opprør egentlig. Man kan si at den har blitt institusjonalisert på et vis, med strenge portvoktere. Jeg ble jo utestengt av noen av de strengeste portvokterne i det norske miljøet, fordi jeg brukte synth, som er strengt forbudt, fordi det «vitner» om at man ikke har forstått hva svartmetall handler om. For meg er det det grenseprengende som er spennende, men i kjernen av miljøet har det oppstått disse strenge konvensjonene som stammer fra 90-tallet, og det er det man skal holde seg til. Noe som egentlig er litt opp-ned.

Tema for denne utgaven av Speilvendt er «stygt». Noen vil kanskje mene at svartmetall er stygg musikk, og jeg er egentlig ikke så redd for å fornærme noen ved å bruke det ordet, men er det en opplevelse du deler, eller hører du også skjønnhet?

Absolutt. Den har begge deler. Litt stygt ytre, men vakkert indre på en måte. Hvis du hører på tidlig Burzum for eksempel, er det ganske pene melankolske melodier spilt veldig sakte. Norsk svartmetall er jo kjent for å ha en ganske melankolsk undertone. Monotonien er stygg, og det er ofte spilt inn med det enkleste innspillingsutstyret som finnes, som er et poeng i seg selv, med litt stygg og vanskelig lyd. Men det mangler ikke skjønne melodier bak de rasende trommene, de bråkete gitarene og skrikingen og hylingen.

Ja, for vokalen er jo ofte noe av det som framstår som «styggest» på en måte?

Ja, det er det. Og det går sport i det, å ha de styggeste vokalene. Det skal gjerne være litt fornærmende, også er det noe litt mektig i det også. Jeg vet ikke om det handler om å tåle det stygge eller hva. Jeg har ofte tenkt på at mye svartmetall handler om å akseptere, men ikke bare akseptere, virkelige fråtse i de aspektene ved livet som samfunnet ellers prøver å tone litt ned. Aggresjon, vold – psykologiens skyggesider – som på en måte er en del av oss, og som vi fornekter litt og prøver å holde nede, og fordi vi prøver å holde dem nede kommer de frem så ekstremt da. Det handler litt om å ta det tilbake og si litt sånn: Hey, naturen er. Livet er skummelt. Dyr spiser hverandre levende med nebb og klør. Tål det! Vi kan tåle det! Vi er også en del av den naturen.

Ja, hvorfor er man egentlig så opptatt av det misantropiske?

Nå er jeg vokst opp med det her, så for meg er det ikke så vanskelig å forstå tankegangen. Mennesket er det eneste dyret med kapasitet til ondskap! Intensjon om å gjøre skade for å skade, ikke for å overleve selv. Vi ødelegger naturen, vi utnytter hverandre. Det tror jeg mange som driver med svartmetall er opptatt av. Hvordan mennesker bedriver vanskjøtsel av omgivelsene. Det er en veldig opptatthet av natur. Natur er veldig sentralt. Så for noen er nok dette destruktive uttrykket et slags speil på hvordan de opplever verdenssamfunnet. Litt sånn, «se!» Mens andre nok er litt mer sånn «destroy this shit, let’s start over». Og noen er kanskje ikke så opptatte av å starte på nytt heller. Vi er «doomed» liksom.

Jeg har fått litt inntrykk av at det finnes i hvert fall to måter å se svartmetallens funksjon på. Den ene er det at man søker seg mot det mørke, og dyrker det. Mens den andre er en form for katarsis, hvor du prøver å befri deg fra det mørke ved å gå gjennom det?

Jeg tror du har begge deler, ja. Men jeg tror de aller fleste som er aktive svartmetall-lyttere får mer av den livsvaliderende opplevelsen gjennom musikken, heller enn søken etter fortapelsen. Det er jo forståelig at det er noe befriende med å bade i et uttrykk som representerer noe som er så forskjellig fra det etablerte mainstream-samfunnet vi lever i. Man kan bryte med alle normer liksom. Det kan være ganske berusende, og veldig kraft-givende rett og slett. Og jo mer ekstremt det blir, jo mer selvvaliderende blir det – fordi du våger. Du våger å se inn i et mørke som ingen andre tør å se på. Også tror jeg noen av de som føler seg litt utenfor kan trekkes mot dette og oppleve et fellesskap i utenforskapet kanskje. Man dyrker jo utenforskap liksom. Men jeg vil også si at for mange handler det nok bare om at de synes musikken er kul, og rå.

Med tanke på at svartmetallen har gjort det til sin oppgave å avdekke det vi som samfunn forsøker å gjemme bort litt, tror du det at svartmetall har blitt såpass mainstream er et uttrykk for at samfunnet i dag har «integrert sine skyggesider» i større grad enn før, og at det er mer rom for det mørket?

Det er nok mange grunner til at svartmetall har fått den oppmerksomheten den har. Alle de syke tingene som skjedde på 90-tallet, for eksempel. Den sterke mytologien rundt det, og medieoppmerksomheten det fikk. Men ja, jeg vil si at det er mye større takhøyde i dag enn på starten av 90-tallet. Mer rom for det som er annerledes i hvert fall.

Adrian Løseth Waade går 6. semester på profesjonsstudiet i psykologi